Når du, min venn, står på denne jord
Og stirrer opp i himmelhvelvingen
Hvor hele verdensrommet strekker seg, hva ser du?
Et stort svart teppe strakt over hele himmelen
Med mange gåtefulle lys et sted der oppe?
Eller kan du skimte de avstander så store
Som strekker tanken nesten til bristepunktet
Og får deg til å kjenne hvor liten du egentlig er?
I den stille stillheten i den vide himmel,
Virker de fjerne planetene nesten innen rekkevidde
Sammenlignet med den enorme avstanden til stjernene.
Den voksende månen er enda nærmere deg,
Og likevel tok det mennesket hele tre dager å nå
Den lille sfæren så nær for hånden.
Men det du ser når du stirrer opp mot høydene
Som du ikke kan begynne å fatte
Er bare en stripe av hele det enorme rommet
Utenfor denne menneskeslektens kjennskap.
Og så, min venn, håper jeg at du vil kjenne
Den storhet, vidde, tomhet i rommet
Som vår Skaper gjorde for oss så vi
Kan føle Hans storhet og Hans ømme kjærlighet
Og ydmykt bøye våre hoder og tilbe Ham.
– av Daniel Kaufman
