“Kom deg ut av butikken min! Jeg trenger ikke folk som deg rundt meg! Og aldri kom tilbake!” Leppene mine skalv mens jeg så inn i de mørke, sinte øynene til mannen som ropte. Jeg blinket bort de uventede tårene og forsto at jeg nok en gang måtte forlate denne mannen som jeg elsket. Hele natten ante jeg at dette kom til å skje, og jeg hadde prøvd så hardt å hindre det. Med et siste forsøk ropte jeg svakt over spenningen, “Ken, vi vil ikke ...” men enda en gang ble jeg uhøflig avbrutt. Med senkede skuldre og blikket vendt ned, snudde jeg meg for å flykte fra den trange, skitne pantelånerbutikken hans, mens stemmen hans, stadig høyere, druknet det siste håpet om lindring.
Den vedvarende lukten av røyk og ekkoet av hans sinte stemme slo følge med de plagsomme tankene i mitt følelsesmessig overbelastede sinn, mens jeg sakte gikk oppover gaten. “Hva synes du, Josh?” spurte jeg min trofaste, stille venn.
“Jeg vet ikke,” svarte han, og vi falt tilbake i taus fortvilelse over utfallet av vår påståtte bibelstudie, og grep etter en forklaring på den fryktelige reaksjonen. Hva kunne vi ha gjort annerledes? Hvorfor kunne han ikke akseptere sannheten? Hva lå bak de blafrende øynene, og hvilke minner var lagret under den stadig pålagte lue?
Ken ble født på en gård på åsene i Schuylkill, Pennsylvania, et praktfullt sted for en nysgjerrig og eventyrlysten liten gutt å vokse opp.
Da Ken var fire år gammel, ble foreldrene hans separert. Han hadde hørt dem krangle mye, men han visste ikke at det var mulig for mamma og pappa å skilles. Det knuste hans hjerte og forvirret hans uskyldige sjel. Han visste ikke hvordan han skulle takle stresset og forandringen som ble kastet over hans fredelige liv.
Skrekken og forvirringen over at moren raskt pakket eiendelene deres, lastet ham og søsknene inn i bilen og kjørte av sted, sitter fortsatt i hans minne. Det ga ingen mening! Hvorfor kunne de ikke bare dra hjem? I sitt muggent soverom i den lille, skitne leiligheten lå han og stirret på det muggne taket og undret seg uten ende over hva som hadde gått så galt.
Kort tid etter vendte Ken seg til sitt nye hjem i byen Pottsville med kun biler, folk og fortau i stedet for kyr, frosker og gjørme. Men skjebnen lot ham ikke få beholde den lille tryggheten det nye livet ga. Moren klarte ikke å ta ordentlig vare på ham og søsknene, og barna ble derfor plassert i forskjellige fosterhjem. Det var enda verre enn å forlate pappa! Klærne han hadde på seg var det eneste som var kjent for ham. I stedet for forståelse og kjærlighet ga hver nye familie mer rop, hat og slag. Frykt, tårer, ensomhet og smerte fulgte ham.
Ken trodde det andre fosterhjemmet han ble plassert i, ville være et trygt, kjærlig hjem. Faren var høy og sterk og så ut til å være mild. Moren var overvektig, men hennes vennlige smil lindrede hans frykt. Men første natten, da han rakte etter maten, sølte han ved et uhell et glass vann. Hun skrek til ham og sa at han var verdiløs, og at hun skulle ønske de aldri hadde fått ham. Faren fortsatte å spise som om han ikke hørte eller brydde seg. Hvorfor stoppet ikke den sterke mannen henne?
Den kvelden krøp Ken opp i sin store, fremmede seng, allerede gråtende av ensomhet, da han hørte moren rope. Han hoppet raskt ut av sengen og, med skjelvende ben, gjemte seg bak døren. Hun stormet opp trappen og brølte sint, og Ken var sikker på at han var i trøbbel. Til hans lettelse fortsatte hun videre ned gangen. Han var fortsatt for redd til å forlate gjemmestedet i frykt for å få juling. Han tørket tårene og begynte å nynne en sang han hadde hørt i søndagsskolen, “Jesus loves the little children, all the children of the world.” Han stoppet opp og tenkte, og gråten stilnet. “Hvorfor er jeg da her?” undret han. “Har jeg gjort noe galt? Gud må ikke elske små barn. Den sangen er ikke sann! Hvis Gud elsket meg, ville jeg ikke vært her!” Med den slutningen brast han i gråt og mistet håpet til Gud. Neste morgen våknet han fortsatt gjemt bak døren.
Mørket hadde lenge falt på, og familien min sov fredelig i vårt gamle hus på gården. Jeg gråt meg i søvn, gråt for Kens sjel, gråt fordi jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre, gråt fordi vennen min, mannen jeg lengtet etter å se i fred med Gud, hatet meg.
Ken fortsatte å fyre av spørsmål. “Hvordan kan Gud være god og tillate så mye ondt? Hvordan kunne Gud la barn lide?” Jeg lyttet mens han fortsatte å si de samme tingene jeg hadde hørt så mange ganger før, uten å gi meg noen sjanse til å snakke.
Igjen var det tid for å gå, og jeg var så glad for å gjøre det. Han fortsatte å snakke mens vi rygget ut døren. Nok en gang gikk vennen min og jeg oppover gaten — trette, frustrerte og ønsket å aldri komme tilbake.
Ken var 13 år gammel, og livet hans var ikke noe bedre enn da han først ble satt inn i fosterhjemssystemet. Livet hans var i oppløsning. Han ble stadig ropt til og foraktet hjemme. Ken var lei av å gråte. Ingen brydde seg, og det var ingen han kunne dele problemet med. Da kom han på sin kloke plan. Skolevennen hans var en hippie, og foreldrene reiste mye. De ble kalt sigøynere. Han hørte at de skulle til California. Så fortalte Ken dem om sitt forferdelige liv og spurte om de kunne gi ham skyss. De var glade for å hjelpe.
Den spennende morgenen gjorde han bare som vanlig. Han dro til skolen, men dro i stedet til California. Det gjorde ham ingenting å forlate alle tingene sine — han hadde uansett ikke mye. Fosterforeldrene brydde seg ikke engang om at han dro.
I California bodde Ken på stranden og jobbet for fiskere og hvem som enn trengte hjelp. Han hadde alltid nok å spise og noe å gjøre. Han hadde sine med-strandløse, men han var fortsatt alene innvendig. Hjertet hans var fortsatt tomt. Han lengtet etter kjærlighet.
Ken bodde på stranden i ett og et halvt år og satte deretter tommelen ut mot Arizona. Der fant han et hjem i et herberge for hjemløse og fikk jobb. Han gjorde det bra og var snart på egne ben, men jakten på kjærlighet førte ham inn på feil veier. Ken ønsket virkelig å være gift med en kjærlig kone og ha en familie, men kvinnen han giftet seg med, giftet seg ikke av kjærlighet. Hun var såret, og Kens egen sårede sjel ble tiltrukket av henne. De giftet seg og alt var bra i noen år inntil han fant ut at hans kone var sammen med andre menn. Hjertet hans gikk i stykker, og verden hans ble kastet ut i kaos. Ken ville desperat gi sikkerhet til barna som var født av dem, og forsøkte derfor sitt beste for å holde sammen. Han ville ikke sette barna gjennom livet han hadde erfart. Men etter åtte tøffe år fikk de skilsmisse.
Ken gikk videre og forsøkte å komme seg etter ødeleggelsene skilsmissen hadde medført. Hans søken etter kjærlighet brakte ham bare mer sorg og smerte. Siden Ken var såret og ulykkelig, fant han tilfredsstillelse i å gjøre andre glade. Han brukte alle pengene sine på dem, og når han ikke hadde mer å gi, forlot de ham.
Nå sitter Ken i pantelånerbutikken sin, alene, såret, trist og skjult. Gjennom det triste livet sitt oppdaget han at ingen brydde seg. Hver gang han åpnet seg for kjærlighet, ble han alltid såret. Innerst inne følte han virkelig at Gud ikke brydde seg. Han mistet håpet til Gud, folk, og sist av alt, mistet han håpet til selve kjærligheten. Det er grunnen til at vi fortsatt besøkte den skitne, røykflekkerede butikken etter seks år med svært liten tilsynelatende suksess. Gud fortsatte å bringe oss tilbake. Han plantet i oss en vedvarende kjærlighet og en ubøyelig byrde for denne sårede sjelen. Derfor brukte vi mange timer på å høre de samme kritikkene om og om igjen. Samme problemer, samme forvirring.
Nesten hver måned vekslet han mellom håp og fortvilelse, kjærlighet og hat, nytt liv i Gud, og tristhet og synd. Vi visste aldri hva neste besøk ville bringe. Vi kunne være fulle av håp og fylt av velsignelse, eller revet av sinte ord og syke av skrekk. Men vi fortsatte å dra tilbake, og sakte kom han opp fra fortvilelsens grop, og sakte lot han seg omslutte av Guds vidunderlige kjærlighet og det herlige budskapet om Hans frelsende nåde. Det var fantastisk å se forandringen i livet hans og høre hans stadig voksende tillit til Kristi kjærlighet.
I dag elsker Ken Herren. Han lærer å vandre med Gud. Han har sett Guds kjærlighet. Han har funnet håp i Gud. Han har erfart Guds ubetingede kjærlighet. Han vokser fortsatt, og vi er spente på hva Gud har for ham.
Jeg er så glad for at Gud førte Ken inn i mitt liv. Gud hadde en plan for Ken og meg. Gud ønsket å vise Ken at Han elsket ham og at Han ville være der for ham selv når Josh snudde ryggen til Ham. Gud ønsket også at jeg skulle bære en byrde i min ungdom. Han visste hvor lett jeg ville bli distrahert av penger og moro. Han visste at jeg trengte en byrde å bære, en sjel å ta vare på. Han ville at jeg skulle kunne se under skallet til en hard sjel og se et såret barn inni. Han ville gi meg en byrde for stor til at jeg kunne bære alene, slik at jeg ville lære å lene meg på Ham. Og fremfor alt ønsket Han å utruste meg til å tjene Ham på større måter.
Kjære kristne, åpne livene deres for Guds verk. Finn en mulighet til å elske en såret sjel. Oppsøk noen som trenger en venn og elsk dem, og vent for å se hva Gud har i vente for deg. Elsk til det gjør vondt så mye at du ikke vet hva du skal gjøre, og vend deg så til Jesus, som er der for å hjelpe deg gjennom. Gud venter kanskje på at du tar det første steget før Han vil bruke deg. Ditt liv ligger foran deg. Du kan velge å leve et behagelig, lykkelig liv, eller du kan åpne deg for å bli såret og finne ut at etter år som går, flyter livet ditt over av mening og hensikt. Jesus åpnet Seg for verdens smerte og angst, og bare gjennom det har vi håp. Han ber oss følge Hans eksempel, åpne oss for smerte for at andre skal få håp. Og slik Han ble forherliget, slik skal også vi i noen grad bli forherliget en dag, og vi vil aldri angre på smerten vi møtte.
