Vår himmelske Faders verden er en verden urørt av menneskelig oppfinnsomhet og inngripen. Mens synd og teknologi har forvridd og stjålet mange vakre ting fra menneskeslekten, finnes det likevel noen få som forblir uskadde av sivilisasjonen. Små barn i den friske uskylden av sin uplettede morgen troner øverst som et lite stykke himmel på jord og kaller alle tilskuere mot himmelen. En annen er himmelens fugl slik den er foreskrevet i Første Mosebok. Paulus anmodet menigheten i Korint: “Doth not nature itself teach you?” Vi blir formant å overveie liljene, ravnene og markens gress. Hver av disse bærer en betydningsfull dimensjon av den evige Gud i sin eksistens og gir oss en definisjon av deres Skaper. Kanskje kan hele naturen gi oss glimt inn i himmelske steder hvis vi hadde tid og øyne til å iaktta den.
Fugler har en unik plass i Guds skapelse, for deres sfære er i himmelen. Mennesket kan stige på vingene til et fly og unnslippe den lavere jord noen timer, men himmelen vil aldri bli et sted for hans vanlige herredømme. Fuglene er et bilde på et himmelsk folk, for de hører hjemme der. De er en naturlig fremstilling av de hellige og Guds engler, og vi gjør klokt i å gi dem behørig oppmerksomhet. Mens det kan finnes dusinvis av lærepenge å hente fra disse kar av nåde og skjønnhet, vil en av de mest fremtredende og utmerkede dyder observeres i den sang de løfter. Mange dyr som lever på jorden er praktisk talt stumme. Av dem som taler, er det ofte for å true eller uttrykke klage. “Doth the wild ass bray when he hath grass? Or loweth the ox over his fodder?” (Job 6:5). Når de er glade og fornøyde, har de ingen beskjed å formidle. Hunden bjeffer på en inntrenger for å jage ham bort, mens katten mjauer for oppmerksomhet. De taler når de blir truet eller misfornøyde, i frykt eller i smerte. På samme måte deler det jordiske mennesket sin natur med felts pattedyrene.
Fugler er mangfoldige. De bruker sine glade vokaler så ofte at de er selve epitomet på lykke. Uttrykket “happy as a lark” er så vanlig at det brukes av folk som aldri engang har våget seg ut på enga for å se eller høre en lerk. Mens noen kan informere oss om at disse sangene bare er paringsrop og har lite å gjøre med deres følelser, kan vi ikke rømme fra den indre overbevisningen om at, enten de paret eller ikke, gleder disse fuglene seg ved å bære et jublende uttrykk av fryd, og vi gjør klokt i å la dem lære oss. “Is any merry? Let him sing psalms” (James 5:13). Fuglene gjør dette ustanselig og det synes umulig å trekke noen annen konklusjon enn at de er glade mens de gjør det. Vandrer du nær sprintens rede, vil du finne at de også har måter å uttrykke forakt på. Killdeeren (killdeer) nøler heller ikke med å uttrykke overilt misnøye overfor dem som trår inn i deres domene, men disse skal ikke forveksles med sanger. De sangende fuglene er et vakkert maleri av Guds hellige og hans engler.
Hvor lite kunnskap om himmelen ligger til vår forståelse. Scenene av himlene som beskrives og settes fram for oss i Revelations kan knapt bringe våre endelige sinn inn i dets uendelige rike. Én dimensjon vi kan knytte oss til er at det er et sted fylt av sang. Liten under, for det er det krystallinske endemålet for de fornøyde og gledefylte Guds hellige, og der skal de synge en ny sang. Nesten hver scene ved tronen i Revelations kjennetegnes av en eller annen dimensjon av prisning. “And he hath put a new song in my mouth, even praise unto our God” (Ps 40:3). På 22 anledninger gjentar Skriften uttrykket, I will sing.
Det er fuglenes natur å synge. Det er deres våkne tanke når morgenen farger himmelen, og det flyter fra dem som en kilde. Ikke alle deres sanger er like. Noen er utsøkte i varighet, takt og tonehøyde, mens andre er enkle. Noen kvitrer bare med et lyst hjerte. Rødhaken åpner koret tidlig om våren, men hans sang blir snart overgått i skjønnhet av sangspurven og igjen av rosebrystet grosbeak. Skrikens sang overgår dem alle i varighet og livfullhet. Kanarifuglen synger i et bur, mens nattergalen synger i mørket. Rødhakene synger i regnet. Buntings fyller inn den varme delen av dagen når andre fugler tier. Så mangfoldig som deres sang kan være, bryter de alle felles ut i overstrømmende glede. Det er her de skal lære oss.
“Speaking to yourselves in psalms and hymns and spiritual songs, singing and making melody in your heart to the Lord” (Eph 5:19). Kristi komme ble markert av den englehjærens kunngjøring om fred og velvilje mot menneskene. Alle som bærer Hans navn må bringe det samme budskap. I Johannes 4 treffer vi scenen ved Jacobs brønn, hvor Kristus ber kvinnen om å gi ham å drikke. Hennes svar synes å bære et skjær av bitterhet. “Jews have no dealings with the Samaritans.” Selv om hun anså seg som en from person og villig fulgte ham inn i religiøs samtale, hadde hun ingen sang. Som brønnen de taler om, var vannet hennes begravd dypt under overflaten, og hvor arbeidskrevende var ikke forsøket på å bringe det fram. Kristus tilbyr et annet alternativ. “But the water that I shall give him shall be in him a well of water springing up into everlasting life” (John 4:14).
Kristi brønn er en artesisk kilde. Man trenger verken krukke eller arbeid for å hente den, for den spruter fram rikelig av seg selv. Mens Kristus sannsynligvis taler om Ånden som i John 7:38, kan dette like gjerne gjelde et glede-fylt hjerte. Hva er en mer passende utstrømming å flyte fra en Kristus-inspirert kilde enn geisten av en sang? “Behold, my servants shall sing for joy of heart” (Is 65:14). Nå burde alt dette forekomme både forståelig og lett å gjøre, men akk, vi finner at vi har en konstant og vedvarende motstander som søker å hindre vår sang. Vi er ikke ukjent med hans knep...
Synd. Ikke alle fugler synger. Det finnes noen hvis skikkelse er svart som synd. Disse synes bare å skrike og hyle og er intet forbilde for Guds hellige å etterligne. Den plaprende støyen vi hører fra mange forbipasserende kjøretøyer paralleller ganske sikkert sangene til slike fordervede fugler. “Babylon the great is fallen, is fallen, and is become the habitation of devils, and the hold of every foul spirit, and a cage of every unclean and hateful bird” (Rev 18:2). Disse overflodsdyr er de falne ånder, fuglene som venter på å sluke frøet sådd ved veien. Av slike er de verdiløse svartfuglene, stjernene og gracklene. Kråkene viser seg også ved veikanten og eter råtnende lik. Ofte finner du dem i stort antall og eter seg på kornet bonden omhyggelig plantet for seg selv. Så gjør den egoistiske sjelen i sitt jag etter lykke, eter seg frydefullt på en annens ulykke og utnytter deres synd. Han bærer ingen sang, for hans dag er stadig skyggelagt av de andres misgjerninger som krysser hans vei.
Forsømmelse. Cowbird er også svart (hunnen er brun/grå). Hun vil bli funnet sittende på et høyt utkikkspunkt, skamløst kalle på sine elskere med sin skarpe skriking. Så har hun frimodigheten til å legge sitt egg i en annen fugls rede, og tvinger dem til å oppfostre hennes avkom. Dette er utvilsomt et treffende emblem for et godt antall kvinner i vår tid. Selv om de er rettferdiggjort av omstendighetene, bryr disse kvinnene seg ikke om sine egne, men er produkter av forsømmelse. De har ingen vuggesang å dele med sine små, for de har ledsaget dem til en annens rede mens tankene deres er opptatt av arbeid og gjøremål. “But thou art he that took me out of the womb: thou didst make me hope when I was upon my mother’s breasts” (Ps 22:9). Det er ingen tvil om at den syngende mor kan innprente rikelige sanger i sin spedbarn og legge grunnlaget for et lykkelig og håpsfylt liv. Mens vi kan vise barmhjertighet mot en kvinne i nød, bærer den moderne kvinnes store sang akkorder som kun er dissonante og melankolske. Dette er tette brønner lik de brønnene Isak fant ved sin tilbakekomst til Gerar. Filisterne “had filled them with earth” (Gen 26:15). Slik går det i de åndelig forsømmede hjem hos mange familier i dag, som fyller timeplanene sine så fulle av jordiske forpliktelser at de ikke har tid til å tilbringe en time i sang sammen. Hvis fuglene sluttet å synge, ville de engang merke det?
Ungratitude. Finn en sjel badet i utakknemlighet, og du vil finne en sjel uten sang. Hvis kanarifuglen skulle nekte å synge i fangenskap, ville få av oss noen gang ha hørt hans muntre melodi. “We hanged our harps upon the willows in the midst thereof. For there they that carried us away captive required of us a song; and they that wasted us required of us mirth, saying, Sing us one of the songs of Zion. How shall we sing the LORD’S song in a strange land?” (Ps 137:2-4). Guds folk var blitt instruert av Jeremiah å bygge hus, plante hager og oppdra familier. “… And seek the peace of the city whither I have caused you to be carried away captives, and pray unto the LORD for it: for in the peace thereof shall ye have peace” (Jer. 29:5-7). Men de kunne ikke se verdien i det. Med deres øyne festet ved den dystre scenen rundt dem, mistet de sin sang. Israel hadde i sin historie en rik tradisjon av sang. Deres sang brøt ut ved overgangen av Rødehavet i Jehosjafats dager og hadde vært kjent for å beseire hærer. Jordisk ubehag er ingen unnskyldning for å holde tilbake takknemlighet, for vår Gud rår, og vi er Hans barn. Slik var forholdene i filipperfangeskapet hvor to fangefugler, Paulus og Silas, åpnet konserten ved midnatt og rystet korridorene med sin frydefulle sang.
Når vi åpner munnene våre og strekker våre vokaler i pris, utøver vi Guds nåde. Vi slutter oss til det trofaste koret ved siden av Mirjam, Debora og Hanna, og blander oss harmonisk med Moses, David, Paulus og Barnabas. Om kvelden synger vi med vår Herre og Hans disipler etter måltidet, og med hærer av engler “giving glory to God in the highest.” Hvis ikke det er nok, bør vi kanskje vurdere å stå opp i tidlig gry og synge med de utallige skarer av våre fjærkledde venner som er takknemlige for Guds kjærlige forsyn. “Let the word of Christ dwell in you richly in all wisdom; teaching and admonishing one another in psalms and hymns and spiritual songs, singing with grace in your hearts to the Lord … And whatsoever ye do, do it heartily, as to the Lord, and not unto men” (Col 3:16, 23).
