«Kan du bli med meg og besøke søsteren min og mannen hennes?» spurte en venn mannen min. «De har alvorlige problemer i ekteskapet. Svogeren min så hvordan Gud virker i ekteskapet vårt, og spurte meg hvordan det skjedde. Kan du fortelle dem hvordan Gud også kan forandre ekteskapet deres?»
Den kvelden, i skumringen, ventet mannen min og jeg sammen med vennen vår utenfor huset til søsteren hans. En halvtime senere kom en sliten, rød pickup putrende opp og stanset med et rykk. En overvektig mann med oljeflekkete klær og et permanent smil sleit seg ut fra førersetet, mens den pene, moteriktig kledde kona hans hoppet ut av passasjersetet.
«Kom inn! Kom inn!» inviterte de og viste oss til trappen som førte opp til boligrommene deres.
«Unnskyld rotet», sa kona og beklaget, mens hun ryddet klær bort fra sofaene så vi kunne sette oss. Rommet var overdådig møblert, men skittent. Et tykt lag støv dekket toppen av den store TV-en, sidebordene … alt.
«Herre, gi oss visdom», ba jeg stille idet vi satte oss overfor paret. Hvordan kunne vi få kontakt med folk vi knapt kjente, og som ikke hadde Gud i livet sitt?
Mannen snakket. Kona hadde sviktet ham grovt og vært utro mot ham mange ganger. Nå traff hun en ny kjæreste, en ung fyr hun hadde blitt kjent med på gata. «Men jeg skal tilgi deg alt dette», lovet mannen, «hvis du er villig til å begynne på nytt, være kona mi og være mor for barna våre. Jeg vet at du har sviktet, men vi svikter alle. La oss begynne på nytt, kjære.»
Kona satt taus med et steinaktig uttrykk. Vennen vår snakket og tryglet søsteren og svogeren sin om å forsone seg. Mannen min snakket om Gud og hans plan for ekteskapet og oppfordret dem til å vende seg til ham.
Til slutt åpnet kona munnen. Bitterhet strømmet ut; respektløshet; gammelt grums. «Du viser meg aldri at du bryr deg. Du kjøper aldri noe til meg. Hvorfor skulle jeg prøve å gjøre deg til lags lenger?»
Mannen kastet seg inn i krangelen. Begge snakket i munnen på hverandre, i det uendelige, høyere og høyere.
Vi satt med tunge hjerter, lyttet, ba og tenkte. Jeg prøvde å forestille meg hvordan kona måtte føle det. Hun var pen og ung. Hvorfor bli hjemme og vaske, lage mat og vaske klær for en diger mann som tilbrakte dagene bøyd over oljete motorer og kravlende under skitne biler? Hvorfor, når hun kunne ha det gøy ute på gata med en kul, ung fyr som fikk henne til å føle seg sååå spesiell?
Til slutt gikk paret tom for krefter. Vi satt i trist taushet. «Jeg beklager», sa mannen min til slutt, «men vi kan ikke hjelpe dere. Den eneste som kan hjelpe dere, er Gud. Og hvis dere ikke vil ha hans hjelp, finnes det ikke noe håp for ekteskapet deres.»
«Ja, jeg burde virkelig gå i kirken», mumlet mannen.
«Ha, ha», hånte kona. «Bare vent, du blir vel mennonitt ennå!» Vi reiste oss og tok hverandre i hånden, lovet å be for dem og gikk.
Etter at vi dro den kvelden, haglet enda flere harde ord mellom ektefellene. De to barna deres kom til og sluttet seg til faren, og jaget moren ut av huset.
Langt borte fra lød musikk – og hva mer? Sang. Glederop. En kone slo opp vindusskodden mot gata, lente seg ut og speidet oppover veien. Å ja, i dag er dagen da mannen min dro for å hente paktens ark hjem. Men hvorfor lager de så mye leven over den?
Opptoget danset inn i byen, mens folk sang, ropte og blåste i trompeter. David danset av all sin kraft, med hjertet fullt av takknemlighet til Gud. Etter pinefulle år på flukt fra Saul hadde Gud gjort ham til konge. Og nå var Herrens ark endelig på vei tilbake til sitt rette sted … Lovet være Gud!
Mens David hoppet og ropte seg oppover gata, så kona hans ned på ham fra vinduet med et mørkt blikk. Se bare hvordan kappen hans flagrer mens han danser. Skammer han seg ikke?! Og ropingen … slik oppfører da ikke en konge seg! Bryr han seg ikke om hva andre tenker?!
David kom hjem flere timer senere – trøtt, men glad – for å velsigne husstanden sin. Det hadde vært en god dag. Han kunne fortelle kona si, Mikal, alt om det ved middagsbordet.
Men hun kom ham i forkjøpet. [«Du verden, så storartet du oppførte deg i dag»,] sa hun iskaldt. David må ha sett forvirret ut. [«Jeg mener, å hoppe rundt sånn foran tjenestepikene, akkurat som en selvopptatt fyr fra gata!»]
David må ha blitt såret. [«Jeg gjorde det for Herren, for ham som valgte meg til konge i stedet for faren din.»]
Jeg ser for meg at Mikal grøsset. Au! [«Hvorfor må du gni det inn?»]
[«Jeg vet at jeg ikke står høyt i dine øyne»,]* fortsatte David, [«men de tjenestepikene du nevnte, de setter pris på meg.»]
Jeg tenker på den viltre kvinnen i byen som barna jaget hjemmefra, og lurer på hvem som vil ta seg av henne om førti år, når det pene ansiktet hennes er rynkete og ryggen krum.
Jeg ser for meg Mikals ensomme alderdom. Beretningen slutter med å si at hun ikke fikk barn før den dagen hun døde. Jeg tviler på at kongemannen hennes lenger brydde seg med å komme innom henne. Hvorfor skulle han det? Han fikk mer enn nok ære fra andre. Jeg lurer også på om Mikals respektløshet og bruddet mellom dem svekket kong David. Flere kapitler senere får vi høre om hvordan blikket hans flakket over til en nabos kone, og om synden som fulgte.
Alle koner blir fristet til å vise mannen sin respektløshet. Vi blir fristet til å være respektløse enten mannen vår er konge eller mekaniker, gudfryktig eller ugudelig.
Hver dag velger jeg om jeg vil vise mannen Gud har gitt meg, respekt eller respektløshet. Jeg kan gå ved siden av ham og støtte ham med begeistring, eller jeg kan henge ut av vinduet og se på ham med forakt i hjertet. Jeg kan legge merke til det han gjør bra og rose ham, eller jeg kan mase om det han gjør galt. Valget mitt avgjør om jeg får velvilje tilbake eller mister den. Valget mitt påvirker ikke bare mannen min og meg, men også en sky av vitner … barna mine, søstrene mine i Kristus og naboene mine.
«Og kona skal vise mannen sin ærbødighet.»
(Efeserne 5:33b)
* Slik står det i den spanske Bibelen; meningen kommer tydeligere fram enn i den engelske oversettelsen.
