På slutten av et kort besøk hos broren min og familien hans denne helgen i South Carolina tok vi farvel over en sen middag på den lokale McDonald’s-restauranten. Jeg er ikke særlig glad i hurtigmat – særlig ikke McDonald’s – men siden vi hadde en 13 timers kjøretur hjem foran oss, var vi enige med broren min om at det kunne være en fin avslutning for alle barna våre.
Broren min og jeg vokste opp med helt motsatte syn på åndelige spørsmål: Han var agnostisk evolusjonist, mens jeg bekjente meg til en fundamentalistisk tro. Det virket som om vi var uenige i omtrent alle spørsmål. Når jeg ser tilbake, angrer jeg på de fleste av diskusjonene vi hadde i barndommen. Om noe tror jeg at jeg drev ham lenger inn i hans gudløse overbevisning ved så ofte å krangle med ham på rent menneskelig vis. Men her var vi nå, nesten 25 år senere, sammen med konene og barna våre, og så på hvor forskjellig livene våre hadde utviklet seg.
Tidligere den dagen hadde vi endelig kommet forbi overflaten, og jeg fikk spurt ham om hva han følte for Gud. Jeg spurte ham hvilke følger han trodde det ville få å oppdra barn i et miljø som var fullstendig blottet for Gud. Deretter fortsatte samtalen: Han la fram de gamle argumentene sine, og jeg kom med mine vanlige apologetiske argumenter mot påstandene i «Big Bang-teorien» og evolusjonsteorien. Derfra gikk vi videre til å snakke om mistilliten hans til «organisert religion» og forakten hans for hyklere som går i kirken. Han avsluttet med å si at han lette etter en kristendom som var mer troverdig enn den som tradisjonelt er blitt forkynt. Han hadde lest nok av Bibelen til å betrakte det meste av den som «usofistikert», og søkte en tro som «kunne forene vitenskap og religion». Kort sagt sa han at han ønsket seg en «fornuftig religion». Ideen om en hellig og moralsk Gud som krever at menneskene følger loven, var middelaldersk for ham. Han ønsket seg en gud som kunne ses og tydelig beskrives.
Etter samtalen følte jeg meg urolig, og senere snakket jeg med kona mi om den. Hun sa at hun var bekymret for at det virket som om de ikke hadde noe åndelig behov. Før de får det, fryktet hun at ordene våre mest sannsynlig ville være meningsløse. Hun foreslo at vi skulle fortsette å be enda mer innstendig om at de skulle få denne lengselen i sjelen.
Men nå, på slutten av besøket, satt jeg der og famlet etter mine siste ord, mens jeg strevde med å finne ut av helgens åpenbare krenkelser og mislykkede kompromisser. Jeg stakk hånden ned i Happy Meal-måltidet til fireåringen min og trakk opp «leken», som hadde tittelen «Hvit heks». Temaet var hentet fra Disneys nyeste sekulære invasjon, «Narnia». Da jeg så meg rundt, la jeg plutselig merke til at hele lokalet var fullt av store bilder av løver, hekser og klesskap.
«Narnia» er Walt Disneys nyeste filmsuksess. Filmen er basert på boken Løven, heksa og klesskapet, skrevet av C.S. Lewis i 1950. Jeg spurte broren min om de hadde sett filmen, og selvfølgelig hadde de det. Så begynte jeg å snakke om noen av C.S. Lewis’ trosoppfatninger og praksiser. Jeg hadde lest mange av verkene hans, og merket at jeg ble fristet til å bruke hans intellektuelle tilnærming til kristendommen som en slags religion broren min kanskje endelig kunne godta ... men jeg måtte stoppe meg selv. Som kona mi sa: Hvis det ikke finnes noen følelse av behov, hva er da vitsen? Han måtte se at han var en synder som trengte en frelser, ikke bare føye en psykologisk kristendom til sitt allerede «sofistikerte» filosofiske tankesett. Så samlet vi barna, ba dem kaste heksene i søppelbøtten og satte kursen hjem til Pennsylvania.
På den 13 timer lange kjøreturen hjem tenkte jeg mye på C.S. Lewis og grunnet på hvorfor han nå blir så populær. Jeg tenkte på brorens ønske om en relativ, rasjonell og moderne religion, og konkluderte med at han ikke var alene. I det siste virker det som om Hollywood har fått øynene opp for de mulige gevinstene det kan hente ut fra intetanende evangelikale og katolske kristne. Filmen «The Passion» satte salgsrekorder, og siden den gang har mange mindre filmselskaper kastet seg på for å vinne evangelikalenes og katolikkenes penger. Den erfarne gulljegeren Walt Disney er slett ikke ny når det gjelder slike metoder, og er en urgammel fiende av kristendommen og korset. Wes Penre, som advarer mot innflytelsen fra mange hemmelige selskaper, sier: «Walt Disney var frimurer av 33. grad og illuminist. Bak alle tegnefilmene, bladene, filmene osv. ligger det en skjult agenda om å rote til barnas sinn. Disneys produksjoner gjennom årene er fulle av frimurersymbolikk, okkulte over- og undertoner, tankekontroll og indoktrinering. Han forbereder de yngre generasjonene våre på den nye verdensordenen og introduserer dem for trolldom (svart magi) som noe ‘kult’.»
At Disney har hatt en agenda mot konservativ kristendom, er ikke noe nytt. Det som overrasker meg nå, er hvor utbredt aksept C.S. Lewis har fått gjennom Disney. Gå inn i en hvilken som helst kristen bokhandel, plukk opp de fleste kristne bokkataloger eller gå til et nettsted for kristne bøker, så vil du se Narnia og C.S. Lewis overalt. C.S. Lewis har aldri vært så populær! Men hva trodde C.S. Lewis på? Hva er det egentlig han lærer barna våre og andre gjennom bøkene sine og filmene som fulgte etter?
Clive Staples Lewis var i den første delen av livet en ivrig intellektuell ateist. Han var litteraturprofessor ved Oxford fra 1925 til 1954 og professor i middelalder- og renessanselitteratur ved Cambridge University fra 1954 til 1963. Etter 1954 var han imidlertid først og fremst forfatter. Han hevdet at en forandring i livet hans hadde fått ham til å begynne å tro på Gud og oppgi ateismen. Han skrev mange bøker til forsvar for sitt syn på kristendommen. En av de mest populære bøkene hans, Mere Christianity, var i bunn og grunn et kristent forsvar mot ateismens påstander. Det han sannsynligvis er mest kjent for, er imidlertid en serie fantasibøker om trolldom, kalt The Chronicles of Narnia, som hevdes å være fulle av skjulte kristne budskap og hentydninger.
C.S. Lewis ble først populær i en tid da vitenskap, psykologi, relativisme og kynisme alle gikk sterkt til angrep på kirken. Akkurat som broren min mistet mange mennesker den gangen troen på Bibelens enkle budskap. Vitenskapen vokste eksponentielt, og kirken tapte terreng hver dag. Som et siste forsøk begynte kirken å lete etter en «fornuftig» tro som kunne forklares vitenskapelig. Det var i denne situasjonen den kjente ateisten og intellektuelle C.S. Lewis dukket opp og hevdet at han hadde konvertert til kristendommen. Han begynte å skrive bøker, debattere og holde seminarer om kristendommen over hele verden. Verden ble litt satt ut av hans intellektuelle tilnærming, og i 1947 kom han til og med på forsiden av Time Magazine, som kalte ham «apostelen for skeptikerne». Men i motsetning til apostlene i gammel tid, som irettesatte samtidens kultur og religiøse struktur ved å forkynne et kompromissløst evangelium, frykter jeg at C.S. Lewis lot det enkle evangeliet bli forurenset i forsøket på å vinne de intellektuelle. Å snakke om hellige ting på en uhellig måte kan gjøre stor skade. Med sin sigar og sin øldrikkende fremtoning mens han debatterte kristne temaer synes jeg ofte at han reduserte mange av Bibelens hellige læresetninger til rene esoteriske nyanser og trendy dialoger.
Noe av det vanskeligste for intellektuelle å godta er den snevre, egosentriske ideen om at kristendommen er den eneste veien til himmelen. Jesus sa: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg (Johannes 14:6).» Skeptikerne og de intellektuelle var fullstendig uenige i en så eksklusiv tanke, og var derfor glade for å høre fra C.S. Lewis i boken Mere Christianity at noen hedninger kanskje tilhører Gud uten å vite det. Han skrev: «Det finnes mennesker i andre religioner som ledes av Guds hemmelige påvirkning til å rette oppmerksomheten mot de delene av religionen sin som stemmer overens med kristendommen, og som dermed tilhører Kristus uten å vite det. For eksempel kan en buddhist med gode hensikter bli ledet til i stadig større grad å rette oppmerksomheten mot den buddhistiske læren om barmhjertighet og la den buddhistiske læren på visse punkter ligge i bakgrunnen (selv om han fortsatt kan si at han tror på den). Mange av de gode hedningene lenge før Kristi fødsel kan ha vært i denne situasjonen.» Hvor snevert det enn kan virke, lærer Bibelen tydelig at «det finnes ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved (Apostlenes gjerninger 4:12).»
En annen ting intellektuelle har vanskelig for, er all snakken om himmelen og helvete. Gull, musikk og kroner i himmelen – ild, mørke og pine i helvete – virker altfor mye som en barnefortelling til å være fornuftig og troverdig. Dessverre følte C.S. Lewis det på samme måte. Da Lewis snakket om himmelen, intellektualiserte han Bibelens språk og sa: «Alle bildene i Skriften (harper, kroner, gull osv.) er selvfølgelig bare symbolske forsøk på å uttrykke det som ikke kan uttrykkes. Musikkinstrumenter nevnes fordi musikk for mange mennesker (men ikke alle) er det man kjenner til i dette livet som sterkest antyder ekstase og uendelighet. Kroner nevnes for å antyde at de som er forent med Gud i evigheten, deler hans prakt, makt og glede. Gull nevnes for å antyde himmelens tidløshet (gull ruster ikke) og dens dyrebarhet.»
Når det gjelder helvete, antydet Lewis at det bare var en sinnstilstand, i stedet for å se det som bokstavelig ild og pine. I The Great Divorce sa han: «... enhver gang en skapning stenger seg inne i sitt eget sinns fangehull, ender det til slutt i helvete.» Hvis helvete blir intellektualisert, vil hekser, demoner og småtroll sikkert bli betraktet som harmløs underholdning for barna våre. Jeg syntes det var interessant at Anton LaVey, forfatteren av Satanic Bible og yppersteprest i Satans kirke, da han ble spurt om såkalte «hvite hekser», hånte dette skillet og sa: «I satanismen er det ingen forskjell på hvit og svart heksekunst eller magi.» Det er trist når demonbesatte galninger har mer visdom og innsikt enn mange som bekjenner seg til kristendommen.
Bibelen selv, med slike utrolige historier som Moses’ deling av Rødehavet, Noah og arken eller til og med Elias’ ildvogn, er rett og slett for vanskelig å svelge for det moderne vitenskapsmennesket. Dessverre avviste Lewis mange av disse historiske hendelsene som kristen mytologi. I The Problem of Pain skrev Lewis: «Jeg har den dypeste respekt for hedenske myter, og enda større respekt for mytene i Den hellige skrift.» I boken Reflections on the Psalms skrev han: «Derfor har jeg ingen vansker med å godta for eksempel synet til de forskerne som forteller oss at skapelsesberetningen i Første Mosebok stammer fra eldre semittiske fortellinger som var hedenske og mytiske.» Jesus trodde ikke bare at disse fortellingene var sanne, men forkynte også at disse mennene fortsatt levde i himmelen, og at Gud fortsatt var deres Gud. 1 Kor 10:11 sier: «Alt dette hendte med dem som eksempler, og det er skrevet ned til advarsel for oss, som de siste tider er kommet til.»
Det virket som om det var en kamp for C.S. Lewis å skille mellom hvilke myter han skulle tro på, og hvilke han skulle forkaste. I et intervju med Roger Lancelyn Green til boken hans C.S. Lewis: A Biography snakket Lewis om hvor vanskelig det hadde vært da kona hans slet med sykdom, og sa: «Jeg måtte anstrenge meg for å hindre Joy og meg selv i å falle tilbake til hedenskapen i Attika! I Daphni var det vanskelig ikke å be til Apollon, helbrederen. Men på en eller annen måte føltes det ikke som om det ville ha vært særlig galt – det ville bare ha vært å henvende seg til Kristus sub specie Apollinis.»
Lewis har vært en så innflytelsesrik kristen apologet, men etter å ha gjennomgått mange av trosoppfatningene hans står det pinlige spørsmålet fortsatt igjen: Var C.S. Lewis i det hele tatt kristen? Mange grunnleggende læresetninger ser ut til å mangle i verkene hans. Om forsoningen sa Lewis at «Kristi død ikke var en stedfortredelse for oss, men snarere noe i retning av den romersk-katolske ideen om at nåden samles opp». Avdøde dr. Martyn Lloyd Jones sa om ham: «Fordi C.S. Lewis i hovedsak var filosof, var synet hans på frelsen mangelfullt på to viktige punkter: (1) Lewis trodde og lærte at man kunne resonnere seg fram til kristendommen, og (2) han var motstander av den stedfortredende og strafferettslige forsoningslæren (Christianity Today 20.12.63).»
John MacArthur kritiserer i en tankevekkende artikkel med tittelen «Open Theism’s Attack On The Atonement» C.S. Lewis’ idé om frelse og sier:
... vinden fra [den nye teologiens] innflytelse blåser inn gjennom hver sprekk når vi leser C.S. Lewis’ Narnia-bøker. Lewis var ingen teolog, og det er ingen tvil om at synspunktene hans var uklare når det gjaldt evig straff. Han hadde også andre synspunkter som får evangelikale av den gamle skolen til å gyse. Men man kan spørre seg om han egentlig ville ha støttet de åpne teistenes jakt på en temmet og nedtonet guddom. … Den samme grunnleggende falske antakelsen var utgangspunktet for kjetteriet åpen teisme. Teologer av den nye skolen begynte med antakelsen om at Gud ikke kunne være god og fryktinngytende på samme tid, og satte seg derfor fore å frata ham de egenskapene de ikke likte. I likhet med socinianerne og de liberale som kom før dem har de begitt seg ut på en misforstått jakt etter å gjøre Gud «god» etter en humanistisk, jordbundet definisjon av «god». De finner opp en gud etter sitt eget hode ... I den siste boken i Narnia-serien legger en ond ape et løveskinn over et enfoldig esel og later som om eselet er Aslan. Det er et skummelt og farlig bedrag, og til slutt fører det utallige narnianere på avveier. Den åpne teismens gud er som et esel i et løveskinn som ikke passer. Og han leder mange bort fra Skriftens herlige Gud ... Gud er både god og fryktinngytende. Hans vrede er like virkelig som hans kjærlighet. Og selv om han har «miskunn mot tusener, tilgir misgjerning, overtredelse og synd, [vil han] på ingen måte holde den skyldige uskyldig» uten å la sin egen rettferdighet og vrede bli tilfredsstilt (2. Mosebok 34:7).
Det finnes ingen erstatning for blodet, ingen snarvei utenom omvendelse og ingen nyskapning uten at Den hellige ånd overbeviser om synd og fører angrende syndere til nåde og frelse. Hvor enkelt, tåpelig og usofistikert det enn måtte virke, finnes det fortsatt ingen annen vei. Jesus advarte oss mot falske frelsesveier og sa: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som ikke går inn i sauekveen gjennom døren, men klatrer inn et annet sted, han er en tyv og en røver. Men den som går inn gjennom døren, er sauenes hyrde. Portvakten åpner for ham, og sauene hører stemmen hans. Han kaller sine egne sauer ved navn og fører dem ut. Når han har ført alle sine egne ut, går han foran dem, og sauene følger ham, for de kjenner stemmen hans. En fremmed følger de ikke, men flykter fra ham, for de kjenner ikke stemmen til de fremmede (Johannes 10:1–5).» Hvorfor følger ikke kirken Mesterens advarsel og flykter fra disse fremmede stemmene?
For mange århundrer siden skrev apostelen Paulus til korinterne: «For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft. For det står skrevet: Jeg vil ødelegge de vises visdom og gjøre de klokes klokskap til intet. Hvor er den vise? Hvor er den skriftlærde? Hvor er denne verdens ordkløver? Har ikke Gud gjort verdens visdom til dårskap? For da verden ikke kjente Gud gjennom sin visdom, besluttet Gud i sin visdom å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap. For jøder krever tegn, og grekere søker visdom. Men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder en snublestein og for hedninger en dårskap. Men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom. For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene. Brødre, se på hvem dere selv er, dere som ble kalt: Ikke mange vise etter menneskelig målestokk, ikke mange mektige, ikke mange av fornem slekt. Men det som i verden regnes som dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme. Det som i verden regnes som svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme. Det som i verden regnes som lavt og ringe, det som er ingenting, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ikke noe menneske skal ha noe å rose seg av overfor Gud. (1. Korinter 1:18–29).»
Avslutningsvis: Neste gang Disney tror at de kan riste på kristnes bur og få oss til å løpe inn, med barnas åpne sinn på slep for å sitte og lytte til deres ødeleggende læresetninger og løgner, så vis dem styrken deres: Bli hjemme og lær barna deres fra Guds ord! Lær dem å lytte nøye etter hyrdens rop og være klare til å flykte fra den fremmedes stemme. Lær dem å ta seg i vare for denne blodløse, intellektuelle «kristendommen», og hold dere nær de enkle sannhetene i Guds ord. Uten tvil: «Vær edrue og våk! Deres motstander djevelen går omkring som en brølende løve og leter etter noen å sluke (1. Peter 5:8).»
