Året var omtrent 60 e.Kr. Apostelen Paulus var blitt pågrepet og nesten drept i templet i Jerusalem av en mobb av sinte jøder.
Noen dager senere ble han bortført til den romerske prokuratoren Felix på grunn av fare fra en gruppe jødiske sammensvorne. Felix hadde hørt saken hans, og selv om det ikke fantes bevis for å dømme Paulus, holdt Felix ham i fengsel de neste to årene inntil den nye prokuratoren, Festus, overtok stillingen.
Kong Herodes Agrippa II kom for å besøke Festus, og de to lyttet til Paulus tale. Under høringen …han talte om rettferdighet, måtehold og den forestående dom – [til slutt] Felix skalv, og svarte: Gå bort for denne gang; når jeg får anledning, skal jeg kalle på deg – Apostlenes gjerninger 24:25. Mot slutten av Paulus’ tale …sa Festus med høy røst: Paulus, du er ute av deg; mye lærdom gjør deg gal – Apostlenes gjerninger 26:24.
Festus talte ikke om vitenskapelig kunnskap, men om at Paulus var velutdannet. Enda verre var det at Paulus gjorde guvernøren ukomfortabel ved å avsløre hans syndige liv, og Paulus’ argumentasjon gjorde klart at den eneste løsningen for både Festus og Agrippa var å følge hebreernes Skrifter.
Paulus var godt utdannet. Han gjorde det klart i sine brev og taler, og siterte ikke bare fra den jødiske Bibelen, men også fra en rekke greske og kreteske filosofer og poeter.
I mer moderne tid synes det som om vitenskap ikke alltid er en venn av tro. Mange forskere hevder at ideen om en intelligent designer av universet er latterlig. Videre vil mange av dem si at de som tror slikt, nærmer seg det primitive.
Det fører mange kristne helt bort fra vitenskapen. De ser ikke på noe som er så antagonistisk mot den grunnleggende kristne troen som nyttig.
Jeg kan forstå dette synspunktet, men jeg mener vi ikke bør gi opp læring bare fordi noen av dem som påstår å være så kunnskapsrike i virkeligheten er ganske tåpelige.
Skapelsen
Når jeg tenker på vitenskap, begynner jeg ofte med temaet skapelsen. Dette er begynnelsen på alt og det første stedet der «vitenskap» og Bibelen kommer i konflikt.
Vitenskapen er ganske enkelt ute av stand til å akseptere at det kunne finnes en Skaper Gud som satte i gang alt vi ser.
Det finnes mange bøker som går inn på temaet intelligent design og å se Guds fingeravtrykk gjennom skapelsen. Det krever langt mer tro å tro at universet oppstod ved tilfeldighet enn å tro på en Skaper.
Bibelen gjør det klart at Gud ikke bare var til stede ved skapelsen, men at det også var Han som begynte den (Johannes 1:1–3). Paulus sier: For det som kan sees ved skapningen av verden, dets usynlige egenskaper, nemlig hans evige kraft og guddom, blir tydelig skjønt – så at de er uten unnskyldning – Romerne 1:20.
Folk burde kunne forstå at det er en Skaper Gud involvert i vår verden og universet fra skapelsens tid. De burde også kunne forstå noen andre ting om Ham. Kanskje viktigst for vår diskusjon her: vi kan ved å se på skapelsen slå fast at Gud er en ordnet Gud, og at Han skapte verden til å fungere med en bestemt struktur og lover som styrer den.
Dette er en av de store forskjellene mellom skapelsesberetningen i Første Mosebok og skapelsesmytene i andre kulturer på den tiden. Bibelen gjør klart at Gud med hensikt skapte verden, at Han gjorde det i en ordnet rekkefølge, og at Han sørget for at hver del passet sammen med alle de andre delene. Det er ingen magi eller mystisk tenkning i Første Moseboks beretning.
Universets lover står fortsatt
Mange tror at de kan endre måten universet fungerer på, at de kan oppføre seg umoralsk uten å lide syndens konsekvenser, og at de kan gjøre tåpelige ting uten å lide av resultatet av sin opptreden.
Profeten Jeremia forteller oss at det finnes lover som er på plass og som ikke vil slutte å virke. Så sier Herren, han som gir solen lys om dagen, og vedtaksordningene for månen og stjernene som lys om natten, som deler havet når bølgene bruser; Herren Sebaots navn er det: Om disse vedtaksordningene måtte gå bort for mitt åsyn, sier Herren, da skulle også Israels ætt opphøre som folk for mitt åsyn for alltid – Jeremia 31:35–36.
Det finnes et helt sett med lover som styrer hvordan jorden roterer om sin akse og går i bane rundt solen. Alt fra lysets hastighet til hvordan tyngdekraften trekker ting mot store masser ble fastsatt ved skapelsen—…alle ting fortsetter som de var fra verdens begynnelse – 2. Peter 3:4.
Siden disse lovene fortsetter og ikke svinger, kan vi forstå dem—i det minste delvis. Det er dette vitenskap er: studiet av den naturlige verden vi ser og et forsøk på å forstå hvordan den virker. Gud skapte vår verden slik at hvis du gjør et eksperiment på samme måte hver gang, vil du få samme resultat hver gang.
Vitenskap vil aldri forstå alt
Profeten Jesaja sier: For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren. For slik himmelen er høyere enn jorden, så er også mine veier høyere enn deres veier, og mine tanker enn deres tanker – Jesaja 55:8–9.
Selv de smarteste kvantefysikerne innrømmer at de ikke forstår alt. Antallet spørsmål de har, er faktisk større enn hele det kunnskapslager som er oppsamlet.
De fleste av oss har langt mindre forståelse av universet enn det. Vi vil ikke forstå alle detaljer om hvordan atomet fungerer. Vi vil ikke være i stand til å gjøre den kalkylen som trengs for å få en satellitt i bane. Det er greit. Det viktige er at vi lærer det vi kan for å forstå hvilken fantastisk og ordnet Gud vi tjener.
Forutsetninger er et problem
Det største problemet vi ser i vitenskapen er ikke selve vitenskapen, men skjevhetene hos dem som utfører vitenskapen. Dårskap sier i sitt hjerte: "Det finnes ingen Gud"… – Salme 14:1. Etter denne definisjonen er mange forskere dårlige.
Jeg sier ikke dette lettvint. Ateister observerer universet, og siden de tror at det ikke kan finnes en Gud, må de forklare hvordan det eksisterer uten en faktisk Skaper. Dette er kjernen i dårskap.
Når de møter hull i sin kunnskap, tier de, mens den kristne kan forklare dem i noen få enkle ord. Som jeg sa før, når vi ser på universets kompleksitet, fra de minste ting til de største galaksene, kan vi se Guds håndverk i arbeid.
Når jeg ser dine himler, dine fingres verk, månen og stjernene du har innordnet, hva er da mennesket, at du gjør deg kjent med det? eller menneskesønnen, at du har akt på ham? – Salme 8:3–4. Når vi tenker på verden omkring oss, når vi leser hva vitenskapsmenn skriver, er det avgjørende at vi møter det med vissheten om at Gud står bak alt dette. For i ham lever vi, rører oss og er til… – Apostlenes gjerninger 17:28, og ingenting vitenskapen kan påvise vil endre det.
Vitenskap bør være som en detektiv som avdekker Guds fingeravtrykk på universet, ikke noen som er fast bestemt på å diskreditere Hans virkelige nærvær.
Mange vitenskapsmenn tror på Gud
Når vi ser tilbake i tid, var mange vitenskapsmenn menn som trodde på Bibelens Gud. Isaac Newton, Francis Bacon, Nicolaus Copernicus og mange andre trodde på Bibelen og var åpne om sin tro overfor andre.
I mer moderne dager finnes det mange kvinner og menn innen vitenskapen som tror på Bibelens Gud. Det å arbeide innen vitenskap betyr ikke at man ikke kan ha et liv i tro.
Mange har tilegnet seg vitenskapelige funn for å fremme budskap som er i strid med kristen tro og lære.
Vi må huske at når det finnes et sett med fakta, finnes det vanligvis forskjellige forklaringer som kan redegjøre for deres tilstedeværelse. Skapelse og evolusjon undersøker de samme naturfaktaene, men fra et annet perspektiv eller forutsetning, og kommer derfor til svært forskjellige konklusjoner. Kanskje er det litt som en Sherlock Holmes-historie, hvor Dr. Watson rutinemessig tar faktaene og gir en uriktig forklaring, mens detektiven tar samme informasjon og gir den rette forklaringen.
Vitenskap og medisin
Det er ikke i strid med Skriften å undersøke hvordan ting virker i vårt univers, så lenge vi gjør det innenfor en bibelsk ramme og med forståelsen av at det finnes en Skaper Gud som ordner alt.
Moderne medisin er en anvendelse av mange ulike felt, inkludert anatomi, mikroanatomi, genetikk og biokjemi. Poenget her er å observere menneskekroppen så godt vi kan og så reparere det som går galt. Leger kan være forskere, men de fleste anvender ganske enkelt kunnskap som er formidlet til dem gjennom utdanningen.
Observasjon er der ting starter. La oss ta diabetes som eksempel. Aretaeus fra Kappadokia i det andre århundre e.Kr. var den første som ga en fullstendig beskrivelse av diabetes og ga sykdommen navnet diabetes. Problemet var at mens han kunne diagnostisere personer med denne lidelsen, hadde han ingen behandling å tilby sine pasienter. Observasjon hadde bare ført ham så langt.
Etter hvert viste annet arbeid at problemet lå i bukspyttkjertelen og at noe spesielt var galt med de langerhanske øycellene. Selv inn i begynnelsen av 1900-tallet fantes det ingen kur for diabetes mellitus, og den eneste løsningen legene kunne tilby var et ekstremt lavglykemisk kosthold med strenge kaloribegrensninger—forsøk på å holde pasientene på 500 eller 600 kalorier om dagen. Som man kan forestille seg var ikke dette en ideell behandling.
Først på 1920-tallet oppdaget et par forskere i Canada en måte å utvinne insulin fra hunder på og gav det til en 14-åring som var døende av diabetes. Ekstraktet reddet livet hans og innledet en ny æra for mennesker med diabetes.
Slik fungerer utviklingen. Vi begynner med å observere en sykdom og forskjellige medikamenter som ser ut til å ha effekt, og så kan vi over tid og gjennom nøye testing vurdere hvilke behandlinger som er mest effektive for den lidelsen.
Studier hvor halvparten av deltakerne med en sykdom får et legemiddel eller en behandling og halvparten får et placebo (en pille uten medisinsk effekt) er fortsatt den mest effektive måten å avgjøre om noe virkelig virker.
Hvorfor behandlinger må studeres
Det finnes en reell tendens til å tro at det man er lært opp i virker. Vi vet at George Washington døde av lungebetennelse. Hans leger skadet trolig hans sjanser for å bli frisk ved å tappe ham for blod fire ganger, tilsammen nær 40 prosent av blodvolumet hans. De ville trolig ha tappet ham en femte gang, men man mente ikke han var sterk nok til å overleve prosedyren.
Leger tappet pasienter fordi de trodde at det fantes giftige oppbygginger i blodbanen som måtte slippes ut. De fleste som døde etter blodtapping ville trolig ha dødd uansett, men å tappe folk som er svært syke hjelper dem neppe til å komme seg.
Kanskje ville legene rett og slett gjøre noe. Pasientene forventet blodtapping, og derfor møtte legene disse forventningene, selv om det skadet pasientene.
Erfaring er det som får deg til å gjenta de samme feilene med mye mer selvtillit.
Hva gjør en studie god
Gode studier har mange pasienter med, har en kontrollgruppe (som enten får en inaktiv pille kalt placebo, eller den nåværende beste behandling for sykdommen), og en testgruppe som får den nye behandlingen. Det er også viktig at kontrollgruppen og testgruppen er så godt matchet som mulig. Til slutt er størrelsen på gruppene i studien avgjørende for hvilke konklusjoner som kan trekkes. Hvis det bare er ti eller tjue pasienter i studien, er det ikke en stor nok gruppe til virkelig å avgjøre om noe virker eller ikke.
For mange sykdommer finnes det noe som kalles placeboeffekt. Denne placeboeffekten er når folk blir bedre av en sykdom selv om de ikke får noe som bør være effektivt for å behandle lidelsen. Interessant nok får mange i studier bivirkninger av de inerte pillene. Hvis 20 prosent av dem som får placebo blir bedre, og 45 prosent av de som får behandlingen blir bedre, vil det tyde på at behandlingen er effektiv. Hvis forskjellen er minimal—si 20 prosent i placebogruppen og 23 prosent i behandlingsgruppen forbedres—da er ikke behandlingen effektiv.
Problemer
Det største problemet med mange behandlinger er at de rett og slett ikke er studert. Vitamintilskudd og urtesammensetninger kan virke, men mange av dem er aldri blitt studert i en prøve som sammenligner dem med en kontrollgruppe. Mesteparten av informasjonen er anekdotisk. Det faktum at noens bestemor eller onkel hadde nytte av noe, kan være en indikasjon på at det fungerer, men det sier oss ikke hvor effektiv behandlingen er eller hvilket doseringsnivå som er ideelt.
Et annet problem er når studier rett og slett ikke har nok deltakere til å gi nøyaktig informasjon. Mange studier inkluderer bare ti eller tjue pasienter. Det er rett og slett ikke nok til å identifisere hvor godt en behandling virker eller hvilke bivirkninger som kan forventes. For at et legemiddel skal godkjennes av FDA, har det vanligvis blitt studert på mellom 1 000 og 3 000 pasienter med sykdommen.
Et siste problem med studier er når de viser at et medikament er effektivt, men effekten ikke er klinisk signifikant. For eksempel ble et nytt injiserbart medikament mot demens (aducanumab) nylig godkjent av FDA. Det er svært dyrt, og nytten syntes å være liten. Pasienter som fikk det, svarte i gjennomsnitt 1,5 flere spørsmål riktig på et 85-spørsmåls mentalstatusskjema etter 18 måneder sammenlignet med kontrollgruppen.
Man kan med rette spørre om fordelene som vises av dette medikamentet er verdt kostnaden på 50 000 dollar per år. Mer enn det: hvor mye meningsfull forbedring i noens daglige aktiviteter ville komme av bruk av et slikt medikament? Det virker usannsynlig at det ville utgjøre særlig stor forskjell.
Det er beklagelig, men legemiddelfirmaer vil alltid forsøke å få sine medisiner til å fremstå som best, selv om studiene ikke viser betydelig fordelsmessig sammenlignet med eksisterende, billigere alternativer.
Konklusjon
Kristne står overfor en verden som ikke elsker dem eller deres overbevisninger. Mange vil forsøke å bruke vitenskap for å tvinge dem til å gi opp sin tro. Jeg håper det ikke fører til at vi forkaster den vitenskapelige metode eller gir opp forsøket på å forstå lovene bak universet som Gud skapte.
Den vitenskapelige metode er gyldig, selv om mange av dem som bruker den er ateister eller agnostikere. Hvis en behandling virker, bør den være observerbar, testbar og repeterbar.
Allerede når vi nærmer oss det, har vi en grunnleggende forståelse av universet som ateister ikke har. Å vite at det finnes en Skaper Gud som elsker oss, gjør en stor forskjell når vi tolker resultatene av alle de forskjellige observasjonene som gjøres innen medisin og andre områder.
De som ikke kjenner Gud er bundet til å være alltid lærende, men aldri komme til sannhetskunnskap – 2. Timoteus 3:7. På den annen side, hvis vi begynner med en bibelsk forståelse, kan vi bruke vitenskap som et verktøy for å hjelpe oss å forstå den skapelsen Han har plassert omkring oss.
