Hvor utrolig er det ikke at Gud kan ta en elendig synder uten frykt for Herren og gjøre ham til en hellig, renset i blodet, og en forkynner av evangeliet! I denne fortellingen ser vi Guds livsforvandlende kraft i virksomhet i salmedikterens liv.
På den lille kirkegården i Olney i England står en gravstein av granitt med denne innskriften, skrevet av Newton selv før hans død:
John Newton, en gang en vantro og en utsvevende mann, en tjener for slaver i Afrika, ble ved vår Herre og Frelser Jesu Kristi rike barmhjertighet bevart, gjenopprettet, tilgitt og utpekt til å forkynne den troen han lenge hadde arbeidet for å ødelegge!
Denne gravskriften beskriver treffende det uvanlige og fargerike livet til denne mannen, en av de store evangeliske forkynnerne på 1700-tallet. Hans vitnesbyrd var: «Ved Guds nåde er jeg det jeg er!»
«Amazing Grace» er en salme som ble utgitt i 1779, med tekst skrevet i 1772 av den engelske dikteren og anglikanske presten John Newton (1725–1807). «Amazing Grace» er sannsynligvis den mest elskede salmen fra de siste to århundrene. Det anslås at denne salmen fremføres 10 millioner ganger i året. Den har vært med på over 11 000 album og er oversatt til omtrent 60 språk. Den ble omtalt i Harriet Beecher Stowes roman mot slaveriet, Onkel Toms hytte. Populariteten steg kraftig under to av Amerikas største kriser: borgerkrigen og Vietnamkrigen.
Ironisk nok ble denne gripende sangen, som er nært knyttet til det afroamerikanske samfunnet, skrevet av en tidligere slavehandler, John Newton.
John ble født 24. juli 1725 i Wapping i England. Faren, John Newton, Sr., var sjømann, og moren, Elizabeth Newton, var en hengiven kristen. Faren elsket ham, men var til sjøs det meste av tiden. Moren var derimot øm og omsorgsfull og lærte ham Guds ord. Hun lærte ham å huske hele kapitler fra Bibelen utenat og tok ham med i kirken. Dessverre døde moren av tuberkulose da han var nesten sju år gammel. Faren giftet seg igjen kort tid senere og sendte ham på internatskole. Mens han var der, fikk han dårlige venner. Karakteren hans forfalt så mye at han ble utvist fra én skole og flyttet til en annen. Da han var blitt 11 år, ville ikke internatskolene ha ham, så faren tok ham med til sjøs. De neste seks årene tilbrakte han på Atlanterhavet sammen med faren.
Da John var 17 år, ordnet faren det slik at han skulle reise til Jamaica for å få en godt betalt stilling som oppsynsmann på en plantasje. Underveis, mens han ventet på at skipet skulle gå, ble John invitert hjem til noen gamle venner, familien Catlett. Det var i dette hjemmet moren til John hadde dødd ti år tidligere. Da han fornyet bekjentskapet med dem, ble han kjent med datteren deres, Mary. Mødrene til John og Mary hadde vært bestevenninner. John var invitert til å bli i fire dager, men han ble i to uker og gikk glipp av skipet til Jamaica.
Som 18-åring ble John tvangsinnrullert i den britiske marinen, og livet hans gikk fra vondt til verre. Han ville dra tilbake for å se Mary, så han deserterte fra skipet, men ble tatt, pisket offentlig og lagt i jern. Livet hans om bord var så ugudelig at selv de andre gudløse sjøfolkene krympet seg ved hans banning og gudsbespottelser. Han fikk tilnavnet «Den store gudsbespotteren» og var så uønsket om bord at han ble sendt for å arbeide på et slaveskip.
En av eierne av slaveskipet der han nå arbeidet, tilbød John en jobb når de kom til Afrikas kyst. Men straks han kom i land, ble han bundet og tvunget til å arbeide med lite mat, klær eller husly. I denne tiden sendte han flere brev hjem til faren og bønnfalt ham om hjelp.
Et skip som het The Greyhound, seilte nær kysten som John nå kalte sitt hjem. Kapteinen hadde fått beskjed av Johns far om å lete etter sønnen hans. Selv om skipet var nesten for langt fra land til å drive handel, bestemte de seg for å gjøre et forsøk. En venn av John rodde ut fra land for å handle. Da han snudde seg for å dra, spurte kapteinen om han kjente noen som het John Newton. Til kapteinens overraskelse gjorde han det, og John ble hentet om bord for å reise hjem.
Om bord tok Newton opp et eksemplar av Thomas á Kempis’ kristne klassiker, Om Kristi etterfølgelse. Han hadde aldri møtt noe lignende, og han begynte å undre seg over om det kristendommen hevdet, kunne være sant. Den natten, 10. mars 1748, var en voldsom storm nær ved å senke skipet. Menn, dyr og proviant ble skylt over bord. Stormen vekket Newton; bølgene hadde knust skipets råtne treverk, og vann strømmet virvlende inn i lugaren hans. John ba for første gang på mange år.
The Greyhound ble kastet omkring i stormen i Nord-Atlanteren i over 11 dager. Med lite håp om å overleve arbeidet sjøfolkene mekanisk ved pumpene og prøvde å holde fartøyet flytende. På stormens ellevte dag var John for utmattet til å pumpe, så han ble bundet til roret, der han gjorde sitt beste for å holde skipet på kurs. Fra klokken ett til midnatt sto han ved roret. Han fryktet at han kom til å dø, og at hvis den kristne troen var sann, ville han helt sikkert ikke bli tilgitt. Han tenkte over alt han hadde gjort de siste årene. Livet hans virket like ødelagt og havarert som det medtatte skipet han forsøkte å styre gjennom stormen. I disse lange og utmattende timene ropte Newton til Gud som aldri før, og det ble vendepunktet i livet hans.
Det var en dag John Newton husket resten av livet. «På den dagen sendte Herren hjelp fra det høye og reddet meg ut av dype vann.» Over 50 år senere, 21. mars 1805, skrev John i dagboken sin: «Jeg makter ikke å skrive særlig godt; men jeg prøver å markere denne dagen når den kommer igjen, med ydmykelse, bønn og lovprisning.»
Bare Guds forunderlige nåde kunne ta en rå, gudsbespottende sjømann som drev slavehandel, og forvandle ham til et Guds barn. John sluttet aldri å undre seg over Guds verk i livet hans. Han fikk interesse for bønn, for å lese og grunne på Skriften og for bare å tale ord som var til behag for Gud.
Da han kom hjem, så Mary og foreldrene hennes den forandringen Herren hadde gjort i John. De to giftet seg 1. februar 1750.
De neste fire årene var Newton kaptein på sitt eget slaveskip. Dette arbeidet holdt ham borte fra Mary i flere måneder om gangen. Mens de var fra hverandre, brevvekslet de stadig. I brevene skrev John gjentatte ganger om hvordan kjærligheten og ekteskapet deres økte hans takknemlighet overfor Herren. «... Når jeg tillater meg å dvele særlig ved tanken på deg, fører det meg vanligvis videre og får meg ned på kne for å velsigne Herren for at han har gitt meg en slik skatt, og for å be om din fred og ditt vel.»
John forsøkte å «kristne» slaveskipet sitt ved å holde søndagsgudstjenester for besetningen på 30 menn som var forherdet av synd. Han foretok ytterligere tre reiser for å føre slaver fra Afrika til Nord-Amerika. Mens han planla sin fjerde reise, ble han syk av malaria. Gud brukte denne sykdommen til å avslutte hans deltakelse i slavehandelen.
Da John begynte på et nytt kapittel i livet, følte han seg kalt til å bli prest. I mer enn 50 år forkynte han evangeliet og var en av de mest innflytelsesrike mennene i sin tid.
John Newton skrev ofte en salme til kveldsgudstjenestene sine på søndager. I 1779 ble 280 av disse samlet sammen med 68 salmer av Newtons venn og sognebarn William Cowper og utgitt som Olney Hymns. Den mest kjente av alle salmene i Olney Hymns, «Troens tilbakeblikk og forventning», sprang ut av Davids utrop i 1. Krønikebok 17:16-17. I dag kjenner vi den som «Amazing Grace». «Amazing Grace» hadde opprinnelig seks strofer, og det siste verset ble lagt til omtrent et århundre senere. De fleste salmebøker har fire eller fem av disse versene.
Som prest i kirken ble John stadig mer plaget av slavehandelen som fremdeles pågikk. I 1788, 34 år etter at han hadde forlatt slavehandelen, skrev han en bok med tittelen Thoughts Upon the African Slave Trade og sendte den til alle parlamentsmedlemmene. Denne boken gjorde offentligheten oppmerksom på slavehandelens onder. Han sier dette: «Det sier seg selv at det å fange, selge og frakte svarte slaver til plantasjene i Vestindia og Amerika var en grusom og ondartet levemåte.» Med Guds hjelp og forsyn fikk John oppleve den dagen i 1807, noen måneder før sin død, da slaveriet offisielt ble forbudt i England.
Da John var i sekstiårene, døde hans elskede kone Mary. Dette var en stor prøvelse for John, og han tilbrakte de siste 17 årene av livet uten henne.
Etter at John hadde fått slag, og kort tid før hans død, oppfordret en talsmann for kirken Newton til å vurdere å slutte å forkynne på grunn av sviktende helse, syn og hukommelse. John svarte: «Hva, skal den gamle gudsbespotteren fra Afrika slutte mens han ennå kan snakke? Jeg vil fortsette å forkynne. Selv om hukommelsen min svikter, husker jeg to ting svært tydelig: Jeg er en stor synder, og Kristus er en stor Frelser.»
John Newtons siste ord da han lå på dødsleiet, var disse: «Jeg er fremdeles i de døendes land; snart skal jeg være i de levendes land.»
Melodien til «Amazing Grace» er en tidlig amerikansk folkemelodi. Den var først kjent som en plantasjemelodi med tittelen «Loving Lambs». Denne melodien ble først utgitt i 1831 i boken The Virginia Harmony. De fleste salmebøker som ble utgitt etter dette, tok med denne sangen. I 1910 la Edwin O. Excell til det siste verset, som etter hvert erstattet sangens tre siste opprinnelige vers. Hans utgave av sangen er den vanligste i salmebøkene våre i dag. Flere andre av Newtons Olney-salmer synges fortsatt i dag, blant annet «Hvor liflig Jesu navn lyder» og «Herlighet tales om deg».
