Der sto han, kongen selv, foran Pilatus og ventet på dødsdommen. En stor folkemengde hadde samlet seg utenfor. Det var ingen tvil om det: Disse menneskene var sinte. De ville ha denne mannen, Jesus fra Nasaret, drept. «Korsfest ham! Korsfest ham!» var alt som kunne høres. Denne mannen måtte ha gjort noe forferdelig. Men hvem var disse menneskene som var så sinte på Guds Sønn? Kanskje var de voldtektsmenn, tyver og mordere. Kanskje var de lokale løgnere, fylliker eller andre ugjerningsmenn. Faktisk var de religiøse mennesker, kirkegjengere, de som hevdet at de var Guds folk.
Helt siden den beryktede dagen har historien gjentatt seg. Mennesker som hevder at de er Guds folk, har sett dem som elsker Jesus og prøver å følge hans lære, som fiender, og har forfulgt dem på alle måter de kunne. Fra jødene til romersk-katolikkene og protestantene har den etablerte kirken til enhver tid alltid vært fienden til dem som prøver å styre hverdagslivet sitt etter Skriftens enkle og klare ord.
Jeg er bekymret for at vi har inngått en avtale med vår tids etablerte kirke – en avtale om fred for enhver pris.
Ethvert skriftsted som lærer oss å irettesette, formane eller korrigere, blir ansett som utdatert og får ikke brukes til å forme troen og praksisen til kristne i dag. Mange enkeltpersoner, kirkeledere og til og med hele kirker har begynt å tro at kjærlighet og aksept alene er en bedre måte å vise andre til Kristus på. De som vil heve en advarende røst, blir sett på som kritiske og som noen som skaper uro, og blir derfor raskt brakt til taushet.
Når vi gransker Skriftene, ser vi at Jesus, deretter disiplene og så den tidlige kirken ikke hadde noe godt å si eller mene om den falske kirken.
Når jeg er ute og vitner eller snakker med folk om Herren, blir jeg forbløffet over motreaksjonene fra vår tids etablerte kirke. Først og fremst fra protestantiske kirker.
En enkel mann gikk bort til en kristen konsert med et skilt der det sto «Jesus frelser fra synd». Uten at han hadde sagt et eneste ord, ble han angrepet. «Slutt å dømme oss!» «Du kjenner ikke hjertene våre!» «Du er en skam!» «Fanatiker!» Mannen gikk langsomt bort.
Ofte er det faktisk folk som hevder at de kjenner Jesus, som blir sinte når samtaler om Gud kommer opp. Det virker som om budskapet trenger inn i hjertene til synderne. Hvis du gikk til et veikryss i en by og bare holdt opp et skilt som forkynte noe om Kristus, ville du snart se at dette stemmer.
Mens jeg sto i kø på en hurtigmatrestaurant, la jeg merke til at den unge mannen som laget sandwichen min, hadde mange interessante tatoveringer. Noen forestilte gravsteiner, hodeskaller og andre grafiske motiver. Jeg spurte ham rolig om han kunne forklare hva tatoveringene betydde for ham. Han begynte å fortelle detaljert om hver enkelt. Så spurte jeg den unge mannen om han kjente Jesus. Han ble alvorlig og forklarte at han ønsket å tro på Gud, men ikke kunne. Jeg siterte noen bibelvers og fortalte ham at Gud ventet på ham. Jeg merket at Guds ord gjorde sterkt inntrykk på den unge mannen.
Samtidig la jeg også merke til at kvinnen bak meg begynte å bli utålmodig. Til slutt avbrøt hun samtalen vår og sa til mannen: «Jesus elsker deg akkurat slik du er. Du trenger ikke å forandre deg for denne mannen.» Senere fortalte kvinnen meg hvilken kirke hun gikk i, og hvor dømmende hun syntes jeg hadde oppført meg. Jeg ble forbløffet. Jeg hadde bare fortalt den unge mannen om Frelseren!
Før jeg dro fra restauranten, gikk jeg bort til den unge mannen igjen for å ta farvel. Da jeg nærmet meg, så han opp med tårer i øynene. «Takk», sa han. «Jeg kan se at du virkelig bryr deg om meg. Jeg skal dra hjem og virkelig tenke over det du sa.»
Den kvelden, mens jeg tenkte tilbake på dagens hendelser, undret jeg meg over hvorfor denne kvinnen, som bekjente seg som kristen, hadde så store problemer med samtalen min med den unge mannen. Hvorfor ble hun så sint? Jeg følte at Herren ga meg et svar: Ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og mammon – Matteus 6:24.
Hun var en hyggelig ung kvinne. Og ja, hun bekjente at hun var kristen, men hun levde tydeligvis ikke i lydighet mot Guds ord. Bortsett fra at hun gikk i kirken, ville man ikke kunne se at hun var en Kristi etterfølger. Jeg er sikker på at hvis jeg hadde møtt henne i parken, kunne vi ha hatt en hyggelig prat. Jeg er sikker på at hun ville vært høflig og vennlig. Jeg er sikker på at hun ville ha framstått som en god borger og et godt menneske. Men når det gjaldt å være begeistret for Jesus, dele evangeliet og snakke om Guds ord, kom hennes sanne natur fram.
Sier jeg at man må være anabaptist for å komme til himmelen? Absolutt ikke, men jeg sier at vi må adlyde Bibelen og følge Kristus for å komme til himmelen. De fleste som bekjenner seg som kristne, er svært hyggelige og virker gudfryktige, helt til man begynner å snakke om Gud.
Når ble definisjonen på en kristen «et hyggelig menneske» eller «en god borger»? Er det virkelig alt som skal til nå – bare gjøre som man vil, finne en morsom kirke som ikke krever noe av en, få en god jobb, gifte seg, få noen barn, og dermed er man «kristen»? Gud hjelpe oss!
Da Jesus diskuterte med en gruppe mennesker om de var sanne etterfølgere av Gud eller ikke, sa han: … Hvis dere var Abrahams barn, ville dere gjøre Abrahams gjerninger. Men nå søker dere å drepe meg, en mann som har fortalt dere sannheten … Dere gjør deres fars gjerninger … Dere har djevelen til far … – Johannes 8:39–44.
Har den sanne kirken sunket så dypt at den ikke lenger klarer å kalle ting ved deres rette navn? Guds ord gir oss klar forståelse av saken: Prøv hva som er til behag for Herren. Ta ikke del i mørkets ufruktbare gjerninger, men avslør dem heller. For det er skammelig selv å tale om det de gjør i det skjulte. Men alt som blir avslørt, blir synlig i lyset; for alt som avslører, er lys – Efeserne 5:10–13.
Jesus sier: Dere er verdens lys. En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules – Matteus 5:14. Avslører vi synd og kjetteri på samme måte som lyset avslører mørket? Eller er vi for knyttet til et behagelig liv uten fiender? Vi trenger ikke være redde for verden eller den falske kirken, for vi vet at vi har det de trenger! I årevis har de etablerte kirkene fjernet seg mer og mer fra sannheten i Guds ord. Er vi redde for å erkjenne dette? Er vi redde for å skille oss fra dem? Vil vi stå opp mot det, slik den tidlige kirken gjorde?
Det er en grunn til at den protestantiske reformatoren Martin Luther døde med hat mot anabaptistene – fordi de forkastet hans tolkning av Skriftene. Anabaptistene gjorde ikke forskjell på folk. Deres eneste respekt var for Gud og hans ord, uten kompromisser. Det var derfor de ble forfulgt. Det ville ha vært mye enklere for disse gudfryktige unge mennene bare å tie og prøve å komme overens med katolikkene og protestantene, men de nektet, og begge gruppene forsøkte å utslette dem. Likevel levde de videre og stolte bare på sin Gud. Da vi ble en del av Jesu Kristi kirke, lovet vi vel å fortsette å kjempe den samme kampen – den samme kampen som Jesus kjempet, den samme kampen som den tidlige kirken kjempet – kampen mot den falske kirken? Eller har vi gått med på å komme overens for fredens skyld? Tross alt er det vel bedre for forretningene, vennskapene og ryktet vårt?! Gud forby!
Vi kan leve et liv som ser ut til å være uten synd, men likevel leve i ulydighet. Bibelen kaller oss til handling! Vi er kalt til å være lys, vitner, søke gudsfrykt og leve rettskaffent, ikke bare til å sette opp et pent skue. Jeg tror dette er blitt populært i vår tid. Løgn, juks, tyveri og drap er ting selv verden tar avstand fra. Det er blitt «in» å være respektabel, ha en god inntekt og være en aktverdig borger. Men er dette livet til en gjenfødt troende? Bør vi passe inn i den amerikanske drømmen? Bør det eneste som skiller oss fra protestantiske kirker, være et hodeplagg? Jeg synes vi bør tenke grundig og be over dette trekket – å slå oss sammen med den etablerte kirken.
Jeg kjenner personlig mange protestantiske kristne. Jeg prøver ikke å si at de er dårlige mennesker; mange er gode folk. Men det er ikke det vi snakker om. Jeg mener vi må trekke en grense og bremse denne tendensen til å slutte oss til dem på en måte som innebærer kompromisser. La oss se på bare noen få av forskjellene mellom protestantene og anabaptistene.
Krig
Kan man støtte krig, drepe fiendene sine og likevel være en nytestamentlig kristen? De fleste protestanter støtter å kjempe for frihetene og rettighetene våre. Mange går så langt som til å kalle anabaptistene feiginger fordi de ikke kjemper.
For mange år siden samlet en gruppe mennesker som bekjente seg som kristne seg rundt den største bomben som noen gang var laget. Denne bomben skulle sendes til et fremmed land for å ødelegge en hel by; den var ment å drepe alt som kom i dens vei. Både menn, kvinner og barn skulle dø på grunn av denne bomben; det var planen. Mens denne gruppen sto samlet rundt bomben, begynte de å be. De ba Gud velsigne bombetoktet. Deretter takket de ham for at det var vellykket – for at nesten en kvart million mennesker var drept.
Jesus kaller oss til å elske fiendene våre. Dette spørsmålet skilte kirkene tydelig fra hverandre under de ulike krigene. De fleste «kristne» kirkene i verden støttet sitt lands krigsinnsats. Anabaptistene ville ikke gjøre det, og ble hardt forfulgt for det. Så kan vi være kristne og samtidig fortsette å støtte krig? Hvis vi støtter krig, hvor stopper det? Vil vi også forberede oss på å forsvare oss selv og familiene våre mot vold og lovløshet? Den amerikanske kirken kaller det å «forsvare oss selv», familiene våre og landet vårt, for heltemot eller tapperhet; Bibelen kaller det.
Underholdning
Det virker som om de fleste kristne i Amerika ikke har noe problem med å se så mange ballkamper og idrettsarrangementer som de ønsker. Nesten alle hjem har filmer og fjernsyn. Det er vanlig å dra på stranden, på kasinoer og festivaler. Man bruker tusenvis på store jaktturer og dyre ferier uten å tenke seg om to ganger. For å være ærlig er det egentlig ingen grenser for hva en kristen i Amerika kan gjøre, så lenge det virker riktig for vedkommende. Jesus sier gjentatte ganger at vi skal fornekte oss selv. Det virker som om vi leter etter enhver mulig utvei for å hengi oss til alle de selvtilfredsstillende aktivitetene vi ønsker! Det er ikke rart at kirken sliter med pornografi og mange andre kjødelige synder. Når vi lærer å fornekte oss selv, ta opp korset og følge Jesus, vil vi begynne å se et klart, tydelig og stort skille mellom oss og vår tids etablerte kirke.
Å ikke tilpasse seg
Det er vanlig å tilpasse seg omgivelsene sine. Dette er én grunn til at vi ikke sender barna våre på offentlige skoler. Jesus sier også tydelig at vi må komme ut fra dem og skille oss ut, si «nei» til ond tale og denne verdens veier, og ikke være redde for å identifisere oss med Guds folk. Det virker nesten som om klærne er det eneste som skiller mange av oss fra andre, og også det er i ferd med å endre seg.
Elsk ikke verden, heller ikke det som er i verden. Om noen elsker verden, er ikke Faderens kjærlighet i ham. For alt som er i verden – kjødets lyst, øynenes lyst og livets stolthet – er ikke av Faderen, men av verden – 1. Johannes 2:15–16. Hvor er menneskene som hater verden? Hvor er menneskene som ønsker å skille seg ut så mye som mulig? Hvor er menneskene som ikke er redde for å bli ledd av? Hvor er menneskene som ikke er redde for å være annerledes? Å, hvor er Guds folk?! Hvis historien gjentar seg, vil det snart ikke være noen forskjell mellom kirken og verden. Å, hvor er mennene?!
Jeg har hørt mange anabaptister si at de ikke kan si at de som tilhører den verdslige kirken, ikke er kristne; de vil bare ikke gå i den retningen. Er det santferdig? Er det budskapet vi ønsker å formidle til ungdommene våre og barna våre? Det tror jeg ikke. Bibelen sier at få vil bli frelst. Hvis vi gir barna våre videre at den protestantiske kirken også er grei, og at de bare gjør ting annerledes, ødelegger vi alt Jesus forkynte. Vi sier at vi gjør som vi gjør, ikke fordi Bibelen sier det, men fordi vi selv bestemmer hva vi gjør ut fra omstendighetene og hva folk rundt oss mener! Ikke rart barna våre er mer interessert i vår tids moderne kirke enn noen gang – det er ingen tydelig grense!
Det var en moderne kirke som fanget oppmerksomheten min. Det virket som om de brant for Herren! Pastoren forkynte som en døende mann. De var svært opptatt av å nå de fortapte. Men det var så mange bibelske læresetninger de rett og slett ignorerte! Til slutt la jeg det fram for Herren. «Hva er det som foregår her, Gud!» Det var som om Gud sa til meg: «Bare vent.»
Kort tid etterpå ble pastoren løst fra stillingen sin fordi han hadde et forhold til en annen kvinne. Da ble alt klart for meg – du kan ha en hyggelig kirke, forkynne et godt budskap og hjelpe de fattige, men hvis du ikke er villig til å adlyde ALLE læresetningene i Det nye testamentet, er du ikke en sann kristen, og du vil ikke seire. Det er lett å gå et stykke på den kristne veien, men det er ikke lett å selge alt du har, legge alt på alteret og følge Mesteren din. Jeg vet at dette er sterkt sagt, men det er sannheten i Guds ord.
Jeg snakket med en ung kvinne i et protestantisk miljø som ønsket å gi livet sitt til Herren. Hun sa at hun var klar til å gjøre det som måtte til. Jeg spurte henne om hun var klar til å lide for Jesus, om hun var klar til å skille seg fra de gamle vennene sine, om hun var klar til å bli hatet av verden og til å være annerledes. Jeg spurte henne om hun var villig til å forandre utseendet sitt. Det tok ikke lang tid før hun svarte sjokkert med et ettertrykkelig «Nei!» «Jeg vil begynne å gå i kirken, men ikke alt det andre.» Senere så jeg henne sammen med vennene sine, mens de pekte på meg og lo. Å være kul definerer ikke en sann kristen, men å bli avvist for evangeliets skyld gjør det.
Dette er en vanskelig artikkel å skrive. Det er ikke et populært budskap og heller ikke særlig oppmuntrende. Men jeg tror det er et budskap vi må ta på alvor i dag, ikke bare for vår egen skyld, men også for barnas skyld og for morgendagens kirke. Vi må trekke klare skillelinjer, uten kompromisser. Vi må oppriktig vurdere vår tids moderne kirke opp mot Det nye testamentets tydelige lære. Vi må kalle synd for synd. Vi må kalle ulydighet for synd. Vi må kalle kompromisser for synd. Vi må igjen velge å lide sammen med Guds sanne folk. Dette betyr ikke at vi skal sky mennesker eller behandle dem dårlig, men med kjærlighet i hjertet og et budskap på leppene viser vi folkemassene til Kristus!
For jeg skammer meg ikke over Kristi evangelium. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, først for jøde og så for greker – Romerne 1:16.
