Jeg undrer meg iblant over om det finnes noe mer slående eller dypsindig ord i Det nye testamentet om det forholdet menn og kvinner i Jesus Kristus føres inn i med Gud. Dette er virkelig et hav der alle våre tanker drukner. Vi kan nærme oss dette store temaet og se noen av lysglimtene som bryter frem fra det, og likevel strekker det seg fortsatt utover vår fatteevne når vi har grunnet over det i bønn og med omhu, under Åndens ledelse; det overgår våre tanker og lar seg ikke uttrykke med noen av jordens fattige ord. Det venter på sin endelige utlegning, på språket og opplysningen i Faderens hus.
«Vårt fellesskap er med Faderen.» Vekten ligger på ordet som uttrykker et forhold. Det er den mest slående kunngjøringen – fellesskap. Så forskjellig mennesker tenker om Gud. Noen hater selve tanken på ham. Noen frykter ham med en trellaktig frykt. Noen tenker bare på ham som en konge de er nødt til å underordne seg. Men den særegne og overveldende herligheten er at dette fører oss inn i et nytt forhold, et fellesskap. All fiendskap blir forvist fra hjertet; all frykt, bortsett fra frykten som springer ut av kjærlighet som et barn har til sin far, feies bort for alltid. Fra nå av trer vi, gjennom Kristus Jesus, inn i det dypere, mer underfulle og mer fortrolige forholdet som uttrykkes med dette store ordet «fellesskap».
Det synes nesten umulig for meg å begynne å forsøke å beskrive hva vennskap med Gud betyr. Ordet «venn» er et av de helligste og vakreste ordene i språket vårt, og et ord som dessverre misbrukes. Det er stor forskjell på en bekjent og en venn. Jeg takker Gud for mine bekjente, men jeg har ikke mange sanne venner i verden, og det har heller ikke du. En venn er så dyrebar at ingen har særlig mange av dem på livets pilegrimsvandring og vei. Hvor mange mennesker finnes det som du føler deg helt trygg sammen med? Hvor mange kan du, når du sitter alene med dem, fortelle alt som ligger deg på hjertet – det usle så vel som det edle, tvilen så vel som tilliten? Det er svært, svært få; men det er vennskap. «Vårt fellesskap er med Faderen.» Vi er ført inn i et slikt forhold til Gud at dersom vi bare kjenner ham og forstår sannheten i dette, kan vi sammen leve ut selve denne ideen om vennskap. Jeg kan føle meg helt trygg når jeg går inn i mitt lønnkammer og lukker døren for alle andre enn min Far. Jeg kan si ham alt som ligger meg på hjertet.
Kjære unge troende, har du oppdaget dette? Hvis ikke har du ennå ikke erfart noe av det mest dyrebare i livet som kristen, en av de dypeste og mest inderlige velsignelsene som er kommet i Kristus Jesus. Det er én ting Gud aldri ønsker å høre fra deg, og det er noe som bærer preg av hykleri. Han vil aldri høre deg si at du har overgitt viljen din til hans, når hjertet ditt er hett og urolig og du synes han behandler deg hardt. Når du synes det, vil han at du skal fortelle ham det. Han vil at du skal våge å helle ut i hans lyttende øre alt som ligger deg på hjertet – din usselhet, din litenhet, din nedrighet, din tvil og din frykt. «Å,» sier du kanskje, «jeg ville være redd for å gjøre det.» Der ligger hemmeligheten bak mye av det som mangler i livet ditt. Begynn å gjøre det, så vil du oppdage at han vil sile det du sier til ham, blåse bort det som er uverdig og bevare det beste.
Legg merke til et sitat fra Dryden, fra diktet «All for Love»:
«…Vi var så tett forbundet.
Som møtende strømmer
var vi begge borte for oss selv.
Vi var én masse;
vi kunne ikke gi eller ta
annet enn fra den samme kilden;
for han var meg, og jeg ham.»
Det er fullkommenheten i vennskap, og det er selve den innerste betydningen av ordet «fellesskap». Jeg gir til Gud, men jeg kan bare gi ham ham selv, slik han har gitt seg selv til meg. Gud gir meg noe hver dag. Hva gir han meg? Gud gir meg mitt nye jeg i Kristus. Slik to strømmer har smeltet sammen, har sjelens liv i Kristus og Guds uendelige liv smeltet sammen, og all min skrøpelighet finner sin styrke i hans makt, mens all hans makt finner sin måte å uttrykke seg på gjennom min skrøpelighet.
Dette er faktum: «Vårt fellesskap er med Faderen.» Men i hvilken grad praktiserer vi det? Det finnes noe slikt som å praktisere vennskap, å praktisere fellesskap. Vi har bare snakket om hva dette store faktumet vennskap med Gud betyr, i og gjennom Jesus Kristus.
I hvert liv bør det være tid til å praktisere fellesskap med Gud. Her ligger en fare i vår tid. Å, denne hastende, rastløse, febrilske tiden! Vi blir revet med av arbeidets hastverk. Vi føres fra dag til dag, tumlende som en grumsete strøm, og det er ingen ro, ingen praktisering av fellesskapet, ingen tid til det. Tid til alt annet, men ikke til dette, og alt annet svekkes fordi det mangler. Ta først tid til å snakke med Gud, og for det andre – og dette forsømmes mer enn det første – ta tid til å la Gud snakke til deg. Det første må understrekes: Ta deg tid til å snakke med ham. Jeg sier ikke be, selv om det ville være riktig å si det, men vi har i så stor grad forbundet ordet «bønn» med å be om noe. Vi har vært opptatt med å be om ting. Snakk med ham. Fortell ham alt om ditt eget liv, om hjemmet ditt, om barna dine. Be ham om ting hvis du vil, men jo nærmere du lever i fellesskap med ham, desto færre bønnebegjæringer vil det være i bønnene dine. Øv deg i kunsten å snakke med Gud. Fortell ham alt, og ta så tid til at han kan tale til deg.
Å, måtte dette budskapet i det minste få oss til å stanse midt i all kirkens aktivitet og kalle hver og én av oss tilbake til å praktisere fellesskapet vårt. Kjære venner, fellesskapet er et faktum. Jeg ber dere ikke om å skape dette faktumet, men om å vise det. Faktumet er skapt i Kristus. I Jesus er jeg blitt Guds venn. Problemet ligger ikke der; problemet er at jeg ikke har praktisert det. Og la meg si at når en sjel begynner å praktisere denne ventingen på Gud og på hans tale, da vil det komme en ny erkjennelse av Kristus, en slik sjelen aldri før har hatt.
