Denne salmen regnes vanligvis som en av de mest elskede salmene skrevet i siste del av det 19. århundre. Tilblivelsen av denne gjennomtenkte og vakkert oppbygde teksten er enda mer forbløffende når vi tar i betraktning at forfatteren var nesten helt blind og beskrev salmens tilblivelse som «frukten av mye psykisk lidelse» og «det raskeste arbeidet jeg noen gang har gjort i mitt liv».
George Matheson ble født i Glasgow i Skottland 27. mars 1842 og hadde bare delvis syn som gutt. Etter at han begynte ved Glasgow University, fortsatte synet raskt å forverres. Bortsett fra «øyeblikk med svakt syn» var han helt blind da han var 18 år. Blindheten syntes å være en tragedie siden han var en ivrig og kunnskapstørst student, men den førte ham til å stole på Herren og styrket hans vandring med Gud.
Han begynte på universitetet allerede som 15-åring og ble uteksaminert med høye utmerkelser i 1861 som 19-åring. Han var en strålende student og brukte ytterligere fire år etter eksamen på teologiske studier, samtidig som han forble ugift. Etter endt utdanning ble han helt avhengig av andre og støttet seg i stor grad til sine to søstre, som var så hengivne at de lærte seg latin, gresk og hebraisk fordi de trodde det kunne hjelpe ham i hans teologiske studier. En av dem fortsatte å være hans trofaste medarbeider og hjelper gjennom hele livet og bistod ham i hans kall som prest og i andre oppgaver i tjenesten.
Etter å ha fullført teologiutdanningen ble han hjelpeprest hos den berømte Dr. Macduff, i hvis menighet med tusenvis av medlemmer han var oppvokst. Snart ble han imidlertid valgt til prest i Church of Scotland i havnebyen og sommerferiestedet Innellan. Her ble han i atten år. Mange familier kom for å tilbringe sommeren der først og fremst for å bli inspirert av hans forkynnelse.
Når han forkynte, lå den åpne Bibelen foran ham mens han sto i prekestolen, og for menigheten så det ut som om han leste fra den. Under prekenene så han rett mot forsamlingen, og mange gikk derfra uten å ane at de nettopp hadde hørt en blind predikant. Det var i denne tiden han gjorde det til vane å lære prekenene sine utenat, så vel som de skriftstedene han brukte i dem. Hukommelsen hans var så skarp at hvis noen leste en av hans ferdigskrevne prekener for ham to ganger, eller noe annet han ønsket å lære utenat, kunne han deretter gjengi det perfekt. En søndag, etter å ha gjort dette i 12 år, sviktet imidlertid hukommelsen fullstendig midt i en kraftfull preken, og temaet han talte om, forsvant fra hans sinn. Han satte seg ned og ba om at en salme skulle synges, og etter sangen fortalte han forsamlingen med fullkommen ro hva som hadde hendt. Deretter reiste han seg, oppga en ny prekentekst og holdt en uforberedt preken med stor kraft. Etter den opplevelsen skrev George lite av prekenene sine ned, og til slutt utarbeidet han bare en disposisjon å forkynne ut fra.
Dr. Matheson tiltrådte sitt siste presteembete i 1886 i en alder av 44 år, da han ble prest i den store St. Bernard’s Parish Church i Edinburgh, hvor hans veltalende forkynnelse stadig trakk store folkemengder til gudstjenestene. Her ble han i 13 år, og menigheten vokste fra 1 494 medlemmer til 1 703 i løpet av de første fem årene. Han fortsatte trofast å forkynne evangeliet og ble kjent som en av Skottlands fremragende predikanter og prester og var høyt aktet i Edinburgh, hvor han bodde.
Det har vært mange spekulasjoner om årsaken til den psykiske nøden som fikk forfatteren til å skrive denne teksten. En svært utbredt beretning, som imidlertid aldri er blitt bekreftet, er at teksten var et resultat av den alvorlige prøvelsen Matheson møtte da hans kommende brud forlot ham like før bryllupet, da hun fikk vite at han snart ville bli helt blind. Selv om denne historien ikke kan dokumenteres, finnes det mange betydningsfulle antydninger i denne salmen som gjenspeiler et sorgfullt hjerte, slik som den «flakkende fakkelen» og den «lånte lysstrålen» i andre vers, det å følge «regnbuen gjennom regnet» i tredje strofe, samt «korset» i siste vers.
Heldigvis fortalte Dr. Matheson selv om hvordan han skrev denne salmen:
«Min salme ble skrevet i prestegården i Innellan om kvelden den 6. juni 1882. Jeg var da alene. Det var dagen for min søsters bryllup, og resten av familien overnattet i Glasgow. Noe hendte meg, som bare jeg selv kjente til, og som påførte meg den aller sterkeste psykiske lidelse. Salmen var frukten av den lidelsen og var det raskeste arbeidet jeg noen gang har gjort i mitt liv. Det var en ekte inspirasjon; jeg hadde snarere inntrykk av at den ble diktert for meg av en indre stemme, enn av at jeg utarbeidet den selv. Jeg er helt sikker på at hele verket ble fullført på fem minutter, og like sikker på at jeg aldri foretok noen bearbeiding eller rettelse av det. Jeg har ingen medfødt sans for rytme. Alle andre vers jeg noen gang har skrevet, er tilvirkede produkter; dette kom som en morgenrøde fra det høye. Jeg har aldri igjen klart å oppnå den samme gløden i vers.»
Salmen ble først publisert i Church of Scotlands månedsmagasin, Life and Work, i januar 1883. Melodien ble komponert ett år senere av en fremtredende skotsk organist på den tiden, Albert L. Peace, som ble bedt om å skrive en melodi spesielt til Mathesons tekst.
Peaces egen beretning om komponeringen av denne fine melodien er som følger: «Etter å ha lest teksten nøye skrev jeg musikken med det samme, og jeg kan si at blekket på den første noten knapt var tørt da jeg var ferdig med melodien.» Opprinnelsen til melodiens navn, St. Margaret, er ukjent, bortsett fra at det er et navn som er høyt æret i Skottland, og da helt sikkert på grunn av den elskede dronning Margaret av Skottland.
De senere årene av Mathesons liv, fra han var 57 til han døde som 64-åring, ble brukt til å skrive noen av de fineste oppbyggelige skriftene på engelsk, inkludert Moments on the Mount, Voice of the Spirit og Rests by the River. Selv om dette er hans eneste salme som finnes i de fleste salmebøker, skrev han noen få andre fine salmer, inkludert «Make Me A Captive Lord» og «Then I Shall Be Free».
De fire nøkkelordene i «O Love, That Wilt Not Let Me Go» er: kjærlighet, lys, glede og kors. Disse ordene er blitt beskrevet som den fullstendige tilfredsstillelsen for enhver troende hvis liv er helt overgitt til Guds vilje. Det kan ta resten av ens liv å fullt ut oppdage den personlige betydningen av disse fire uttrykkene.
Referanser:
101 Hymn Stories
Treasury of Hymn Stories
Forfatter -George Matheson, 1842 – 1906
Komponist -Albert L. Peace, 1844 – 1912
