For å bedømme en hvilken som helst fase i et menneskes liv rett, må vi se den som et kapittel i prosessen der han vokser oppover – eller nedover.
Tenk på Jakob i Betel, da en stige kom ned fra himmelen og formidlet Guds kjærlighet til ham. Noen kritiserer Jakobs løfte i Betel for å være egoistisk og beregnende. Hvis Gud vil gjøre dette for Jakob, vil Jakob gjøre dette for Gud! Hvor mye edlere det er å støtte seg til Gud med en slik gavmildhet som Abrahams, han som overlot alt til ham i tillit!
Men Jakob var helt i begynnelsen av sitt åndelige liv i Betel. Han hadde nettopp fått sitt første glimt av synet som skulle forme livet hans helt til det tok slutt. Det er naturlig at han ikke når noen høyde av selvoppgivelse. Han sier ærlig hvordan saken fortoner seg for ham, og tar Gud på ordet på den praktiske og hverdagslige måten som var karakteristisk for ham.
Men ved Jabbok gikk Jakob lenger. Nok en gang kommer guddommelige krefter og nærvær inn i livet hans, og denne gangen har han ingen avtale å inngå med dem. Han ber ikke om trygghet for seg selv, om at eiendelene hans skal bli bevart, eller om at brorens vrede skal mildnes. Han ber bare om den velsignelsen Gud kan gi, og overlater til Gud å gi den hvilken som helst form eller betydning han måtte ønske. Nå inngår han ingen avtale, men stoler på Gud og tilber ham. Det var da hans gamle navn, Jakob, han som lurte andre, sluttet å passe på mannen, og han ble Israel, «en Guds fyrste».
Slik fører Gud oss fra ett stadium til et annet, fra snevre og egoistiske syn på vårt forhold til ham, til den stunden da vi av alle hans gaver ikke ber om noe annet enn velsignelsen som uttrykker hans glede over oss, og bidrar til vår glede i ham.
