Rundt om i verden, men spesielt i USA, ser det ut til at folk verdsetter robust individualisme. Mennesker som viser denne karakteregenskapen klarer seg selv i livet, ber ikke andre om hjelp og forventer ingenting.
Jeg antar at denne ideen kan føres tilbake til pionerene. Dette var menn og kvinner som drog over nye landområder på jakt etter et sted de kunne slå seg ned og kalle hjem. Det var få landhandlere, og så langt det lot seg gjøre levde de så selvforsynt som mulig.
Selv om dette kan høres ut som et scenario som demonstrerer styrke, er sannheten noe annerledes i dag. I dag bruker folk teknologi for bevisst å skape bobler av isolasjon rundt seg.
Mange eldre har funnet seg mer og mer isolert fra venner og familie. COVID gjorde dette helt klart verre, men det var kimen til denne tilbaketrukketheten som ble sådd lenge før COVID ble kjent.
Isolasjon er ikke en naturlig tilstand
Ser vi tilbake til Edens hage kan vi se at Adam ble skapt før Eva. Selv om det fantes mange dyr omkring, var det ikke ekte fellesskap for Adam. Og Herren Gud sa: Det er ikke godt at mennesket er alene; jeg vil gjøre ham en hjelper som er hans like … Og Adam ga navn til alle husdyrene, himmelens fugler og alle markens dyr; men for Adam ble det ikke funnet noen hjelper som var hans like –1. Mosebok 2:18-20.
Og Herren Gud fikk det til å falle en tung søvn over Adam, og han sov: og han tok et av hans ribben, og fylte igjen kjøttet i stedet for det; Og ribbenet som Herren Gud hadde tatt fra mennesket, gjorde han til en kvinne, og brakte henne til mannen –1. Mosebok 2:21-22. Selvfølgelig var dette begynnelsen på ekteskapet, men det viktigste å se her er at det ikke er en normal tilstand for mennesker å være alene. Vi lengter etter fellesskap, og ikke bare fellesskapet med en hund eller katt.
Isolasjon kan føre til fortvilelse
Kanskje finnes det ingen historie som så klart viser farene ved isolasjon som Elia-historien. Vi vet fra det bibelske 1. Kongebok at Elia var en lidenskapelig Guds profet.
Han forkynte for Akab at det ikke ville komme regn, og det ble en forferdelig tørke i de neste tre og et halvt årene. I løpet av den tiden oppholdt Elia seg i ødemarken og senere hos en enke i Sarepta.
Gjennom hele denne tiden ble han mirakuløst forsynt av Gud, først av kråker og senere da Gud sørget for mel og olje til enken han bodde hos. Ved Guds kraft oppreiste han enkens sønn til livet.
Så kom tiden da han utfordret Ba’al-profetene til dyst på Karmel og vant en avgjørende seier for Gud. Mirakuløs ild falt fra himmelen som svar på hans bønn. Sannelig, Gud gjorde store ting i hans liv.
Svært snart flyktet Elia imidlertid for livet utover i ørkenen. Jezebel hadde truet hans liv, og i stedet for å stole på Gud, flyktet han til Horeb-fjellet hvor han hørte Guds røst.
Når Gud spurte ham hva han gjorde der, svarte Elia, …jeg har vært meget nidkjær for Herren, hærskarenes Gud; for Israels barn har forkastet din pakt, revet ned dine alter og drept dine profeter med sverd; og jeg, jeg ene, er igjen; og de søker mitt liv for å ta det bort –1. Kongebok 19:10.
Her ser vi en viktig grunn til Elias svakhet. Han følte seg fullstendig alene. Gud rettet Elias feilaktige antagelse da Han uttalte: Men jeg har latt syv tusen være igjen i Israel, alle dem som ikke har bøyd kne for Baal, og hver munn som ikke har kysset ham –1. Kongebok 19:18.
Det faktum at disse mennene og kvinnene eksisterte i Israel gjorde lite for Elia siden han ikke tilbrakte tid sammen med dem. Elias isolasjon førte ham til svakhet og fortvilelse.
Paulus’ historie kommer også i tankene. Apostelen Paulus var en mann som syntes å ha nesten grenseløs energi og en ustoppelig iver for Guds ting, men hans siste brev til Timoteus fra fengselet viste en mann som følte seg veldig alene. Gjør hva du kan for å komme til meg snart: For Demas har forlatt meg, fordi han elsket denne nåværende verden, og er reist til Tessalonika; Krescens til Galatia, Titus til Dalmatia. Bare Lukas er hos meg. Ta Markus med, og bring ham med deg… –2. Timoteus 4:9-11.
Apostelen var ikke forlatt. Bortsett fra Demas hadde de ikke flyktet av frykt eller skam over hans lenker. Han hadde sendt mange av vennene sine for å styrke menigheten i ulike deler av Romerriket. Likevel følte Paulus seg isolert og trengte de gode kristne brødrene Timoteus og Markus til å komme og oppmuntre ham mens han sto overfor et martyrdød.
Isolasjon er fysisk skadelig
Studier har vist at isolasjon er knyttet til høyere forekomst av høyt blodtrykk, hjertesykdom, angst og depresjon. Eldre som er isolerte viser ofte tegn til mental tilbakegang og kan oppleve forverret demens.
Mange ganger, når folk blir eldre, opplever de dødsfall blant sine kjære. Tapet av en ektefelle kan få eldre til å trekke seg unna andre og å oppleve ensomhet og isolasjon. Dette fører ofte til en raskere aldringsprosess.
Vitenskapen forstår det ikke fullt ut, men ensomhet fører til økt inflammasjon og dårligere immunfunksjon. Dette kan igjen føre til at ensomme mennesker får verre infeksjoner og har vanskeligere for å komme seg etter slike infeksjoner.
Selv om vi tenker på disse problemene som noe som primært rammer eldre, kan de også ramme yngre mennesker. Hos yngre fører ensomhet ofte ikke til hukommelsesproblemer, men det kan absolutt føre til ting som depresjon, og det kan gjøre kroniske inflammatoriske sykdommer mye verre.
Det motsatte av isolasjon
Hvis man spør hva det motsatte av isolasjon er, ville de fleste trolig svare «selskap» eller kanskje «vennskap». Det finnes et annet ord med en kristen konnotasjon som er enda bedre. Det ordet er fellesskap.
Det greske ordet som oversettes med fellesskap i Det nye testamente er «Koinonia», og i Bibelen taler det om relasjoner som er forankret i en delt kjærlighet til Gud og til kirken—en enhet i tro og ønske. Kristent fellesskap omfatter begreper som å be sammen, oppmuntre hverandre og til og med lide sammen.
Jeg er redd for at mange i dag befinner seg i en av to farlige situasjoner. For det første kan de stå uten medlemskap i noen kirkesamfunn. Selv om dette av og til kan være uunngåelig i visse misjons- eller utsendelsessituasjoner, er det ikke ideelt, og det bør absolutt ikke være en normal situasjon. I beste fall kan det skape en følelse av isolasjon, og i verste fall hindrer det mange av bibelens «hverandre»-passasjer fra å bli fulgt. Vi trenger fellesskap, både for å oppmuntre oss og for å holde oss ansvarlige.
Den andre farlige situasjonen er at mange troende, selv om de er medlemmer av en kirke, isolerer seg innenfor den kirken. Hvis du er medlem av en stor menighet, er det lett å gå i ett med mengden og ikke utvikle relasjoner med andre. Dette er like skadelig som å ikke være medlem av en kirkekropp. Altfor mange føler seg ensomme, selv når det er mange mennesker rundt dem.
Skriften gjør det klart at vi trenger en kirke. La oss ikke forlate våre sammenkomster, slik noen har for vane, men la oss oppmuntre hverandre, og det desto mer som dere ser dagen nærme seg –Hebreerne 10:25.
Det finnes mange som har liv fulle av venner og bekjente, men hvis de ikke har et sted hvor de mottar fellesskap, går de glipp av noe vesentlig.
Når jeg ser mennesker på mitt kontor som sliter med depresjon, er det to ting jeg alltid sier at de må gjøre for seg selv.
Det første er å begynne å trene. Flere studier har sammenlignet trening med antidepressiva og funnet at det hadde liknende effekt som mange av de vanlig foreskrevne antidepressiva. Dette trenger ikke være svært intens trening, men det må være aerob (nok til å øke pulsen) og konsistent.
Det andre er å bli aktiv i en menighet; det er ikke nok bare å delta i gudstjenester. Å ha brødre og søstre som ber for en som strever, som lytter til nedbrytende situasjoner, og som oppmuntrer vedkommende til et mer livskraftig vandring med Gud, er virkelig hjelpsomt.
Dessverre, når noen sliter med depresjon, er det siste de ofte ønsker å gjøre å anstrenge seg for å være rundt andre mennesker, hvilket i motsetning til deres følelser er kontraproduktivt for å endre problemet.
Når vi tenker på dette, bør det få oss til å strekke oss ut til dem vi vet sliter med isolasjon.
Når noen mister en ektefelle, får de ofte mye oppmuntring de første ukene, men vi må sørge for at de fortsetter å ha en aktiv tilstedeværelse i livene sine i månedene som følger.
For hver mann skal bære sin egen byrde –Galaterne 6:5, bør ikke gi oss unnskyldning for å ikke adlyde Guds befaling om å Bær hverandres byrder, og så oppfyll loven i Kristus –Galaterne 6:2. Guds familie er ikke gitt noen tidsbegrensning for å bære byrder. Det er kun et påbud om at når vi ser vår bror eller søster slite, skal vi hjelpe dem etter evne.
Velsignelsen er at en dag, når vi selv sliter, vil vi ha troens menn og kvinner rundt oss til å oppmuntre oss og be for oss. Vi kan ikke bære disse byrdene alene. Sammen skal vi nå Den himmelske byen.
Isolasjon kommer av mange grunner. Noen ganger ser det ut som en valgt livsstil, slik det ofte er for innadvendte mennesker. Noen ganger påtvinges det en person på grunn av dødsfall blant kjære eller andre betydelige tap. Uansett er det ikke et sunt sted å leve.
Når vi befinner oss i slike situasjoner, må vi rekke ut etter fellesskap. Guds familie er der for oss hvis vi bare strekker ut hånden.
Når vi ser andre som sliter, må vi rekke dem den rette arm av fellesskap. Når vi gjør det, kan vi gjennom våre små anstrengelser hjelpe noen følelsesmessig, fysisk og åndelig, bare ved å være en venn i en tid med isolasjon.
Lenker:
https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC2841310/
https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/29792097/
https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/23749730/
https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC5430071/
