I 1900 ble den internasjonale fengselskongressen holdt i St. Petersburg. Jordens største fangevokter, tsaren over alle russere, nøkkelbæreren i det store isfangehullet Sibir, åpnet møtet. Storhertuger og andre fremstående personer fra det russiske overklasselivet var møtt opp i stort antall. Det ble holdt festmiddager og mottakelser. På en av samlingene leste en fransk sosiolog i aftenantrekk opp en avhandling om uforbederlige forbrytere. Den strålte av feilfri retorikk. «Denne gruppen forbrytere er håpløst syke. Det er umulig å reformere dem. Alt som kan gjøres, er på en eller annen måte å gjøre dem ufarlige.»
Da det siste ordet var falt, så man en liten skikkelse ta seg fram til talerstolen. Hun ba møtelederen om å få ordet, og sa så med sølvklar stemme på fransk: «Det finnes, mine herrer, ett middel som kan forvandle enhver forbryter, også en som, som man sier, er uforbederlig. Det er Guds kraft. Lover og systemer kan ikke forandre hjertet til en eneste forbryter, men Gud kan. Jeg er overbevist om at vi først og fremst bør beskjeftige oss med fangenes sjeler og deres åndelige liv.»
Kongressen applauderte. Det var et budskap sosiale kongresser sjelden får høre.
Det var frøken Mathilde Wrede, i virkeligheten baronesse Wrede, selv om hun aldri syntes å være opptatt av tittelen sin. Hun har en mer enestående tittel: «Fengslenes engel».
Faren hennes var provinsguvernør i Vasa i Finland. Hun ble først interessert i fangene da hun så noen av dem komme for å reparere guvernørens hus og eiendom. De var menn under bevoktning, med dystre ansikter. En gang da hun var liten jente, så hun ved et uhell smeden sveise glødende jern på en gruppe fanger. Etter det var ikke lenger de vakre møblene på rommet hennes, som faren hadde gitt henne i bursdagspresang, til glede for henne. De var laget i fengselet.
Hun vokste opp i en kultivert verden, fikk en grundig utdannelse med den fine skoleringen fra de skandinaviske skolene og var en begavet musiker. En kveld, da hun hadde planlagt å bli med faren på et selskap, dro hun i stedet på et vekkelsesmøte der en lekmann forkynte. Teksten hans var Johannes 3:16, og Mathilde Wrede svarte på de gyldne ordene, slik titusener har gjort før henne. Det var pinlig for faren og følget hans, men i hennes eget hjerte sang hallelujafuglen. Noen dager senere kom en fange hjem til henne for å reparere en lås, og mens hun snakket med ham, fortalte hun om alt det store Gud hadde gjort for henne. «Å, frøken», svarte han, «De burde komme ut og fortelle oss fanger om det. Vi trenger det virkelig.» Hun lovet å komme, og hun kom. Så kom hun igjen. Hun hadde begynt på sitt livsverk.
Hun fikk en bemerkelsesverdig veiledning fram til sin endelige beslutning. Tidlig i denne perioden hadde hun sagt seg villig til å besøke en fange, men bestemte seg for å utsette besøket for å rekke et viktig selskapsbesøk. Natten før, i et syn eller en drøm – det kunne hun ikke si – kom en fange inn i det hvite rommet hennes med jern rundt hender og føtter, og lenkene klirret mens han gikk. Midt i rommet stanset han og så på henne med sorgfulle øyne. Hun hørte ordene helt uvanlig tydelig: «Tusenvis av stakkars lenkede fanger sukker etter liv, frihet og fred. Tal til dem om ham som kan gjøre dem fri, så lenge du har tid.»
Så forsvant skikkelsen.
Hun kastet seg urolig hit og dit og tenkte på ungdommen sin, den skjøre helsen og belastningen fengselsarbeidet ville innebære. Til slutt åpnet hun Bibelen. Blikket hennes falt først på Jeremia 1:6: «Å, Herre Gud! Se, jeg kan ikke tale, for jeg er ung. Men Herren sa til meg: Si ikke: Jeg er ung! For du skal gå til alle dem jeg sender deg til, og alt jeg byr deg, skal du tale.» Hun ba om å få bekreftet kallet sitt. Det neste skriftstedet blikket hennes falt på, var Esekiel 3:11: «Gå til de bortførte, til ditt folks barn, og tal til dem.»
En tid senere ble hun kalt til Helsingfors, hovedstaden, og da hun passerte en gruppe fanger i lenker i gatene, spurte hun seg selv hvorfor hun ikke skulle bruke fritiden sin til å besøke fengslene der. Hun oppsøkte lederen for fengselsadministrasjonen, presenterte seg som datter av guvernøren i Vasa og ba om tillatelse til å besøke alle fengsler og arresthus i Finland. Direktøren spurte hvor gammel hun var.
«Jeg er tjue.»
«Det er ikke akkurat noen høy alder.»
«Det er en mangel som vil rette seg med tiden.»
Hun fikk tillatelsen, med den bemerkningen at den ble gitt i den overbevisning at den ikke ville bli brukt lenge. «Et ballsal ville snart oppleves som et mer passende sted for henne enn fengselsceller.»
Virket hennes begynte i Kakola-fengselet nær Åbo, der fire hundre livstidsfanger var innsatt. Hun ble bedt om å tale til dem i kapellet på langfredag. Da hun var ferdig, gråt de. Dag etter dag besøkte hun dem ved celledørene, forkynte, underviste, skrev for dem, oppmuntret dem og viste dem medfølelse. De mest desperate, til og med maniske fangene, roet seg i hennes nærvær. En fange beskrev virkningen hennes første besøk hadde på ham, mens han selv vansmektet bak de tykke fengselsmurene. «Jeg husker tydelig øyeblikket da jeg for første gang så henne stå i døråpningen til cellen min. Det var som om dagslyset strømmet inn, som om våren hadde kommet med sitt grønne løv til vinterens øde landskap.»
I førti år tjente frøken Wrede menn og kvinner bak gitteret. Hun hadde et statlig reisekort for alle finske statsbaner og tok seg ikke bare av dem som satt i fengsel, men også av løslatte fanger og familiene til både innsatte og løslatte. Når man leser om hendelsene i livet hennes, får man inntrykk av at denne kvinnen hadde fått en særlig karisma for arbeidet hun var kalt til. Biografen hennes mener det samme og sier, etter å ha omtalt hennes naturlige evner, takt, gode dømmekraft og ømhet:
«Hun hadde alltid vært kjent for sitt vennlige sinnelag, men nå strømmet en helt ny følelse gjennom henne, en brennende medfølelse med disse lidende mennene, slik hun aldri før hadde kunnet forestille seg. Det var som om en gnist av guddommelig kjærlighet hadde satt hjertet hennes i brann.»
«Idolisert» er et svakt ord for å beskrive plassen hun hadde i hjertene til de finske fangene. Den russiske regjeringen førte en nådeløs undertrykkelsespolitikk i Finland, og grupper av fanger ble med jevne mellomrom sendt fra Viborg til gruvene i Sibir. Frøken Wrede var der for å ta farvel med dem og trøste dem mens de gikk inn i livstidsstraffen i Sibir. Man kan forestille seg hvordan disse knuste, blødende hjertene hadde det. En gang ba de henne gå før den siste scenen. De skammet seg over de kortklipte hodene og eksildraktene sine. Men den siste kvelden, da hun gikk over fengselsgården, strakte armer seg ut til henne gjennom hvert eneste gittervindu, og en av fangene ropte gråtende: «Farvel, vår kjæreste landsmannskvinne, du eneste sanne venn av fangene.»
Når hun hadde ferie, tilbrakte hun gjerne noen uker hos sin nære venninne, prinsesse Lieven, på Kromon slott i Livland. Når hun kom hjem, dro hun til losjiet sitt i en liten sidegate i Helsingfors, som hun leide av en annen venninne, frøken Hedwig Haartmann, lederen for Frelsesarmeen i Finland. I dette hjemmet levde hun på samme kost som fangene i fengselet, og det visste de. Slik var kontrastene i dette livet – av fødsel knyttet til de høyeste samfunnslag, og av eget valg knyttet til de mest trengende. Om dagen besøkte hun fengslene; kveldene viet hun til andre urolige og fristede menn og kvinner som kom for å rådføre seg med henne. Hun reiste ofte rundt i landet for å besøke tidligere fanger som hadde vært løslatt i mange år. Overalt ble hun mottatt med begeistring. En tidligere fange inviterte henne hjem til seg og sov på gulvet foran døren hennes som en hund, så hun ikke skulle bli forstyrret på noen måte.
Hun ga av seg selv til det ytterste. Når hun etter en søvnløs natt kjente en viss motvilje mot å ta fatt på dagens oppgaver, sa hun oppmuntrende til seg selv: «I dag har jeg igjen det privilegium å være opptatt med min Fars gjerning.» Så fortsatte hun mens hun gikk ned trappen: «Å, min stakkars kropp! Så trøtt du er! Nå skal vi prøve å komme i gang igjen. Til nå har du vist deg lydig og tålmodig når kjærligheten har drevet deg til å arbeide. Takk. Jeg vet at du ikke vil svikte meg.»
Så mye har skjedd i Europas senere historie at detaljene blir uklare i manges sinn, og man glemmer de forferdelige kampene mellom de røde og de hvite i Finland etter den russiske revolusjonen. Da revolusjonen brøt ut, stormet russiske soldater Kakola-fengselet og satte fangene fri. Disse tidligere fangene tok makten sammen med de jakobinske kreftene som revolusjonen virvlet opp fra dypet, og så fulgte en terror som var en god etterligning av terroren i 1793. Det fortelles om folk på landsbygda som ble bundet til stoler, med tungene spikret fast til bordene og brød lagt foran seg. Så ble de overlatt til å sulte. Da de hvite kom tilbake til makten, gjorde de opp regnskapet med full tyngde.
Frøken Wrede hadde hvite forbindelser gjennom familien; i sin virksomhet hadde hun nær kontakt med det røde miljøet, slik det kom til uttrykk i fengslene der hun arbeidet. På bordet i stuen hennes sto det gjennom hele denne urolige tiden et glass med to blomster, én rød og én hvit. De symboliserte hennes tilknytning til begge sider. Døren hennes sto åpen for både røde og hvite. Alle som trengte hjelp, alle som sørget over døde eller fengslede kjære, kom til henne for å få råd, medfølelse og hjelp. Hun siterte ofte ordene i Apostlenes gjerninger: «Og Paulus bodde i hele to år i et leid hus og tok imot alle som kom til ham.» Under amnestiene ble boligene hennes overfylt av tidligere fanger, som kom i hopetall og beleiret henne fra morgen til kveld. Rødgardistene behandlet henne med barnlig respekt og vennlighet, og hun kunne gå i forbønn for mange som ellers ville ha fått det vanskelig.
En dag kom et par finske bolsjeviker til leiligheten hennes og forlangte penger. «Jeg har penger», svarte hun, «men de er til de gamle og syke.»
«Men vi er sultne.»
«Det er jeg også. Frokosten min kommer snart, og dere kan dele den med meg.» Da den kom, besto den av én brødskive og litt kål. De to lo uvilkårlig, og den ene hvisket: «Vi har visst kommet rett hjem til Mathilda Wrede.»
«Ja», sa hun, «jeg er virkelig Mathilda Wrede. Som dere ser, er ikke frokosten nok til alle, men hvis dere kommer til kveldsmat, blir det nok, og da kan vi drøfte hvordan så dyktige og arbeidsomme menn som dere kan tjene til sine egne måltider.»
De gikk sin vei med «mange takk» og hatten i hånden.
Her som alle andre steder er drikking den viktigste årsaken til fengsling, med krangler og drap som følge. En dag møtte hun en gammel fange på gaten som hadde drukket. Hun spurte ham om han hadde arbeid.
«Å ja, jeg er asfaltarbeider.»
«Får du godt betalt?»
«Å ja.»
«Da setter du sikkert pengene dine i banken.»
«Klart det! Hver uke tar jeg med mye penger til banken.»
«Så bra. Hvilken bank setter du dem inn i?»
«Alt går til Sinebrychoff-banken (et av de store bryggeriene i Helsingfors).»
«Men L—, dette er fryktelig trist. Hvis du ikke har nok selvkontroll til å gjøre noe annet, kan du gi meg pengene, så setter jeg dem inn i en ordentlig bank.»
«Nei takk. Jeg beholder dem. Jeg er vant til øl og må ha det så lenge jeg kan få en dråpe.»
«‘Så lenge jeg kan få en dråpe.’ Disse ordene ga gjenlyd i ørene mine. Når vil denne morderiske flommen av berusende drikke, som sluker hjem, kropper og sjeler, noen gang stanses?»
Det fortelles om en livstidsfange som frøken Wrede ofte hadde besøkt i fengselet, en mann som inderlig ønsket å bli fri fra synden. En dag overrasket han henne ved å spørre: «Vil De låne meg brosjen Deres, frøken?»
I årevis hadde hun båret dette sølvskjoldet med de finske ordene Anno ja Rauha, «Nåde og fred», inngravert på det.
«Ikke spør meg hvorfor», fortsatte han, «bare stol på meg med det, så får De det tilbake en time senere.»
Frøken Wrede pleide så langt det var mulig å føye fangene, så hun la brosjen i hendene hans. En time senere fikk hun den tilbake, uten noen forklaring. Hun kunne imidlertid se at han var stille tilfreds.
En tid senere besøkte hun ham igjen, og uten å si et ord rakte han henne en brosje, en nøyaktig kopi av hennes, men tilsynelatende laget av elfenben. «Så vakker!» utbrøt hun. «Hvor fikk du tak i elfenbenet? Er det virkelig ditt arbeid? Den er mye vakrere enn den gamle.»
«Det er ikke elfenben», svarte han. «For noen måneder siden fant jeg et bein i suppen, og jeg tenkte straks at jeg skulle lage en brosje av det til frøken Wrede. Det har ligget lenge i solen, slik at alle fettpartiklene skulle tørke bort. Senere formet jeg det som din.» Så fulgte de uforglemmelige ordene:
«I gryten der de koker suppe til fangene, leter man forgjeves etter delikate biter. La oss si at dette er et bein fra en gammel ku. En fange har formet det til et smykke til Dem. Det er lett å tenke på en livstidsdømt som et ondt og verdiløst menneske. Men De har sagt at Gud i sin godhet kan frelse en mann som har vært like ond som jeg. Hans kjærlighets sol kan fortære alle syndene mine, slik solens kraft har renset dette beinet. Jesus førte røveren på korset til Paradis. Herren har i sin barmhjertighet en plass for meg i sitt rike, en stor synder, men en tilgitt synder.»
Mathilda Wredes siste ord var: «I kveld krysser jeg grensen. Kan noen være så lykkelig som jeg!»
