Lunsjen var over, og det var den herlige timen på dagen da mamma sa at det var tid for en pause. Siden Ellie var ti, trengte hun ikke lenger å ta daglig lur, så hun begynte å bestemme seg for hvordan hun skulle bruke denne frie tiden. Hun elsket å være ute, så den solfylte himmelen og den friske luften denne særdeles vakre sommerdagen lokket henne ut.
«Jeg vet!» tenkte hun for seg selv. «Dette er en perfekt tid til å prøve å høvle med den kniven Paul ga meg.»
Hun hadde vært en uke hos tanten og onkelen som bodde flere fylker unna, og mens hun var der, hadde fetteren Paul gitt henne en kniv han hadde laget. Den hadde et kort, rundet skaft, og han hadde satt inn et lite stykke stål i den ene enden. Så hadde han slipt eggen til en fin, skarp kant. Han kunne skjære de morsomste små ansiktene på små treklosser, og Ellie var alltid ivrig etter å se hva han ville lage neste gang. Hun prøvde å kopiere ham, men det så ikke ut til at hun kom til å lage noe særlig spennende med det første. Likevel var det gøy å prøve, så hun tok kniven fra skuffen på soverommet sitt og gikk ut.
Det store lønnetreet foran deres gamle steinbondegård lokket på henne. De lave greinene virket som det perfekte stedet å sette seg for å prøve kniven igjen. Ellie plukket ut noen store kvister og klatret opp i treets kjølige skygge. Når hun var på plass, begynte hun å skjære og flikke på trebitene sine. Hun klarte ennå ikke å få til øyne og nese, men hun hadde det gøy med å lage hakk og skrape av små biter bark. Det var en avslappende aktivitet å holde på med mens hun nøt ettermiddagsroen. Hun var så glad for at dette treet sto i hagen deres, og så glad for at Paul hadde gitt henne den høvelkniven.
Etter en stund begynte greina Ellie satt på å kjennes ru og hard, og kvistene hun høvlet på var nesten borte. «Jeg burde gå og se hva guttene gjør,» tenkte hun. Hun flyttet seg til den laveste greina og satt klar, rede til å hoppe ned som hun alltid gjorde for å komme seg ut av treet.
Hun stanset opp og så på kniven i hånden. «Aldri hopp ned fra noe sted mens du holder en kniv i hånden!» morens stemme ringte i minnet hennes. «Det er veldig farlig. Du kan bli skikkelig kuttet.» Ellie satt og tenkte litt over det.
«Ja, jeg vet at det mest sannsynlig er sant,» sa hun til seg selv. «Men jeg tror at hvis jeg er veldig forsiktig, kan jeg hoppe ned og det går bra,» resonnerte hun.
Hun holdt kniven fast i høyre hånd, og så hoppet hun raskt ned til bakken. Idet hun landet, vred ankelen seg og ga etter under henne. Hun falt klossete ned på venstre ben. Og å nei! Den lille kniven hadde stukket inn i venstre håndledd mens hun prøvde å holde balansen. Hun trakk den raskt ut og så, med hjertet som slo raskt, at blodet steg frem, mørkt og varmt. Det var et lite kutt, bare omtrent en kvart tomme langt, men det hadde gått ganske dypt.
Hva skulle hun gjøre nå? Ja, det var ingen tvil — moren hadde jo hatt rett! I hjertet visste hun at det rette å gjøre var å gå direkte til moren og fortelle hva hun hadde gjort. Men hun følte seg skyldig og skamfull. Hun hadde visst bedre enn å hoppe ned med den kniven, og likevel hadde hun gjort det. Med skyldfølelse presset hun tommelen tett mot såret og snek seg inn i huset. Blodet stanset snart, og etter å ha funnet et lite plaster og satt det på kuttet, la hun kniven bort og fant en bok å lese. Hun fortalte aldri moren hva hun hadde gjort før mange år senere, da hun var voksen.
I dag, når hun ser på det arret som fortsatt er synlig etter 40 år, undrer hun seg over hvorfor Gud beskyttet henne. Hun hadde vært en dum liten jente som ikke gikk med en gang til moren og tilstod det hun hadde gjort. Hun kunne ha fått en alvorlig infeksjon av å bli kuttet med en skitten, litt rusten kniv. Selv om hun handlet dumt, er hun takknemlig for at Gud beskyttet henne, men hun skulle fortsatt ønske at hun hadde tilstått ulydigheten sin for moren.
Det er aldri lurt å skjule noe for foreldrene dine. De trenger å vite om de gale tingene du gjør, uansett hvor flau eller skamfull du måtte føle deg. Foreldre trenger å vite alt som skjer med barna sine. Det er Guds ordning at fedre og mødre skal være der for barna sine, hjelpe deg når du blir skadet, og veilede og lære deg mens du lærer å være et godt, lydig barn. Guds vei er alltid den beste.
