Kirke og rike

Da Jesus velsignet Simon Peter for hans frimodige bekjennelse av at Jesus var Kristus, den levende Guds Sønn – Matteus 16:16, knyttet han sammen to overordnede temaer i Det nye testamentet: kirken og riket—…Jeg vil bygge min kirke … Og jeg vil gi deg nøklene til himmelriket… – Matteus 16:18-19. Siden den gang har Kristi etterfølgere drøftet rikets betydning og natur, og dets forhold til kirken, og hatt ulike oppfatninger om dette.

Jesus begynte sin forkynnelse med å erklære at himmelriket var nær (se Matteus 4:17). Gjennom evangeliene var riket det samlende temaet i hans undervisning. Faktisk omtaler Skriften kirken bare ved to anledninger når den gjengir Kristi ord. Kirken er derimot mer framtredende i Apostlenes gjerninger, brevene og Åpenbaringen. Hvorfor denne forskjellen? Er det en konflikt eller en uforenlig spenning mellom det Jesus lærte og la vekt på, og apostlenes lære og vektlegging?

De siste årene ser det ut til å ha blitt større interesse for og flere henvisninger til riket i evangelikale kretser så vel som i konservative anabaptistiske kretser. Mange bruker uttrykk som å arbeide for riket, bygge opp riket, la riket vokse, tjeneste for riket, rikets finanser og til og med finansiering av riket. Riksteologi har blitt tilbudt som et studiekurs, og uttrykket rikeskristen er blitt laget for å betegne en bestemt type kristen – en som tror på og praktiserer Jesu lære. Blant mange konservative anabaptister har språket om riket i praksis overdøvet ordene Eliza Hewitt skrev: «For Kristus og kirken skal våre røster klinge.»

Blant de ulike faktorene som har næret denne fornyede vektleggingen av riket hos noen anabaptister, skiller to seg ut. Begge disse bekymringene gjenspeiler påvirkningen fra kristne utenfor den konservative anabaptistiske tradisjonen, som likevel bekjenner seg til å tro på Bibelen og være født på ny.

1. For det første virker det som om noen er mer opptatt av å være bibelsk enn av å være lik Kristus. Vi konservative anabaptister kan støtte oss på Bibelen for å utforme alle de rette læresetningene og standpunktene, mens livene våre ikke gjenspeiler karakteren og verdiene til Jesus Kristus, vår Herre, han som vi hevder å være forent med i et levende forhold.
2. Det andre spørsmålet gjelder en ensidig opptatthet av å bli frelst, på bekostning av å leve et frelst liv – det vil si et liv i lydig disippelskap, særlig i lydighet mot Jesu egne læresetninger, han som vi skal følge. Selv om de fleste konservative anabaptister bekjenner at de praktiserer Kristi lære, er vi ikke immune mot et skjødesløst disippelskap.

Det finnes personer innen konservativ anabaptisme som tar opp disse bekymringene omtrent på følgende måte. De sier at selv om evangelikale tror på Kristi person og verk, har de en tendens til å fokusere på Paulus. I praksis er de (evangelikale) mer opptatt av riktige bibeltolkninger, teologiske systemer og å slutte seg til rette trosoppfatninger enn av å leve som lydige kristne, særlig når det gjelder Kristi vanskelige læresetninger. Til forskjell fra dem hevder disse anabaptistene at Guds rike, som Jesus innledet, og som var temaet for hans undervisning, bør være normen for hvordan man forstår og lever det kristne livet. Derfor blir evangeliene (og riket) for dem det primære utgangspunktet for å tolke resten av Det nye testamentet.

Hva skal vi mene om dette? Selv om brede generaliseringer ikke yter unntakene og forbeholdene rettferdighet, er bekymringene berettigede, og denne kritikken av våre evangelikale venner inneholder en viss sannhet. Disse forholdene har røtter i Augustins tenkning (354-430), i reformasjonens ubalanserte vektlegging av rettferdiggjørelse ved tro og i John Calvins verk. Men hva med motgiften det er å fokusere mest på Kristus og riket? Kristus står utvilsomt sentralt når ikke bare Det nye testamentet, men faktisk hele Bibelen, skal tolkes. Og det har verdi å løfte fram Kristi læresetninger, som så ofte blir skjøvet til side, men som enhver menighet må følge for å være verdig hans navn. Jeg vil likevel komme med tre advarsler eller innvendinger mot å ta imot denne motgiften uten forbehold.

Dominerer evangeliene resten av Skriften?

For det første mener jeg det er en feil å anta at evangeliene (Jesu liv og lære) skal dominere og styre tolkningen av skriftene i Det nye testamentet. Snarere inneholder Det nye testamentet, gjennom evangeliene, Apostlenes gjerninger, brevene og til slutt Åpenbaringen, en guddommelig inspirert utvikling mot en fyldigere åpenbaring og læremessig forklaring. Dette ser vi når vi tenker på Jesu ord om Den hellige ånds komme: Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men tale det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme – Johannes 16:12-13. Bøkene i Det nye testamentet som følger etter evangeliene, er den forutsagte oppfyllelsen av disse ordene. De fører Kristi lære og verk fram til full utfoldelse og forståelse.

Kristi tjeneste og undervisning om riket la grunnlaget, og deretter la hans død og oppstandelse fundamentet som han skulle bygge sin kirke på. Skriftene som følger etter evangeliene, gir oss større innsikt i betydningen av Kristi død på korset og dens sammenheng med og virkning på oss, som kommer gjennom tro og lydighet. De utvikler også hele læren om kirken. Slik passer hele Det nye testamentet sammen i vakker harmoni. Evangeliene og brevene må begge tolkes i lys av hverandre. Kristi lære går ikke foran brevene; snarere hjelper brevene oss med å tolke evangeliene – de gir oss en mer fullstendig forståelse av prinsippene Kristus ga disiplene sine, og viser hvordan de skal anvendes i praksis.

Motarbeider teologi disippelskap?

For det andre bør vi være varsomme med å sette riktig tolkning opp mot riktig praksis. Sagt på en annen måte bør vi ikke sette teologi opp mot disippelskap. Selv om noen evangelikale kanskje legger for stor vekt på teologi på bekostning av disippelskap, bør ikke det gjøre oss forutinntatte og få oss til å gjøre teologien til syndebukk. Teologi er studiet av Gud og det som hører Gud til. Vi utformer en personlig teologi når vi studerer Guds Ord og sammenligner Skrift med Skrift i forsøket på å komme fram til en enhetlig og harmonisk forståelse av de ulike delene.

Enhver kristen har en teologi, enten han kan uttrykke den godt eller ikke. Teologien vår (eller vår læremessige forståelse, om du heller vil si det slik) er trossystemet vårt og jordsmonnet som atferden vår vokser fram av. Noen teologier er svært elementære, andre gjenspeiler et helt liv med studier, de fleste er ufullstendige, noen er inkonsekvente, andre er dogmatiske eller gjennomsyret av filosofi, og noen er fryktelig gale. Forhåpentligvis vokser vi alle i forståelsen av Gud og hans Ord, og forståelsen blir stadig mer nøyaktig. Dette er helt nødvendig, for teologien vår – summen av det vi tror om Gud og av vår forståelse av hans Ord og det kristne livet – påvirker disippelskapet vårt, vår daglige vandring med Gud. God teologi styrker disippelskapet. Dårlig teologi svekker disippelskapet.

Er «rike» og «kirke» utskiftbare begreper?

Til slutt bør vi ha en riktig forståelse av rikets forhold til kirken. Hva er forholdet mellom riket og kirken? Riket er ikke, slik dagens språkbruk nærmest får oss til å tro, en generell utgave av kirken eller et erstatningsord for kirken. Riket handler snarere om Guds herredømme eller styre. Det er både en nåværende virkelighet, innledet gjennom Jesu person og oppdrag, og en framtidig forventning som Gud vil føre til fullendelse ved tidens ende. Kirken er ikke riket, men den består av dem som er i riket – dem som gjennom Kristi verk har underordnet seg Guds styre.

Selv om vi strever med å finne det nøyaktige ordet for å uttrykke forholdet mellom riket og kirken som et hellig, kjærlig og lydig fellesskap av troende, er kirken den jordiske manifestasjonen av Guds styre – hans rike. Kristus sa ikke: «Jeg vil bygge mitt rike»; han sa: «Jeg vil bygge min kirke.» På samme måte bygde ikke Paulus rikshaller; han grunnla menigheter. Det er mulig å få et idealistisk og romantisk syn på riket som løsriver det fra det harde arbeidet med å leve på jorden sammen med våre medtroende i en lokal menighet. Vi kan opphøye riket og nedvurdere kirken. Vi kan bli begeistret for tanken på riket, rikets lære, rikets vekst og konferanser om riket, og likevel være kyniske, kritiske og dårlige medlemmer av vår lokale menighet.

Vil du arbeide for riket (se Kolosserne 4:11)? Da må du helhjertet forplikte deg til Kristus og hans kirke. Det begynner i din lokale menighet. Elsk og tjen menigheten din. Ta ansvar i den. Vær ansvarlig overfor og trofast mot din lokale menighet. Arbeid for menighetens beste og vekst – din lokale menighet og menigheten videre utover.

Timothy Dwight skrev:^*

Det han mente om det nøyaktige forholdet mellom riket og kirken, kan være annerledes enn det jeg mener. Men det jeg gjerne vil at vi skal legge merke til, er at når han tenkte på riket, tenkte han på kirken. Slik bør vi også gjøre! Er ordene hans dine, slik han fortsetter å skrive?

^* Se side 32 for hele sangen.