Å redde dåpen i Den hellige ånd fra pinsebevegelsen

Innledning

Å bli forløst betyr å bli befridd. Forløsning omtales ofte i forbindelse med et gissel. Når gisselet blir satt fri, sies det at han er forløst, enten det skjedde ved at det ble betalt løsepenger, eller ved at noen som var sterkere, ganske enkelt befridde gisselet med makt.

I denne artikkelen skal vi ikke forløse en person, men en dyrebar lære og kristen erfaring fra dem som har tatt den til fange og tvinger den til å si og gjøre ting den aldri var ment å si og gjøre. Vi snakker om dåpen i Den hellige ånd og dens fangevokter, pinsebevegelsen. Bare det å nevne dåpen i Den hellige ånd gjør noen mennesker urolige. De har sett og hørt så mye oppstyr og ubibelsk praksis knyttet til Den hellige ånd at de automatisk blir mistenksomme bare de hører uttrykket «dåpen i Den hellige ånd». Vi forstår den bekymringen og har selv kjent på noe av den samme uroen. Men samtidig må vi ikke reagere ved å forkaste verken læren eller erfaringen med dåpen i Den hellige ånd. Vi trenger bare å redde den fra dem som har forvrengt den så grundig at den knapt er til å kjenne igjen. Måtte vi, slik Abraham grep inn og befridde nevøen sin Lot fra Amrafel og hans tre kumpaner (1 Mos 14), reise oss og redde denne dyrebare sannheten og erfaringen fra dem som har tatt den til fange.

I de siste numrene av The Heartbeat of the Remnant har vi lagt stor vekt på Guds rike og på forsømmelsen av rikets lære i dagens «evangelium». Frelsesaspektet ved riket er blitt skilt fra selve riket, og det er blitt laget et «evangelium» av at Jesus døde på korset for syndene våre. Dette er et falskt evangelium, fordi det nesten fullstendig forsømmer Jesu lære om Guds rike. På samme måte har noen tatt den bibelske læren om dåpen i Den hellige ånd og skilt den fra læren om riket. Som en reaksjon er det mulig å forkaste læren og erfaringen med dåpen i Den hellige ånd fullstendig. I stedet for å reagere vil vi handle og redde denne grovt forvrengte læren og erfaringen fra forvanskningene.

La Gud være sannferdig, og hvert menneske en løgner. I denne artikkelen bruker vi mange sitater fra den tidlige anabaptismen. Anabaptistene talte mer om Den hellige ånds verk og kraft enn noen annen gruppe fra reformasjonstiden. Pilgram Marpeck ser for eksempel ut til å nevne Den hellige ånd i gjennomsnitt omtrent én gang per side i sine skrifter. Likevel var han ikke på noen måte «pinsevenn». Vi bruker ikke disse sitatene fordi de er anabaptister og vi forsøker å være lik de tidlige anabaptistene, men fordi de gjenspeiler et bibelsk syn på Den hellige ånds verk og erfaring blant Guds folk.

I 1527, helt i begynnelsen av den anabaptistiske vekkelsen, sa noen anabaptister til rådet i Zürich: «[Troende er de] som har dødd fra kjødets vilje og nå vandrer i Åndens vilje, med Åndens frukt.» Amen! ~

Problemet og løftet

Problemet er ganske enkelt å definere: synd. Når mennesket med vilje og vitende trosser Gud, må Gud dra bort. Gud og synd kan ikke være på samme sted.

Så hva gjør vi for å rette opp situasjonen vår? Av natur blir vi alle født fordervet, det vil si med en selvopptatthet som strider mot Guds natur. Denne selvopptattheten får oss til å synde, til å gjøre ting som strider mot Guds vilje. Men bak disse handlingene ligger problemet med menneskenaturen: selve menneskets natur og Guds natur kan ikke blandes. Hvordan kan mennesket og Gud da bli forent igjen?

For å få mennesket til å innse sin synd ga Gud Moses et sett med lover. Disse lovene ga en grunnleggende, men ufullstendig, ramme for det Gud hadde erklært som den rette måten for mennesket å leve på. For dem som holdt fast ved dem, ble disse lovene til og med kjent som «Guds rettferdighet».

Nå visste mennesket altså, i foreløpig form, hva Gud forventet av dem. «Tuktemesteren» ble gitt for å lære dem dette. Men et problem gjensto. Lovene inneholdt bestemmelser om tilgivelse for synder, men ikke om at Guds liv skulle gjenopprettes i mennesket.

Med andre ord fantes det ingen seremonier eller ofringer i Moseloven der det endelige resultatet (når de ble utført) ville være at Guds Ånd fylte menneskehjertet på nytt. Det fantes ingen seremoni der sluttresultatet var at Gud sa: «Når dere utfører denne seremonien helt riktig, skal jeg øse min Ånd ut over dere igjen.» Paulus skrev til galaterne:

Er da loven imot Guds løfter? Slett ikke! For hvis det var blitt gitt en lov som kunne gjøre levende, da ville rettferdigheten virkelig ha kommet ved loven.

Det var rett og slett ingen lov, inget offer eller noen seremoni som kunne fylle et menneske med Den hellige ånd. Dette var svakheten ved Moseloven, og derfor måtte den erstattes av noe bedre.

I Det gamle testamentet omtales bare profetene og noen få utvalgte andre som fulle av Ånden. Men det ble gitt løfter om en tid da Guds Ånd skulle bli utøst over hver eneste troende. La oss kort se på noen av dem, i den rekkefølgen de står i Bibelen vår.

• Du sender din Ånd, de blir skapt, og du fornyer jordens overflate. Sal 104:30 Versets sammenheng handler om skapningene i havet. Men det vi vil rette oppmerksomheten mot, er at utsendelsen av Guds Ånd «skaper». Den siste Adam kalles en «livgivende ånd». 1 Kor 15:45 Ordet «livgivende» viser til at noe gir eller formidler liv. Dette verset viser til at Messias skulle formidle liv gjennom sin Ånd. Han skulle selvfølgelig ikke gjøre det for fiskene i havet, men for mennesker som var døde i overtredelser og synder. «Også dere har han gjort levende …» Ef 2:1
• Når Herren har vasket bort urenheten hos Sions døtre og renset Jerusalem for blodet som er utøst der, ved dommens ånd og den brennende ånd, da skal Herren over hele Sions berg og over dem som samles der, skape en sky om dagen og røyk og en flammende ilds skinn om natten. For over all herligheten skal det være et vern. Jes 4:4–5 I Jesaja 4 finner vi noen løfter for evangeliets tid. Vi finner renselse og lutring «ved dommens ånd … og den brennende ånd». Deretter finner vi løftet om trøst og veiledning. Da Messias kom, profeterte døperen Johannes at Jesus skulle døpe «med Den hellige ånd og ild», og Jesus lovet selv å sende sin Ånd for å veilede og trøste sitt folk.
• Helt til Ånden blir utøst over oss fra det høye, og ørkenen blir til en frukthage og frukthagen regnes som en skog. Jes 32:15 Sammenhengen i dette verset er en utøselse over Guds folk som skulle forandre ufruktbarhet og ødeleggelse til et fruktbart og rikt liv … når «Ånden blir utøst over oss fra det høye».
• De skal komme dit og fjerne alle de avskyelige avgudene og alle styggedommene derfra. Jeg vil gi dem ett hjerte og en ny ånd i deres indre. Jeg vil ta steinhjertet ut av kroppen deres og gi dem et kjøtthjerte, så de følger forskriftene mine og holder lovene mine og gjør etter dem. De skal være mitt folk, og jeg skal være deres Gud. Esek 11:18–20 Sammenhengen handler om at Guds folk skal bli gjenopprettet. Vi finner løfter om renselse, enhet, en ny ånd og et nytt hjerte. Dette måtte være et overnaturlig verk av Gud, siden et menneske ikke kan gi seg selv en ny ånd. Sluttresultatet av denne forandringen i ånd og hjerte ville være at de som mottok den, ble lydige mot Gud og ble forent med ham igjen.
• Jeg vil gi dere et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi i deres indre. Jeg vil ta steinhjertet ut av kroppen deres og gi dere et kjøtthjerte. Min Ånd vil jeg gi i deres indre, og jeg vil gjøre det slik at dere følger forskriftene mine og holder lovene mine og gjør etter dem. Dere skal bo i det landet jeg ga fedrene deres. Dere skal være mitt folk, og jeg skal være deres Gud. Esek 36:26–28 Det er vanskelig å vite hvor man skal slutte å sitere fra dette skriftavsnittet! Så rike løfter! Men for å holde artikkelen kort siterer vi bare disse to versene. Igjen ser vi løftet om et nytt, mykt hjerte. Vi finner også at Gud motiverer (får) dem som mottar dette, til lydighet. Og igjen ser vi at Gud og mennesket blir forent.
• Jeg skal legge min Ånd i dere, og dere skal leve. Jeg skal la dere få bo i deres eget land. Da skal dere kjenne at jeg, Herren, har talt og gjort det, sier Herren. Esek 37:14 Sammenhengen (som vi ikke trykker her av hensyn til plassen) er en gjenfødelse eller oppstandelse av en mengde gamle, tørre knokler. Det kraftfulle løftet er at «dere skal leve», og den livgivende kraften er «min Ånd». Igjen ser vi at Guds Ånd formidler nytt liv.
• Deretter skal det skje at jeg øser ut min Ånd over alle mennesker. Sønnene og døtrene deres skal profetere, de gamle skal ha drømmer, og de unge skal se syner. Selv over slaver og slavekvinner skal jeg i de dager øse ut min Ånd. Joel 2:28–29 Disse versene er de som oftest siteres i forbindelse med dåpen i Den hellige ånd. Det viktige er ordene «alle mennesker». Som nevnt tidligere var det før Messias kom, bare noen få utvalgte profeter og andre enkeltpersoner som fikk Guds Ånd. Da Messias kom, ble muligheten til å bli døpt med denne Ånden åpnet for «alle»; selv slaver med lav status kunne motta den.
• Han svarte meg og sa: «Dette er Herrens ord til Serubabel: Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren over hærskarene.» Sak 4:6 Løftet som er knyttet til dette verset, må ses i sammenhengen med de to oliventrærne, som (slik vi senere lærer i Åpenbaringen) hadde en direkte forbindelse til lampene. Med andre ord hadde lampene en direkte rørledning fra oliventrærne, en uuttømmelig oljeforsyning rett fra kilden. Dette skulle være lysestakens kraftforsyning, så å si. «Energien» skulle komme fra Gud, ikke fra menneskets egne evner og anstrengelser.

Disse profetiske uttalelsene gir oss et glimt av Guds Ånds virksomhet og kraft. Loven talte også i skyggebilder om Ånden, tydeligst i «salveoljen». I denne studien skal vi imidlertid hoppe over disse forbildene (av hensyn til plassen) og gå rett til tiden da løftet om utøselsen skulle oppfylles.

Den hellige ånd og ild

Johannes kunne ikke ha sagt det tydeligere. Han døpte med vann, men Jesus skulle døpe dem som fulgte ham med noe som var sterkere enn vann: Den hellige ånd og ild. Jeg er sikker på at tilhørerne ble forvirret da de hørte disse ordene. Døpt med ild?

På pinsedagen skjedde det. Fysiske ildtunger satte seg på dem som først mottok løftene vi har nevnt ovenfor. Men det skjedde noe dypere enn de fysiske flammene. En ild av guddommelig kjærlighet ble tent i dem og brente bort den gamle selvopptattheten. Vann kan bare vaske bort ytre smuss; ild renser selve stoffet. Vask en sølvskje i vann, så kommer matrestene av. Kast den samme skjeen i ilden, så skilles urenhetene ut fra sølvet. På samme måte kunne et menneske få syndene sine tilgitt når han ble døpt med Johannes’ dåp. Men døp det samme mennesket med Den hellige ånd, så ville syndene brennes ut av hjertet hans.

Da Jesus sa at han skulle døpe med ild, brukte han bildet på den indre renselsen som Guds Ånd skulle utføre i et menneske. Ved den aller første utøselsen ble det selvfølgelig også sett en fysisk flamme, men den var bare et tegn eller symbol på den usynlige flammen som ble tent i menneskets ånd. Disse fysiske flammene var ikke nødvendige for å utføre den indre renselsen, og de er blitt sett igjen svært, svært sjelden (om i det hele tatt)¹ siden den første utøselsen.

En ny fødsel

Men Messias kalte det ikke bare å bli døpt med Den hellige ånd; han talte også om å bli født av Ånden. Da en fremstående jøde kom til ham om natten for å undersøke ham, begynte Jesus å snakke om å bli født av Ånden. Han sa til Nikodemus at ingen kunne komme inn i riket hans uten å bli født på ny. Da Nikodemus tydeligvis ikke forsto, forklarte Jesus at menneskets ånd måtte bli født av Guds Ånd. Med andre ord måtte det skje en fornyelse på innsiden før et menneske kunne komme inn i riket. Jesus forklarte også at selv om man ikke kan se Ånden, kan man se resultatene av hans verk … akkurat som vinden som blåser. Denne læren var ikke bare en lignelse; den nye fødselen var en faktisk, men usynlig, åndelig fødselserfaring som var like virkelig som en fysisk fødsel.

Deretter gikk Jesus rett over til å tale om å ha evig liv. Her er det én ting å huske: Navnet Jehova finnes ikke i Det nye testamentet. Men i virkeligheten finnes det der … fordi Jehova betyr «alltid eksisterende». Da Jesus talte om å gi evig liv, talte han om å gi Jehova selv, «den evig levende». Den som trodde på Jesus, skulle få dette alltid eksisterende livet som en fri gave.

Her kommer mye av moderne teologi til kort. Altfor ofte leser folk Jesu ord som om han sa: «For at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men få tilgivelse. For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin enbårne Sønn, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men få tilgivelse.»

Slett ikke! Jesus kom «for at de skal ha liv og ha overflod!» Joh 10:10 (Legg igjen merke til at det ikke står tilgivelse.) Selv om tilgivelse er nødvendig og inngår i evangeliet, må vi minne oss selv på at det ikke er det samme å få tilgivelse som å få det alltid eksisterende livet: Å få evig eksisterende liv er langt mer enn bare tilgivelse. Og dette livet er Guds Ånd, Jehova selv, som kommer inn i menneskets hjerte for å bo der. Dette var det ikke lagt noen bestemmelse til rette for i Moseloven. Tilgivelse kunne oppnås under loven, men ikke en gjenopprettelse av Guds liv i menneskets ånd. For en forskjell! Gud og mennesket er så forsonet at Gud faktisk flytter inn i og blir forent med menneskets ånd!

Dette er det!

Så skjedde det. Jesus hadde bedt dem bli i Jerusalem til en overnaturlig kraft skulle bli utøst over dem. De ventet og ba. Plutselig blåste denne «vinden», og løftene fra Faderen – som vi tidligere har sett på i denne artikkelen – ble oppfylt. Steinhjertene ble tatt bort, og de fikk nye, myke hjerter. En overnaturlig kjærlighet ble utøst i hjertene deres. Det var ydmykhet og et sønderknust hjerte, men samtidig et stort frimod. Dette var evig liv! Dette var en åndelig oppstandelse! Dette var en gjenfødelse av deres indre menneske, noe de aldri kunne ha frembrakt ved egen kraft. Dette var Guds nåde!

Og selvfølgelig ble det også gitt særlige gaver ved denne anledningen, blant annet evnen til å tale språk de aldri hadde lært. Og de kunne ikke annet enn å tale om «Guds storverk». Ved denne anledningen var det også synlige flammer over hodene deres. Men disse gavene, de synlige flammene og de kraftige lydene var på en måte ikke hovedsaken. Her skjedde det noe som aldri før hadde skjedd i menneskehetens historie. Et rike ble dannet, et rike der kongen hersket innenfra, ikke utenfra. Evig liv ble utøst over dem; Jehova satt igjen på tronen i menneskets hjerte.

Det var trolig en svært følelsesladet scene, men følelsene var heller ikke hovedsaken. Mange forskjellige ting gjør at mennesker blir følelsesmessig berørt. Følelsene den dagen var «verken her eller der». Men tydeligvis fikk de følelsesmessige utbruddene og talen på fremmede språk det til å se ut som om de hadde holdt en stor fest med altfor mye whisky og vin.

Peter, som bare noen få dager tidligere hadde benektet på det sterkeste at han i det hele tatt kjente Jesus, fikk nå kraft til frimodig å stå framfor en folkemengde og forkynne: «Dette er det profeten Joel profeterte om!» Da folkemengden spurte hva de måtte gjøre, fortalte Peter dem de enkle stegene: De måtte vende om fra sin ulydighet, bli døpt i Jesu navn (å bli «døpt i Jesu Kristi navn» innebar full underkastelse under ham som konge i livet deres) … og også de kunne erfare Den hellige ånds dåp – den åndelige gjenfødelsen.

Fruktene av denne erfaringen

Fra og med Apostlenes gjerninger 2:41, rett etter slutten på Peters preken denne store dagen, kan vi sette opp en liste over resultatene av denne dåpen i Ånden: Mennesker ble lagt til Kristi rike, de holdt trofast fast ved den rene læren, de hadde daglig fellesskap, ba, var forent, hadde gudsfrykt, opplevde helbredelser, var uselviske når de delte materielle eiendeler (frihet fra materialisme), hadde glede og tilfredshet og var frimodige for Kristus …

Paulus, som ikke var med da Ånden først ble utøst, la senere fram en liste over den frukten man ville se i livet til den som mottok Ånden: «Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse. Slike ting rammes ikke av loven.» Gal 5:22–23

Det vi bør merke oss ved denne listen, er at all frukten som nevnes, handler om karakteregenskaper, noe som skjer i menneskets ånd. Før jeg går videre, vil jeg si at det er helt feil å hevde at «bare innsiden teller». Mennesker som er gjenfødt åndelig, er ikke åndelige schizofrene som lever et dobbeltliv, et liv der innsiden ikke stemmer med utsiden. På den annen side er det mulig å gjøre det rette med feil ånd eller holdning. En person kan for eksempel gi bort alt han eier for å mette de fattige, men gjøre det fordi han egentlig ønsker å få ros av mennesker. Eller fordi han vil få seg selv til å føle seg bra. Han kan altså gjøre det rette, men med feil ånd. Når et menneske blir født på ny av Ånden, begynner det å gjøre det rette med det rette motivet.

Banjos for Jesus?

La oss se, men bare helt kort, på hva som skjer i dag mange steder. En gruppe mennesker samles. Musikken starter, rytmen øker, kroppene begynner å svaie til takten, en gjentakende frase lyder (selv om det er en svært gudfryktig frase), og snart koker følelsene voldsomt. Noen faller på gulvet og begynner å rulle fram og tilbake, fram og tilbake, mens han skriker ut noe. Personen som faller på gulvet, kan leve i ekteskapsbrudd og være gift med noen som har en levende ektefelle fra et tidligere ekteskap. Han kan være medlem av en bombeflyskvadron i luftforsvaret, eller kanskje en Hollywood-skuespiller. Smykkene deres blinker mens de ruller. Mens de ruller fram og tilbake og skriker, kan det hende pastoren roper: «Se, der er Guds banjoer!»²

Etter en stund roer følelsene seg. Musikken stanser. Alle drar hjem, også «banjoene», som drar hjem for å fortsette å leve i ekteskapsbrudd eller slippe bomber over uskyldige barn. «Pastoren» – tør vi bruke den betegnelsen om falske profeter? – ber alle om å «gi penger til Herren». Han forteller dem at Gud mente at barna hans skulle leve som konger, siden de er konger og prester. Derfor kjører han en Cadillac og bor i et hus som er verdt en halv million dollar. Hvis du vil, kan han legge hendene på deg, og du kan også oppleve å bli «døpt med Den hellige ånd» og bli en banjo for Jesus.

Reaksjoner på banjoene

For Jesu alvorlige disipler er scenen som er beskrevet ovenfor nesten frastøtende.³ Som en reaksjon kan vi lett komme dit at vi ikke engang vil høre om dåpen i Den hellige ånd. Men kjære brødre og søstre! Vi må ikke la de falske profetene frarøve oss en dyrebar sannhet og erfaring. Det finnes en ekte dåp i Den hellige ånd, en virkelig gjenfødelse av menneskets ånd, som Jesus sa at vi må gjennomgå for å komme inn i riket hans. Og vi må huske at målet er riket, ikke erfaringen. Å bli født på ny ved Ånden er et middel til et mål, ikke et mål i seg selv.

Den ekte erfaringen

For å se nærmere på den ekte erfaringen med å bli født på ny av Ånden skal vi nå vende oss til noen sitater fra de tidlige anabaptistene. Når vi bruker disse sitatene, sier vi ikke at de tidlige anabaptistene var et fullkomment folk som forsto og erfarte Ånden på en fullkommen måte. Men vi finner at deres lære og praksis stemmer godt overens med den bibelske læren og erfaringen. Vi begynner med Dirk Philips, som samarbeidet med Menno Simons.

Derfor sier også Kristus at den «som tror på meg», har evig liv. Joh 3:16; 11:25 Hvorfor? Fordi han har mottatt en guddommelig kraft, ja, en livgivende kraft fra det evige livet – et liv som skapes i hjertet hans og trenger så grundig inn, renser og fornyer, og til slutt driver, leder og fører ham tilbake til opphavet det sprang ut fra, nemlig selve det evige guddommelige livet.

Hvis noen som tror på Jesus Kristus på denne måten, har mottatt en slik levende kraft fra Gud og kjenner den i hele seg, er han en sann troende kristen og bekjenner Kristus i samsvar med Ånden, for han er én ånd med ham. Joh 3:18; 1 Kor 6:17. Han forstår også virkelig hva Kristi kropp er, for han er selv kjøtt av Kristi kjøtt og bein av hans bein. Ef 5:30 Dessuten har han i Ånden og i sann tro spist Kristi kropp og drukket hans blod. Joh 6:54 Gjennom dette er han blitt forent med Kristus i én felles natur. Denne kunnskapen⁴ om Gud og Kristus er evig liv. Joh 17:3

Men alt noen sier om Jesus Kristus uten en slik indre kraft fra Gud, uten en slik opplysning fra Den hellige ånd og uten et slikt fellesskap og en slik formidling av den guddommelige sæden, Jesu Kristi karakter og natur, er tomt snakk og ligner det en blind sier når han (ifølge det vanlige ordtaket) diskuterer og strides om en farge han verken har sett eller kan se. Derfor ønsker vi at alle som hevder å være kristne, skal bli formant på en trofast måte til å lære Jesus Kristus å kjenne, tro på ham og ta imot ham, slik at Jesus Kristus på den siste dagen kan bekjenne dem for Gud, sin Far, og for de utvalgte englene som sine brødre, søstre og mor, og ta dem inn i sitt evige rike. Matt 12:50⁵

Menno Simons uttrykker det samme med litt andre ord:

Gjenfødelse … er en indre forandring som ved Guds kraft, gjennom tro, omvender et menneske fra det onde til det gode, fra det kjødelige til det åndelige, fra urettferdighet til rettferdighet, fra Adam til Kristus; noe som på ingen måte kan skje med spedbarn. De gjenfødte lever ved kraften fra det nye livet; de korsfester kjødet med dets onde lyster; de legger av den gamle Adam med hans gjerninger; de unngår alt som ligner det onde; de blir undervist, styrt og påvirket av Den hellige ånd. Rom 1:17.

Se, dette er den sanne gjenfødelsen med dens frukter, som Skriften taler om, og den kommer gjennom troen på Guds ord. Uten denne kan ingen som er kommet til forstandsår, bli frelst, slik Kristus sier: «Sannelig, sannelig sier jeg deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike», Joh 3:3. Ja, alt er forgjeves selv om man ble døpt av Peter, Paulus eller Kristus selv, hvis man ikke ble døpt ovenfra med Den hellige ånd og ild. Matt 3:11 Som Paulus sier: «I Kristus Jesus betyr verken omskjærelse eller mangel på omskjærelse noe, men en ny skapning», Gal 5:6; 2 Kor 5:17. Alle som på denne måten er født av Gud, forandret og fornyet i sitt indre menneske og overført fra Adam til Kristus, er rede til å lyde Herrens ord og si med den hellige Paulus: «Herre, hva vil du jeg skal gjøre?» De fornekter seg selv av hele sitt sinn og hjerte; de underordner seg Herrens ord og forskrifter uten motvilje eller motstand; de tar imot dåpen etter Herrens befaling, Matt 28:19. De blir fruktbare grener på Kristus, det sanne vintreet, og viser seg som slike, som medarvinger i Herrens menighet, Joh 15:5. De får tilgivelse for syndene sine og Den hellige ånds gave.⁶

Om 1. Peter 3:21 sa Menno følgende:

Her lærer Peter oss hvordan den indre dåpen frelser oss, den som vasker det indre mennesket, og ikke den ytre dåpen, som vasker kroppen. For bare denne indre dåpen, som allerede sagt, har verdi i Guds øyne, mens den ytre dåpen følger som et tegn på lydighet som springer ut av troen. Hvis den ytre dåpen kunne frelse uten den indre renselsen, ville hele Skriften som taler om det nye mennesket, være skrevet forgjeves. Himmelriket ville være bundet til elementært vann; Kristi blod ville være utøst forgjeves, og ingen som blir døpt, kunne gå fortapt. Nei, nei! Den ytre dåpen er til ingen nytte så lenge vi ikke er blitt fornyet, gjenfødt og døpt innvendig av Gud med den himmelske ilden og Den hellige ånd.⁷

Peter Riedemann, som noen ganger kalles «hutterittenes andre grunnlegger», skrev en omfattende forklaring på troen sin mens han satt fengslet. Om hvorvidt menneskets forvandling er et verk av mennesket eller et verk av Gud, forklarte Peter det med disse ordene:

Selv om et menneske taler med englers tunger (1 Korinterbrev 13:1), taler det ikke Guds ord hvis Gud ikke taler gjennom det (Jeremia 23:21), for Gud er Ordet (Johannes 1:1). Men når Gud taler gjennom et menneske og ønsker å bygge sitt tempel i dette mennesket, hogger Gud først bort det grove og ville som ikke passer til hans hus. Dette gjør han gjennom forkynnelsen av omvendelse (Lukas 3:1–14; Markus 1:1–8; Matteus 3:1–12). Når noen tar imot Ordet og omvender seg, legger Gud dem på Kristus som grunnvoll (1 Korinterbrev 3:11), forutsatt at de dør fra synden og blir ham lik i døden. Da blir de gjort levende ved tro og gjenopprettet til et nytt liv (Romerne 6:1–4), noe som skjer ikke ved menneskelig kraft (Sakarja 4:6; 5. Mosebok 8:1–3), men ved Guds nåde og verk (Efeserne 2:1–10). Ettersom dette ikke skjer ved menneskelig innsats, men ved Guds handling (1 Korinterbrev 15:20–28), formaner Paulus oss slik: «Still lemmene deres til rådighet som redskaper for Gud og hans rettferdighet, så de kan bli hellige» (Romerne 6:19). Hvis Gud skal gjøre noe godt i et menneske, må dette mennesket overgi seg til Gud (Ordspråkene 1:22–31). Ellers kan det gode ikke skje i det. Slik et menneske ikke kan gjøre noe godt av seg selv, ønsker heller ikke Gud å gjøre noe i det med mindre det av hele sitt hjerte gir seg selv som Guds redskap. Da vever dette menneskets overgitte vilje seg sammen med den guddommelige viljen på en slik måte at den guddommelige viljen og menneskets vilje blir én. Fra nå av ønsker, velger og virker Gud alt i dette mennesket. Mennesket lar seg bli Guds redskap (Johannes 15:4–5) og kan dermed si med den elskede apostelen Paulus: «Nå lever ikke lenger jeg, men Kristus lever i meg» (Galaterne 2:20). Slik virker Gud i mennesker. Men hvis et menneske holder noe tilbake, velger for seg selv eller ønsker eller foretar seg noe på egen hånd og ikke sammen med Gud, blir Guds verk hindret og kan ikke gjøre framgang. Et slikt menneske er fortsatt uforberedt på dette byggverket og vil ikke egne seg til det. Gud virker i det mennesket som overgir seg, og Gud viser sin kraft (5. Mosebok 8:1–4) i menneskets fornyelse (Titus 3:1–7). Gjennom dette verket gjør Gud mennesket i stand til å få del i sin Sønns natur (1 Korinterbrev 2:9–10) og karakter (2. Peter 1:3–8), ja, til og med delvis i hans ubegrensede kraft. Dette leser vi i ordene: «Alt er mulig for den som tror» (Markus 9:23).⁸

Beviset ligger i resultatet

Hvordan vet vi at ånden som kommer over oss, virkelig er Guds Ånd? Det var her pinsebevegelsen tok feil fra første dag. Noen bestemte at beviset på dåpen i Den hellige ånd var å tale i tunger; hvis den som mottok Ånden, ikke talte i tunger, var han ikke døpt med Den hellige ånd. Dessverre så de ikke ut til å forstå at Bibelen er helt tydelig: «På fruktene skal dere kjenne dem.» Matt 7:16 Legg merke til at det ikke står «på gavene». Heller ikke «på følelsene». Heller ikke «på iveren».

Ingen av de tre tingene som nettopp er nevnt, er onde i seg selv, og alle tre er ønskelige. Likevel er dagens pinsebevegelse bygd på den falske forutsetningen at man ikke er døpt med Den hellige ånd hvis man ikke taler i tunger som bevis.

Det er liten tvil om at den første utøselsen av Ånden som omtales i Apostlenes gjerninger, var en følelsesladet opplevelse. Gledestårer rant sannsynligvis fritt. Høye seiersrop kan ha runget oppover gaten. Men kristne kjennetegnes ikke av følelsene sine. På samme måte som pinsebevegelsen ble bygd på en falsk forutsetning, har andre prøvd å si at man ikke er døpt med Ånden hvis man ikke har en svært følelsesladet opplevelse. Vi har svært ulik følelsesmessig utrustning, og vi må være ytterst forsiktige med å prøve å få andre mennesker til å reagere følelsesmessig akkurat slik vi gjør. Når det er sagt, virker det underlig å tenke at man får tilgivelse, blir befridd fra syndens makt, fylles av glede og får kjærlighet utøst i hjertet … alt dette uten at det vekker noen følelser i oss.

Det er sannsynlig at mennene og kvinnene i det øvre rommet var ivrige (av natur) etter Gud. Men gavene, følelsene og iveren er alt sammen ikke hovedsaken. Jeg har sett mennesker som hadde en følelsesmessig opplevelse, men som ikke fikk del i dåpen i Den hellige ånd. Og jeg har sett svært ivrige mennesker, ivrige for Gud, som også gikk glipp av Åndens gjenfødelse. Det viser seg ofte i holdningen, for mange er ivrige etter bibelske sannheter, praktiserer de rette forskriftene og har lagt bort kjøttets grove synder som drikking, banning og hor. Mange går til og med i sømmelige klær, bruker hodeplagg og har kanskje også tatt til seg læren om ikke-motstand og om å ikke samle seg rikdom. Men kristne kjennetegnes ikke av sin religiøse iver.

De ivrige mislykkes ofte i åndens synder, i holdningene sine. Andre kan prøve å snakke med dem om den ånden de handler ut fra, men de klarer rett og slett ikke å se det … de har ikke Kristi Ånd i seg, slik at de kan «se Guds rike». Alt de ser, er at de utad har tilpasset seg mange av Jesu læresetninger – og det er fantastisk at de har gjort det!

Men Den hellige ånd forvandler mennesket på innsiden på en måte som ikke kan etterlignes eller frambringes ved kjødet. Stor entusiasme driver de ivrige videre, og de tror feilaktig at de blir drevet av Guds Ånd, mens de i virkeligheten bare drives av sin religiøse iver. Og jeg gjentar at det ikke er noe galt i å være svært ivrig for Gud. Men det er ganske enkelt slik at stor iver og Den hellige ånd ikke er synonymer. Pilgram Marpeck, en sørtysk anabaptist, forklarte det slik:

Å, mine brødre, hvor flittig og nøye må vi ikke passe på at vi ikke betrakter vår egen impuls som Den hellige ånds, eller vår egen vei som Kristi vei og vandring. …

Jeg har erfart det hos meg selv, og også gjennom fortellingene i de bibelske skriftene, at naturlig fromhet hater det onde og er ivrig etter det gode … at [uomvendte ivrige] blir overveldet av det og drevet av iver, og gjør seg store anstrengelser.

Det er derfor ikke Kristi hellige ånds tvingende kraft, og de blir heller ikke Guds barn ved den. … Også i dag … handler mange mennesker av iver etter det gode, uten å vite eller tro noe annet enn at de drives av Den hellige ånd. …

Jeg skriver alt dette for at hver enkelt skal kunne se klart selv hva som driver dem, hvilken kilde det kommer fra, og hvor drivkraften deres har sitt opphav. Tjenerne vet ikke dette. Vennene eller barna vet derimot hva Herren deres gjør, og hvorfor Den hellige ånds tvingende kraft finnes i dem.⁹

Delaktige i guddommelig natur

Thomas von Imbroich var en sveitsisk bror i den anabaptistiske bevegelsens tidlige dager. Selv om han ble martyr i slutten av tjueårene, hadde han forkynt og hjulpet til med å starte en rekke menigheter langs Rhinen. Mens han satt fengslet, skrev han en trosframstilling som ble mye brukt. Om beviset på en gjenfødelse ved Den hellige ånd sier han følgende:

Med disse ordene [Joh 3:6–8] viser Kristus at den gjenfødte blir åndelig og blir født av Ånden med en åndelig natur, slik Peter sier (2 Pet 1; Rom 8; Apg 17; Joh 14): «Dere skal få del i guddommelig natur, etter at dere har sluppet bort fra forfallet i verden, som skyldes begjæret.» Slik kan alle vite om de er født av Ånden, nemlig ved om de har Åndens kjennetegn, slik den som er født av kjødet, har kjennetegnene til kjødet – hver på sitt område (Joh 3; 1 Kor 15). Fugler har sin særegne natur, og det samme gjelder ville dyr og mennesker. Hvert menneske har sinnelag etter det det er født av. Den som er født av Ånden, har derfor et åndelig sinnelag (Rom 8), slik Paulus sier: «Alle som drives av Guds Ånd, er Guds barn.»¹⁰

De som på denne måten er født av Abrahams åndelige sæd, skal bære åndelig frukt, det vil si all slags godhet, rettferdighet og sannhet. De er lydige mot sin Far; de holder hans bud og følger hans forskrifter (Ef 5; Joh 10, 14, 15; Jes 55); de forlater et ugudelig liv (Rom 12) og skikker seg ikke lik denne verden; de søker det som er der oppe, hvor Kristus er, og ikke det som er på jorden; de døder og korsfester sitt syndige kjød (Kol 3); de følger i Jesu fotspor, han som gikk foran dem, i sorg, elendighet og forfølgelse, og er lydige mot ham helt til døden (Gal 3; 1 Pet 2; Hebr 11). Derfor sier vi at de som drives av Guds Ånd på denne måten, er Abrahams åndelige etterkommere og Guds barn (Rom 4, 8).

Alle skriftstedene som er sitert ovenfor, vitner altså om at ingen er født av Gud uten å ha en slik tro og ha mottatt Den hellige ånd som pant på arven vår (Ef 1).¹¹

Nåde!

Du har sannsynligvis hørt de vanlige definisjonene av nåde. Hans Betz, en tidlig anabaptist som skrev flere av sangene som utgjorde kjernen i den opprinnelige Ausbund,¹² definerte nåde med enkle ord. I sang nummer 88 skriver han:

Guds nåde er Den hellige ånd, han som også kalles Trøsteren …
Når Den hellige ånd leder deg, så du ikke gir etter for synd, har Gud født deg på ny i Jesus Kristus, sin Sønn.

Jeg er sikker på at Hans ikke mente at nåde og Den hellige ånd alltid er synonymer. Likevel utfordrer jeg deg til å lese Det nye testamentet og sette inn «Den hellige ånd» overalt der du finner ordet «nåde». For eksempel: «For ved Den hellige ånd er dere frelst, ved tro …» Ef 2:8 Den hellige ånd frelser oss i ordets egentlige betydning: å redde eller berge. Når vi fylles av Den hellige ånd, får vi kraft til å overvinne oss selv, kjødet, verden og til og med djevelen selv. Det er nåde, virkelig en fri gave! Apg 2:38; 10:45

«For dere er ikke under loven, men under Den hellige ånd …» Rom 6:14 Når vi husker at lovens svakhet var at den ikke hadde noen bestemmelse som gjorde det mulig å bli forent med Gud i ånden, kan vi forstå hvor mye den nye pakt er bedre enn den gamle. Nå kan den troende leve under Den hellige ånds kraft! Under Ånden, men over loven!

Hvordan få Ånden

En av de største kampene i den tidlige kirken var kampen mot de jødene som ikke forsto at Moseloven ikke skulle legges på de troende fra folkeslagene. De ble kalt judaister og mente at loven fortsatt måtte holdes etter at den var blitt oppfylt. I kampen mot denne tanken stilte Paulus galaterne et tankevekkende spørsmål: «Fikk dere dåpen i Den hellige ånd fordi dere holdt loven så fullkomment, eller fikk dere dåpen i Den hellige ånd fordi dere trodde på Jesus?» Gal 3:2

Selvfølgelig visste de alle at Åndens frie gave skyldtes troen på Jesus som den lovede profeten, presten og kongen; loven hadde ingen bestemmelse om å motta en fylde av Ånden. Deretter fulgte Paulus opp det første spørsmålet med et lignende spørsmål: «Han som førte dere inn i erfaringen med Åndens fylde, gjorde han det ved å forkynne lydighet mot de seremonielle lovene, eller gjorde han det ved å forkynne tro på Jesus?» Igjen visste de at det skyldtes Jesus, ikke at de holdt de seremonielle lovene.

Dø for å leve

Hans Betz, salmedikteren som ble nevnt tidligere, skrev følgende i en av salmene sine:

Forstå hva som skjer: når døden kommer, når mennesket fornekter sitt kjød, mottar mennesket den livgivende dåpen fra Jesus Kristus. Johannes sier at den samme kalles ild og ånd; bare den gjør hellig og ren og skaper fellesskap med Gud.

Den som har denne dåpen, blir plantet inn i Kristi død; når alle hans begjær slik blir korsfestet, blir han født på ny. Denne fødselen har funnet sted i Jesus Kristus gjennom vann og Ånd.¹³

Hemmeligheten ved å motta Den hellige ånds «livgivende dåp» er å dø; å dø fra vår egen vilje i tro på at Jesus vil lede oss på rett vei. Denne «oppskriften» – hvis vi i det hele tatt tør kalle den en oppskrift – var grunnleggende gjennom hele den tidlige anabaptismen; vi kunne sannsynligvis fylle hele dette tidsskriftet med sitater fra dem om dette emnet. De brukte det tyske ordet gelassenheit om det: å «gi slipp» på vår egen vilje og legge den i Guds hender. Dette er å dø fra ønsket om å kontrollere vårt eget liv; vi underordner oss ganske enkelt og lyder det Gud har sagt gjennom Kristus. Hvis du tror på noen, gjør du det den personen sier.

Dette innebærer også at man gir avkall på materialisme, berømmelse og gammeldags nytelsessyke. Jesus, som vi underordner viljen vår under, har sagt at et menneske ikke kan være disippelen hans hvis det ikke «forsaker alt det eier».

Mangelen i vår tid

Ordet «alt» er nøkkelen til å forstå mangelen på den ekte kraften fra Den hellige ånd i kirkene våre i dag. Materialismen florerer, i den grad at hvis noen bare antyder at Jesus virkelig mente – jeg mener virkelig mente – at man skulle gi avkall på rikdom, kan han godt få ørene i klem … selv i konservative anabaptistiske menigheter. Foreslår man at «alt» betyr at ungdom (og eldre også) skal gi avkall på sport og nytelsessyke, kan man bli stemplet som «legalist». Å foreslå at «alt» virkelig betyr «alt», at «forsake» virkelig betyr «forsake», og at «kan ikke» betyr «umulig», ser ut til å plassere en i kategorien «fanatiker».

Men Jesus mente virkelig det han sa. Det er umulig å være hans disippel uten å forsake alt. Vi kan begynne å lyde ivrig enkelte bibelske læresetninger, men likevel aldri virkelig dø fra oss selv. Vi kan finne den fullkomne teologien og forklare den svært tydelig, men likevel aldri dø med Kristus. Vi kan dra til jordens ender og forkynne for folkeslag som ennå ikke er nådd, på avsidesliggende steder, og nekte oss selv det moderne livets bekvemmeligheter … og likevel aldri ha forsaket alt. Å forsake alt er korset vi må ta opp, kostnaden vi må regne ut før vi blir en disippel.

Leonhard Schiemer var en østerriker som hadde sluttet seg til anabaptismen. Han levde som anabaptist i bare ni måneder før han ble martyr, men rakk i løpet av denne korte tiden å føre omkring 200 andre til troen. Mens han satt i fengsel, skrev han flere traktater og et brev til menigheten der han var blitt ordinert til eldste. I dette brevet skriver han følgende om å ta opp korset:

«Den som vil være min disippel», sier Kristus, «må følge meg.» Et annet sted sier han: «Uten meg kan dere ingenting gjøre.» Peter sier: «Den som lider i kjødet, har sluttet med synd.»

Det første lyset var tuktemesteren vår fram til det andre – Kristus, som er verdens lys – kom. Når hans Ånd kommer inn i meg, er jeg ikke lenger under tuktemesteren, men under nåden. Når dette skjer, opphører loven om gjerninger, synd, død og lemmer, og loven om Ånden, troen, livet og hjertet begynner. Men denne Ånden blir ikke gitt til noen med mindre han først underordner seg under Herrens kors og tukt.

Å komme inn i Guds rike

Dirk Philips skrev en lang traktat som het «Den nye fødsel og den nye skapningen». Som avslutning skrev han følgende, og han sier det så godt at vi bruker denne avslutningen til å runde av artikkelen:

Avslutningsvis sier jeg dette: Guds barn som er født på ny, og nye skapninger i Kristus Jesus, er de som er født på ny av Gud, den himmelske Far, gjennom Kristus Jesus, og fornyet og helliget ved Den hellige ånd; de har fått del i den guddommelige natur, i Jesus Kristus’ vesen og i Den hellige ånds karakter.

Det er de som har dødd fra synden og fortsatt daglig dør mer og mer, og erfarer rettferdighet; de som aldri roser seg av seg selv, men bare av Herren Jesu Kristi kors, som verden er korsfestet for dem ved, og de for verden; de som vandrer i sann tro etter Kristi regel og følger i hans fotspor, som ikke kjenner noen etter kjødet; de som ikke begjærer det menneskelige, men det guddommelige.

Kort sagt er dette rettferdige mennesker som gjør rettferdighet, slik Gud, som de er født av, er rettferdig; de har samme sinnelag som Kristus Jesus og drives av Den hellige ånd.

Der dette skjer, ser man Guds rike; der kommer man inn i himmelriket; der finnes en ny skapning i Kristus Jesus. ~