«Oj, så varmt det er!» utbrøt mamma. «En god, kraftig regnbyge er akkurat det vi trenger for å kjøle det ned litt.»
Det var lørdag, mot slutten av juni, og været hadde vært spesielt varmt og fuktig den dagen. Ellies mor hadde vasket huset og forberedt noe mat til gjestene som var invitert til lunsj på søndag etter kirken.
Etter hvert som ettermiddagen gikk mot tidlig kveld, føltes det som om det ble enda varmere, og det var ingen bris å kjenne. Ellies far hvilte i en hengekøye ute på plenen mens resten av familien prøvde å finne det mest behagelige stedet å søke lindring fra varmen.
Da kvelden nærmet seg, kom også skyene. De dukket opp plutselig, sammen med vindkast som begynte å virvle opp støvet. Lyn begynte å flenge over himmelen og torden buldret i det fjerne.
«Skynd dere, barn!» ropte mamma. «Ta bort lekene deres; det er i ferd med å storme!»
Ellie så seg rundt i alarm. Det ble veldig mørkt veldig raskt og himmelen så merkelig—nesten sint—ut. Hun samlet raskt sammen lekene sine og skyndte seg inn i huset. Pappa sov ikke lenger i hengekøya. Vinden hadde nesten veltet den og ham med den! Han skyndte seg også inn i huset; vinden fikk døren til å smelle voldsomt igjen bak ham. Familien samlet seg i solverandaen for å se den kommende stormen. Det var vinduer mot vest og sør, så de hadde et godt utsyn for å følge regnet som kom. Vinden blåste med en kraft som Ellie aldri hadde opplevd i hele sine syv år. Hun la merke til bekymringen og frykten i foreldrenes ansikter mens de så og ventet.
Så begynte det å regne. Store regnslør ble drevet mot vinduene, og Ellie lurte på om det var mulig at det regnet så kraftig at det kunne knuse glasset.
«Hva var det?» utbrøt mamma da et stykke blikplate suste forbi solverandavinduene og forsvant bortover hagen.
«Jeg tror det er en del av garasjetaket,» sa pappa i vantro mens han forsiktig kikket gjennom vinduene.
Da hun hørte dette, beordret mamma barna til å stå ved kjellerdøren. Hvis det ble verre, skulle de gå ned dit! Ellie følte seg så redd. Hva kom til å skje med dem? Kom huset deres til å blåse bort? Kom noen av dem til å bli skadet?
Like brått som stormen begynte, roet den seg. Vinden stoppet, regnet avtog, og snart skinte solen igjen. Familien våget seg forsiktig ut for å se hva som hadde skjedd under stormen.
«Se!» sa pappa. «Garasjetaket er borte og det samme er sørveggen!»
«Hvorfor ser Geralds hus så merkelig ut?» mamma pekte mot naboene ved siden av. «Se! Hele taket er revet av huset deres!» Virkelig nok var taket blitt ryddig revet bort, og gavlendene stod der stoiskt og holdt ingenting oppe.
Sirener hylte i det fjerne, og da de så seg rundt i nabolaget kunne de se røyk like bortom noen trær.
«Det må være Melvins låve som brenner!» utbrøt pappa. «Jeg skal se hva jeg kan gjøre for å hjelpe.» Han løp til lastebilen sin og styrtet snart ut av gårdsplassen.
Vindene hadde vært så sterke at noen telefonstolper ble blåst over, og strømmen ble dermed frakoblet, så det var verken lys eller vifter. Etter at stormen hadde passert, kom varmen og fuktigheten tilbake, og natten ble varm og klam. Likevel arbeidet de voksne i området langt ut på natten for å hjelpe hverandre med å rydde opp stormskadene så godt de kunne.
Spesielt tragisk var det for naboen vår Melvin. Låven hans hadde kollapset over dusinvis av kyr, og deretter hadde det brutt ut brann. Naboene forsøkte desperat å redde det de kunne av dyrene, men til slutt kunne mange av oksene ikke reddes.
Søndagen kom, men ingen gikk i kirken. Morgenen ble tilbrakt hos Melvin, med å frakte bort døde dyr, fjerne svidd høy og rett og slett være der for hverandre. Det var hardt, tungt arbeid. Ellie husker tydelig hvor forferdelig lukten var. Og hun klarte knapt å se på når de lastet opp de døde oksene. Da lunsjen kom, ankom gjestene deres, men ingen var særlig sultne. Ellies yngre bror hulket: «Alt jeg kan tenke på er de stakkars oksene!»
Ellie var overrasket over hvor mektig en storm kunne være. Og skremmende! Kom de til å oppleve en ny tornado? Kunne flere bygninger kollapse, og kunne en annen låve eller et annet hus begynne å brenne? Et frø av frykt begynte å vokse i Ellies hjerte. Gjennom den sommeren og i mange somre etterpå, hver gang tordenen rullet eller hun hørte ordene «tornadovarsel», slo hjertet hennes raskere, og en klump satte seg i magen. Hvor hun gruet hver storm! Hun ønsket at alle bare kunne passere huset deres. Hvorfor tillot Gud stormer, egentlig?
«Du må stole på Gud, Ellie,» sa moren hennes. «Han er den som skapte været, og Han har kontroll over alt som skjer. Han vil kanskje ikke alltid hindre oss i å oppleve skremmende tider, men Han er alltid der for å ta vare på oss.»
Etter hvert som hun ble eldre, lærte Ellie å ta dette rådet til seg. Frykten for stormer avtok, og i stedet utviklet hun en fascinasjon for hvordan stormer utvikler og dannes. Å vite at Gud er Herren over vinden er fortsatt en trøst og en trygghet for henne. Fremfor alt, etter hvert som hun har lært å stole på Gud på alle livets områder, har hun funnet at Han alltid er trofast. Å lære å erstatte frykt med tillit gir alltid fred i hjertet.
