Jeg så på mens en mann prøvde å sage en stor plate finer i to. Han snakket med noen andre menn mens han saget, og det virket som om han ikke var særlig opptatt av å få snittet rett. Jeg la merke til at han fortsatte å sage lenger og lenger bort fra linjen han hadde riper i fineren med en spiker. Etter at han var flere tommer unna, forsøkte en av vennene hans å gjøre ham oppmerksom på det, men han latet som han ikke hørte. Han prøvde å tilfeldig føre den gamle håndsagen tilbake mot linjen, samtidig som han fortsatte å snakke med mennene, uten å gjøre noe stort nummer av det. Til slutt, etter at han var mer enn en fot ute, stoppet han. Han visste nå at han hadde et problem, et problem han ikke kunne fikse.
Jeg måtte tenke: «Er dette hva vi gjør som kirke, Kristi brud?» Vi tar ikke avdrift veldig alvorlig; vi tillater at ting kommer inn i vår midte. Vi sier: «Det er ikke så farlig, la oss ikke være kritiske.» Men jo lenger vi venter, desto vanskeligere blir det å rette opp. Først sjokkerer det oss; senere blir det den nye normalen. Hvordan kan vi vite om vi har drevet av? Det burde være like enkelt som å vurdere hvor vi pleide å være, sammenligne det med hvor vi er nå, og så evaluere forandringen med hva Bibelen lærer.
Siden å kjempe mot avdrift ikke er populært, vil menn i kirken ikke gjøre det. Noen i våre kirker som driver mot verden, har perfeksjonert et «feel-good»-evangelium. De snakker i vei om hvor nære de kommer Jesus, og hvor velsignet de er, men deres retning er tydeligvis ikke i tråd med Skriftens lære. De er på vei mot verden.
Det finnes andre som ikke ønsker at kirken skal drive av, men som likevel har sine egne problemer—kjærlighet til penger, grådighet og lyst på fornøyelser. Ingen sier noe fordi det virker som om ingen vil høre. En populær respons er: «Ja, jeg vet det ikke er bra, men hva kan vi gjøre?» «Alle kirker har problemer.» Eller «Ja, jeg ville aldri tillatt det, men jeg føler ikke det er min plass å si noe.» «Det er ikke for min familie, men hvis andre vil gjøre det, er det greit.»
Vi lever i en «meg»-tid. Alt handler om meg. De konservative, anabaptistiske folkegruppene vikler seg inn i sosiale medier, selfies, tweeting, Facebook og hva enn det måtte være. Vi elsker oss selv så mye at vi snakker, handler og kler oss på måter som trekker oppmerksomhet mot oss—vi promoterer oss selv. Vi snakker om å se bra ut, føle oss bra og leve bra. Hva skjedde med å fremme Jesus? Husk at Jesus sa: For den som vil bevare sitt liv, skal miste det; men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det –Matteus 16:25.
Hvorfor virker det så vanskelig å se hvilken retning vi går i? Hvis alt handler om oss, så handler det ikke alt om Jesus. Hvis vi er opptatt av siste mote og de fineste bilene, lastebilene og husene, så handler det ikke alt om Jesus. Vi kan ikke tilfredsstille vårt kjød og samtidig si at vi er kristne.
Jeg ble nylig spurt hvorfor noen pastorer mister sine barn til verden. I de fleste tilfeller mener jeg det er samme grunn som mange anabaptister mister sine barn til mørkets rike—fedrene har mistet et gudfryktig syn for hjemmene sine. De lever et maktesløst liv og lar verden komme inn. Kanskje har de ikke TV, men hva med internett? Det tillater fortsatt verdens påvirkning å komme inn. Også bruker far mer tid på sin virksomhet og mer tid på å nyte livet enn han gjør på å søke Guds ansikt.
Mange amerikanere drar på korttidsmisjon. Mange ganger ser det ut som ungdommene som reiser, vil treffe stranden eller andre fornøyelser så snart de går av flyet. Hvorfor? Fordi det er det de enten blir lært eller får lov til hjemme—å søke nytelse. De har ikke blitt lært å fornekte kjødet; de har ikke sett foreldrene fornekte kjødet. Noen av oss kan være så langt av veien at vi må gjøre som snekkeren i begynnelsen av denne artikkelen—ydmyke oss og begynne på nytt.
Ektefedre drar sine uvillige koner inn i verden, koner dytter sine menn ut i verden, og barna drar sine foreldre med ut i verden. Og dessverre, siden den moderne kirken har kastet av seg alle former for disiplin og struktur, kan alle bli værende i kirken og forgifte den med sine verdslige ideer (i det minste så lenge du smiler og sier du elsker Jesus). Husk Skriften: Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud –Johannes 14:15. Og: Den som sier: «Jeg kjenner ham,» men ikke holder hans bud, han er en løgner, og sannheten er ikke i ham –1 Johannes 2:4.
Her er noen områder der kirken driver av.
Broderlig kjærlighet
Derav skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre –Johannes 13:35.
Folk har besøkt vår kirke og spurt om vi praktiserer det hellige kyss. Jeg svarer at det gjør vi; men forståelsen av nødvendigheten av å elske hverandre kommer først. Mange kirker avskaffer det hellige kyss, som klart er befalt i Ordet. Og det virker passende fordi de har sluttet å elske hverandre. Jeg tror ikke vi forstår viktigheten av dette emnet—å ha kjærlighet en for den andre. Når vår kjærlighet får oss til å lide for hverandre, ser verden det. Ofte stopper et broderskap å elske hverandre fordi de ikke lenger kjemper «sammen». De har blitt uavhengige.
Noen av de største handlingene av kjærlighet for hverandre har skjedd på slagmarken. Menn har kastet seg over granater, og de har lagt seg foran kuler for å redde kameratene. Fordi de har kjempet sammen, ser de etter hverandre. Hva hvis en soldat som marsjerer ut i kamp, merker at en medsoldats magasin faller fra geværet? Hva ville han gjøre? Ville han forbli stille fordi kameraten kunne bli sint? Eller ville han forbli stille fordi han visste at han hadde sine egne problemer? Nei. Han ville hjelpe sin bror. Hvis ugudelige menn på slagmarken kan praktisere dette, hvorfor kan ikke Guds folk gjøre det i kirken? Før jeg ble omvendt, var jeg i militæret. Jeg valgte å lide for mitt land. Nå som jeg er kristen, velger jeg å lide for min Herre.
Kleskikk
Dette er det mest åpenbare, men også det mest oversette. Den verdslige kirken sier: «Det er hjertet som teller, så hvordan vi ser ut på utsiden spiller ingen rolle». Blir anabaptistene lurt av dette? Verden pleide å kle seg anstendig, men fjernsyn og Hollywood begynte å fremme en fokus på menneskekroppen. Sikkert ville ikke kirken følge Hollywood. Men hva er forskjellen—en kvinne i verden som åpenbart kler seg uanstendig, eller en kvinne i kirken kledd i en kappekjole som sitter tett og med en liten slapp hodebekledning hengende på baksiden av hodet? Det er liten forskjell, bortsett fra at den ene hevder å være kristen og den andre ikke gjør det. Kjære, verden ler av oss.
Så hvordan starter alt? Subtilt. Først fjerner man en fold her eller en rynke der, så begynner man å bruke litt mindre stoff, til slutt begynner man å kjøpe sterkere, skarpere farger. Menn stikker skjorten ut, bytter til jeans, så til skinny jeans, løsner noen knapper, lar håret vokse litt. Kjøp et par av de «kule» merkevarmeskoene, og en cowboyhatt. Djevelen er ingen tåpe. Hvis du slipper en frosk i kokende vann, vil den hoppe ut raskt. Hvis du koker vannet som inneholder frosken, vil den sakte koke ihjel. Er det for sent for oss å hoppe ut? Med Gud er alt mulig. Brødre og søstre, det er hjertet som teller; og hvis vi ønsker å se ut som verden, er vårt hjerte verdslig og trenger å renses—renses ved Jesu så mektige blod.
Fornøyelse
Dere har levd i lyst på jorden, og gjordt dere selv gemyttlige; dere har næret deres hjerter som i en slaktdag. Dere har fordømt og drept den rettferdige, og han gjør ikke motstand mot dere –Jakob 5:5-6.
Men det som falt blant torner, er de som har hørt; og når de har gått ut, kveles de av bekymringer og rikdom og livets lyst, og bærer ikke frukt til fullkommenhet –Lukas 8:14.
Viss også dette: I de siste dager skal det komme farlige tider. For menneskene skal være egenkjære, pengekjære, skrytende, hovmodige, spottere, ulydige mot foreldre, utakknemlige, ugudelige, uten naturlig hengivenhet, uten fordragelighet, ærekrenkere, ukontrollerte, grusomme, hatere av det gode, forrædere, hovmodige, oppblåste, mer tilhengere av nytelsen enn tilhengere av Gud, som har et skinn av gudsfrykt, men fornekter dens kraft. Deg vekk fra slike –2 Timoteus 3:1-5.
Når vi er overgitt til fornøyelser, skiller vi oss fra den lidelse vi er kalt til, og dermed fra den lønn som kommer av å lide.
Husk, når vi gir oss litt på en sak i vår generasjon, vil våre barn gå lenger med det. Når våre barn gleder seg over å gå på møte bare på grunn av volleyballkampen som er planlagt etterpå, er det ikke godt. Når de vil på misjonstur på grunn av fornøyelsene ved havet, er det ikke bra. Jeg sier ikke at disse tingene er onde, men når de blir hovedsaken, har vi et alvorlig problem. Gleder vi oss over å gjøre de ting Gud gleder seg over? Gleder vi oss over salmesang lenger? Gleder vi oss over å hjelpe de fattige? Hva med å besøke enker? Jeg tror at hvis fedrene har sine prioriteringer rette, og virkelig elsker å gjøre Guds ting selv om kjødet lider, så vil også våre barn (neste generasjon), som VI er ansvarlige for, gjøre det. Jeg sier ofte til folk at de ikke trenger å følge Jesus. De kan elske verden og livets lyst, men de kan ikke fortsette å sitte i vår kirke og late som om de er kristne. Folk vil kanskje si at det er for hardt, men jeg tror Jesus sa det samme: Jeg kjenner dine gjerninger, at du verken er kald eller varm. Hadde du vært enten kald eller varm! Men fordi du er lunken og verken varm eller kald, vil jeg spytte deg ut av min munn –Åpenbaringen 3:15-16.
Dette er ikke en komplett liste, for det finnes mange andre måter kirken driver mot verden på. Min bønn er at først kan vi se problemet, og for det andre, at vi kan ta tak i det. Husk at litt surdeig syrner hele deigen. (1 Korinterbrev 5)
Det pågår en kamp; mørkets rike presser på. Djevelen vet virkelig at han kun har kort tid. La oss ta et standpunkt, legge ned våre hvite flagg og ta opp våre sverd. La oss fjerne forrædere, verden og synden som har kommet inn i kirken. La oss rense kirken og kjempe den gode troskamp.
Hvordan stopper vi avdriften? Hvordan etterlater vi en trofast generasjon? Først må fedrene lære sine barn, og lederne i kirken må lære dem alle. De tidlige anabaptistene møttes så ofte de kunne, og det var vanligvis ute i været, i noen skoger et sted. Vår kirke her samles fem ganger i uken. Å kun møtes på søndager, tror jeg, viser hvor våre prioriteringer ligger.
Og han gav noen til å være apostler, noen profeter, noen evangelister, noen hyrder og lærere, For å utruste de hellige til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi kropp, inntil vi alle når fram til enheten i troen og i kunnskapen om Guds Sønn, til et fullt menneske, til målet for Kristi fullhet – Efeserne 4:11-13.
Det virker som om Gud ville gi oss lærere, pastorer, evangelister, profeter og apostler hvis vi ville bruke dem.
La oss gjøre dette personlig—det kan være områder av avdrift i mitt liv. Vi trenger å hjelpe hverandre før vi alle driver mot ødeleggelse. Kanskje kan vi holde oss, men vi må også bekymre oss for våre barn. Hvis vi kunne komme sammen og være ærlige med oss selv og med hverandre om hva Skriftene klart lærer, ville vi være mer forsiktige. Hvis vi kunne studere Guds Ord sammen, med åpne hjerter og sinn, tror jeg vi kunne styrke det som er igjen. Jeg tror at hvis vi falt på våre ansikter for Gud, ville han helbrede våre kirker. Må Gud velsigne oss alle med en dypere vandring med Ham.
