Helter

Verdenshistorien har vært definert av sine konflikter. Fra de tidligste stridene mellom Kain og Abel til det tjueførste århundrets militære operasjoner har menneskene aldri sluttet å angripe hverandre. Fredstid er rett og slett en ventetid på neste kamp; traktater og våpenhviler er bare utsettelser av volden.

Krigene i den åndelige verden har vært like lange og like brutale som de fysiske krigene. Disse kampene har nådd oss fra tidens tidligste morgen, da de oppsto i hjertene til Adam og Eva. Kampen mot fristelse og opprør er til stede i hver av oss, enten den blir erkjent eller ikke. Få går seirende ut i sann fred, og selv den freden er en årvåken fred som kan knuses i et øyeblikk av vakling.

Følgende beretning er bare en kortvarig gnist i denne prøvende ilden av strid.

Året var 1942, og over hele verden raste en krig av et slag som man aldri før hadde sett. Ødeleggelse og blodbad hadde blitt dagligdags, ingen steder mer enn på krigsskueplassen i Stillehavet. Der, spredt utover Stillehavets enorme blå vidder, var de tropiske øyene åsted for kamper av enestående villskap og brutalitet. Selvmordsangrep, utslettende artilleriild og luftbombardement gjorde tilværelsen for den vanlige soldaten til et levende mareritt. Når som helst kunne et banzaiangrep (et vanligvis nattlig totalangrep med store mengder infanteri som ropte av full hals mens de stormet frem) flerre natteluften med en storm av angripende fiender pisket opp til et morderisk raseri. En granat på avveie kunne falle fra himmelen med dødelige følger; noen av dem veide like mye som en liten bil. Døden var alltid nær og krevde liv tilsynelatende tilfeldig.

Fire tusen engelske mil lenger øst raste en annen kamp. Denne var like dødelig som den første og omfattet hundrevis av unge menn i en kamp med full innsats for deres åndelige overlevelse. I stedet for den fysiske kampføringen på de orientalske øyene i Fjernøsten skulle denne kampen utkjempes i hjertene og sinnene til dem som deltok i kampen. I stedet for maskingevær og granater ville de være bevæpnet med det skarpeste av tveeggede sverd (Den hellige skrift), ledet av en makt (Den hellige ånd) større enn noen sjøflåte.

Disse unge mennene ble innkalt til en tjenesteperiode i den fysiske krigen som raste. To år tidligere var Selective Training and Service Act fra 1940 blitt vedtatt før USA gikk inn i krigen. Denne loven krevde at alle menn mellom atten og førtifem år skulle registrere seg for verneplikt. De som ble valgt ut, skulle tjenestegjøre ett år. Når krig ble erklært, skulle denne tjenestetiden forlenges til kampene var slutt.

For disse unge mennene framkalte verneplikten og den pågående krigen minner om historier fra en lignende krig og en lignende innkalling, knapt en generasjon tidligere, som hadde kalt deres fedre bort til det amerikanske militærets opplæringsleirer. Der var den eldre generasjonen blitt utsatt for all slags ondskapsfull mishandling. På den tiden ble det forventet at alle stridsdyktige unge menn ikke bare ville være villige, men også ivrige etter å tjene landet i kamp mot fienden. Denne alminnelige holdningen førte til et utbredt sinne og fiendtlighet mot samvittighetsnekterne fra første verdenskrig. De ble presset til å delta i øvelsene og følge de militære omgangsformene, og ulike slags straff kunne bli, og ble, iverksatt mot dem som nektet. Straffene var så harde at mange led fysisk, og flere ble drept av behandlingen de fikk.

På samme måte som sine fedre ble disse unge mennene kalt til å tjene sitt jordiske land ved å bære våpen. De innkalte skulle møte opp ved sitt lokale rekrutteringskontor, hvor de ville bli organisert og sendt til en av flere opplæringsleirer rundt om i landet. Der skulle de formes til soldater, forberedes på å drepe sine medmennesker og deretter sendes utenlands for det formålet. Men deres tro påbød noe annet.

Heldigvis var de ikke de eneste som husket første verdenskrig. I de to og et halvt tiårene etter den krigen hadde både mennonitter og ulike engasjerte enkeltpersoner arbeidet for å sørge for at det, dersom behovet oppsto, ville finnes et alternativ som kunne tilfredsstille statens krav til tjeneste uten å stride mot prinsippene og overbevisningene til samvittighetsnektere. Slik ble ulike organisasjoner og programmer til som ga fritak for militærtjeneste. Samvittighetsnektere ble plassert i ulike tjenesteoppgaver gjennom disse programmene. De tjente på sykehus, bygde veier og vanningskanaler og utførte arbeid i naturvernprosjekter. På denne måten kunne de oppfylle loven uten å bryte Loven (se Markus 12:17).

Til tross for myndighetenes aksept av samvittighetsnekternes (CO-enes) overbevisning og deres påfølgende alternative tjeneste var folks følelser ofte fortsatt sterke mot ikke bare mennonittene og amish, som ikke ville gjøre motstand med makt, men mot enhver samvittighetsnekter. Personer som nektet å kjempe, kunne forvente at ikke bare de selv ville bli utsatt for press, men at deres familier og venner også ville bli gransket. Enkelte av familiene deres ble utstøtt eller sett ned på, og lokalsamfunnet boikottet forretningene deres. I noen tilfeller lukket det lokale politiet øynene for mishandlingen av mennesker som ikke ville gjøre motstand med makt, innenfor sitt myndighetsområde. I ekstreme tilfeller kokte den patriotiske gløden over, noe som resulterte i vold fra folkemengder, skade på eiendom og, i noen få sjeldne tilfeller, direkte angrep mot dem som ble ansett som unnasluntrere.

Selv om det meste av Europa og dets allierte hadde vært innviklet i denne krigen siden Hitlers invasjon av Polen i september 1939, gikk ikke USA inn i den opprinnelige konflikten. Mens den tyske hæren stormet gjennom Europa, dominerte Japan de tidlige årene av krigen i Stillehavet, etter å ha invadert Kina så tidlig som i 1937. USA forble nøytralt i denne perioden, motivert av en utbredt isolasjonistisk holdning. Alt dette skulle endre seg morgenen 7. desember 1941, da den japanske marinen innledet et overraskelsesangrep på USA og angrep skip fortøyd i Pearl Harbor, basen til USAs stillehavsflåte. Gjengjeldelsen var rask, og krig ble erklært mot Japan og dets allierte. Japan fordoblet sin offensiv og feide over øynasjonene som lå spredt over Stillehavet. Japanernes engasjement i krigen var personlig og intenst. Ære, selv i døden, ble holdt høyere enn livet. Keiseren ble tilbedt som ufeilbarlig, og japanske soldater kastet seg inn i kampen i hans navn, selv mot en overveldende overmakt. Drevet av sin fanatisme og en effektiv, godt forsynt angrepsstyrke satte Japan sikte på Filippinene. Der møtte hæren deres en styrke som var langt underlegen deres egen.

I mellomtiden, på sine ulike tjenestesteder rundt om i landet, sto CO-ene overfor sitt eget angrep. De hadde fått den lettelsen det var å slippe å kjempe en fysisk kamp. Med dette fritaket fulgte uforutsette muligheter til å tjene de lidende menneskene de hadde omsorg for. Gjennom sine ulike tjenester møtte de alle slags mennesker. Hvert møte var en ny mulighet til å vise en kristens fred og kjærlighet midt i den pågående krigen, spesielt i de psykiatriske institusjonene og sykehusene som ansatte noen av CO-ene. Tilstanden ved de psykiatriske sykehusene på den tiden var sørgelig. Pasientene ble behandlet brutalt eller simpelthen forsømt. Vanskelige pasienter ble bundet i tvangstrøyer i ukevis eller tvunget til å leve i sin egen skitt. Mat og sanitærforhold var ikke i nærheten av å dekke behovene. Flere av de unge mennene rettet oppmerksomheten mot situasjonen til mennesker med psykiske funksjonsnedsettelser ved å skrive til aviser eller beskrive sine observasjoner av mishandlingen i detalj til sine kontakter hjemme. Disse handlingene førte til økende offentlig bevissthet og bekymring for behandlingen av funksjonshemmede, noe som skulle bli katalysatoren for endring i omsorgen for dem som ikke kunne ta vare på seg selv.

Dessverre hadde muligheten til å tjene en pris. CO-ene var unge og atskilt fra sine menigheter og familier. Det var rikelig med ugudelig påvirkning rundt dem. Fordi de var atskilt fra sine menigheter og familier, fikk denne påvirkningen større makt over de unge mennenes sinn enn den ville ha fått hjemme. Kampen var fortsatt i gang, og nå mer enn noen gang måtte de støtte seg til Gud som sin styrke, støtte og sitt forsvar.

I Stillehavet rykket Japan frem for et overveldende angrep på Filippinene. Øynasjonen hadde lenge forberedt sitt forsvar, og nå skulle det bli satt på prøve av de japanske inntrengernes angrepskraft. Denne forsvarshæren var et resultat av general George A. MacArthurs opplæring og lederskap. MacArthur var noe av et vidunderbarn i det amerikanske militæret og kom ut av sin tjeneste i første verdenskrig som hærens yngste divisjonssjef. Siden da hadde han tilbrakt store deler av mellomkrigstiden på Filippinene, hvis strender og jungler han nå forsvarte. I månedene før invasjonen ba han om forsterkninger, modernisert utstyr og tilstrekkelig materiell til å stå imot et angrep. Fordi USAs fokus på den tiden helt og holdent var rettet mot å vinne krigen i Europa først, ble hans forespørsler avslått, og han var derfor underlegen i både mannskap og ildkraft. Likevel gravde MacArthur seg ned og forberedte seg på å forsvare seg mot de uunngåelige landgangene og inntrengernes påfølgende langsomme fremrykking innover. Hans tropper led enorme tap under den langsomme retretten. Selv om det snart ble klart at nederlaget var uunngåelig, nektet generalen å forlate øya. Først da øya nesten var tatt, ble han endelig overtalt til å snike seg gjennom fiendens linjer og evakuere til Batchelor Field i Australia. Der ga han et høytidelig løfte til dem han hadde forlatt: «Jeg skal komme tilbake.»

CO-ene, nå fordelt på mange ulike prosjekter og tjenestefelt, sto overfor et like mangfoldig sett av utfordringer. I stedet for den faste veiledningen fra hjemmemenighetene var de nå under ledelse av statlig utnevnte ledere. Leirenes arbeidsplaner holdt dem i arbeid opptil seks dager i uken. Søndager var vanligvis forbeholdt gudstjenester. Påvirkningen fra en verden i krig rundt dem hadde begynt å gjøre seg gjeldende. Harry Litwiller, en mennonittisk ungdom i Canada, var en av dem som falt for verdens påvirkning. Han ble satt inn i hæren, hvor han raskt søkte om status som CO. Mens søknaden hans ble behandlet, begynte han med pengespill og drikking etter påvirkning fra andre rekrutter. Nyheten om hans nye vaner nådde snart hans militære overordnede, og søknaden hans ble avvist. Menigheter ba, skrev brev og gjorde ellers anstrengelser for å støtte de unge mennene i deres prøvelser. De kunne ikke vite det, men deres prøvetid ville snart nærme seg slutten.

Endelig var året 1945. I krigens siste måneder var unge gutter og gamle menn blitt innkalt til den tyske hæren mens Hitler gjorde et siste desperat forsøk på å holde stand, fanget mellom de allierte hærene på øst- og vestfronten. Ute av stand til å fortsette ba tyskerne om fred. Nå som krigen var over i Europa, flyttet krigens tyngdepunkt seg til Stillehavet. Amerika samlet kreftene, drevet av sin større industrielle kapasitet og sine naturressurser, og fikk den japanske fremrykningen til å stoppe helt opp — dermed begynte den amerikanske motoffensiven. Langsomt, fra øy til øy over havet, nærmet general MacArthur seg Japan.

MacArthur hadde ikke glemt sitt løfte til det filippinske folk. I løpet av hans fire års fravær hadde det blitt utkjempet kamper om de minste atollene — koralløyer akkurat store nok til en flystripe og en garnison. Selv mens japanerne ble drevet bort fra disse festningene, beholdt de et solid fotfeste på Filippinene. Øynasjonen hadde lidd gjennom årene med fiendens okkupasjon. Den huset fangeleirer — med krigsfanger og dem som var anklaget for å hjelpe de allierte.

Tiden var nå i ferd med å renne ut for japanerne. Med styrkene spredt over et stort område og stadig færre tropper, mindre utstyr og knappere ressurser kjempet de en desperat forsvarskamp. Den 24. oktober 1944 gikk en alliert styrke i land på østkysten av øya Leyte. Kampen om Filippinene skulle vare i to måneder, men ved slutten sto MacArthur igjen som seierherre. Mange måneder tidligere hadde han hatt overoppsynet med øyas overgivelse; nå ledet han gjenerobringen av den. Hans løfte var oppfylt.

Krigen trakk ut. I Europa var den over, men Stillehavet var ennå ikke vunnet. President Franklin D. Roosevelt, som hadde ledet nasjonen gjennom krigen, ble syk og døde. Hans visepresident, Harry S. Truman, ble tatt i ed som president. Hans første beslutning var ulik alt han noensinne kunne ha forestilt seg. Skulle han ofre hundretusener av liv for å ta Japan ved en landinvasjon, eller gjøre dem til et grusomt eksempel ved å slippe en nyutviklet atombombe fra den relative tryggheten i luften? Truman overveide og tok sitt valg.

Krigen endte på et øyeblikk. Ødeleggelsene som to atombomber forårsaket, sjokkerte Japan til overgivelse. De ba om fred, og fred ble gitt. Bortsett fra formalitetene var krigen over. Over, men den midlertidige freden var kjøpt til en astronomisk pris i menneskeliv. Millioner skulle aldri vende tilbake til sine sørgende familier.

For CO-ene var det en tilbakevending til en ny normaltilværelse. De vendte tilbake til sine familier, sine menigheter og sine hjem. Men krigen hadde forandret dem. Måneder og år var blitt tilbrakt borte fra åndelig tilsyn. Mange skulle slå seg til ro i sine lokalsamfunn, oppdra sine familier og leve ut sin kristne tro. Likevel hadde det vært tap; noen, som Harry Litwiller, hadde gitt opp troen. Kampen hadde vært hard, og ikke alle dens deltakere hadde båret hele den bibelske rustningen som sto til rådighet for dem.

Både MacArthur og de seirende CO-ene holdt ut til slutten. Hver av dem trodde på sin sak: MacArthur på krigens herjinger og ødeleggelser, og CO-ene på forløsningen og freden i et fullt overgitt liv. Parallellen mellom dem ligger her bare i at begge kjempet. Den avgjørende forskjellen ligger i hva de kjempet for, og hvordan de kjempet for det.