Hvis det noen gang har vært et slagord for vår Herre Jesus Kristus, må dette sannelig være det. Noen ganger i begynnelsen av en tale, andre ganger ved avslutningen, kunne tilhørerne se ham stanse opp mens han talte, kaste et blikk rundt på dem som var samlet, og si: «Den som har ører å høre med, han høre.» Det var en høytidelig oppfordring til å tenke over det som ble lagt fram for dem. Det var en treffende påminnelse til alle som kunne høre stemmen hans, om å ta fullt ansvar for det de hadde hørt. Alle lyttet, men ikke alle hørte. Kristus visste det intuitivt. Han kunne lese det av ansiktsuttrykkene deres. Alle ører ble møtt av de samme ordene, men hvert hjerte tok imot talen på sin egen måte.
Det var en gang en gutt som svarte moren sin: «Joda, jeg hørte at du ropte, men det hørtes ikke ut som om du mente det ennå.» Slik forstår vi at det å høre ikke bare er en fysisk aktivitet. Det er snarere sjelens reaksjon på lydene som når den. Akkurat som to menn kan betrakte den samme hendelsen og likevel se svært forskjellige ting i den, kan de også lytte til de samme ordene og komme fram til de mest ulike oppfatningene. For det er ikke med øret vi hører, men med sjelen. Vi kan ikke velge alt som følger lydbølgene og trenger inn i ørene våre, men sjelen kan felle dom over alt sammen. Det vi hører, åpenbarer ikke bare en annens tale, men også vår egen karakter. Det avdekker hva vi elsker og hater. Det vekker eller motstår våre herskende lidenskaper. Det avdekker karakteren vår og baner vei for vår skjebne. To menn så ut gjennom fengselsgitteret. Den ene så gjørme, den andre så stjerner –ukjent.
Selvsagt finnes det en bokstavelig mening der hørselen vår er uavhengig av viljen. Vi kan ikke fullt ut velge hva vi hører, like lite som vi kan velge alt vi ser. Hver dag slynges tusenvis av vibrasjoner mot oss i rask rekkefølge, og vi hører dem enten vi vil eller ikke. Noen er tydelige og åpenbare. Andre er subliminale, og det er bare underbevisstheten vår som tar imot dem. De som bor i byen, blir bombardert av det mangfoldige gatebråket. De som oppholder seg ved havet, kan ikke slippe unna den monotone musikken fra sjøen.
Sinnet vårt er vant til å skru av monotone toner, uansett hvor høyt lydnivået er. Men når noe viktig bryter inn i tilværelsen vår, lytter vi med stor interesse. Mens en bilfører kanskje bare hører den jevne variasjonen i motorlyden under kjøringen, kan en erfaren mekaniker høre et dusin andre lyder fra det samme kjøretøyet. Er det en brist ved den førstes dyd at han ikke hører en sylinder som fusker eller bremser som skraper? Ja, for det er ikke med øret vi hører, men med viljens karakter. Hvis han brydde seg, kunne han også lære seg å høre. Slik er det også i åndelige spørsmål. En preken som stiller sjelen til rette, er en åpenbaring av predikanten. Hvordan vi reagerer på oppfordringen og utfordringen, åpenbarer hvem tilhøreren er.
Vår særegne personlighet
De som ikke er interessert i matematikk, motorer eller musikk, kan klare seg helt fint i livet, selv om de ikke får med seg nitti prosent av lydene som når ørene deres når det gjelder disse emnene. Det er når våre største interesser ligger utenfor Guds område, at evnen vår til å høre regnes som svekket. Vi kan ha de beste intensjoner om å være oppriktige troende, men uten Åndens iboende livgivende kraft vil vi ikke forstå det Gud vil at vi skal høre.
Det vi retter hjertet mot, og intuitivt bruker kreftene våre på, avgjør hva vi hører. Hver fristelse vi noen gang har møtt, og hver synd vi noen gang har kjempet mot og overvunnet, avgjør hva slags ting vi kommer til å høre på vår pilegrimsferd. Lev nøysomt, så vil du høre nøysomt, selv om du lytter til en engel fra himmelen. Lev edelt, så vil du høre edelt, selv om alt øret fanger opp, bare er middelmådighet.
Det var en folkemengde som fikk den enestående muligheten til å høre Skaperens egen stemme. Folket som sto der og hørte det, sa derfor at det hadde tordnet; andre sa: «En engel har talt til ham» –Johannes 12:29. Det var den samme stemmen som lød i hvert øre, og likevel hørtes den ut som engler for noen, mens andre ikke hørte annet enn den utydelige rullingen av torden over åsene. Hvis bare det menneskelige øret hadde vært involvert, ville det ikke ha vært ulike vitnesbyrd. Men disse mennene hørte ikke med øret; de hørte ut fra hvem de var. Hjertets innstilling, formet av hele fortiden deres, vanene, tradisjonene og måten de tok inn livets hverdagslige ting på, fikk dem ubevisst til å trekke hver sin konklusjon om hvordan Herrens stemme skulle forstås.
Dette skjer stadig med oss alle. Vår dom over andre er vår egen dom. Ofte er vurderingen vår av en prest eller en preken egentlig en vurdering av oss selv. Vi lytter ikke med kroppens øre, men med det vi elsker og hater, naget vårt og preferansene våre. Vi lytter gjennom hjertets skjulte kroker. Da Kristus sa: …dere kan ikke høre mitt ord –Johannes 8:43, var det ikke fordi det manglet en mikrofon. Det fantes ingen fysisk hindring. Hindringen var åndelig. Fordommer, sjalusi og fiendskap gjorde Kristi budskap uhørlig for dem, selv om hver eneste stavelse falt på ørene deres.
Hvorfor skjønner dere ikke det jeg sier? Fordi dere ikke kan høre mitt ord. Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre det deres far begjærer … Den som er av Gud, hører Guds ord. Dere hører ikke, fordi dere ikke er av Gud –Johannes 8:43-47.
Det finnes en unnvikende og gnagende faktor som tærer på nasjonens moralske ryggrad. Noen vil hevde at oppmerksomhetsforstyrrelse er en sykdom som nådeløst angriper ofrene mot deres vilje, men ærlighet vil sannelig mene noe annet. Det kan godt betraktes som åndelig oppmerksomhetsunderskudd. I bunn og grunn handler dette bare om selektiv interesse. Sett en smarttelefon eller et videospill foran øynene på de fleste av disse menneskene, og de vil ikke mangle oppmerksomhet. Interessene våre formes av miljøet. De som tilbringer utallige timer foran en TV og videobilder, svekker evnen til å høre et alvorlig budskap. Jo mer ørene våre utsettes for fordervede signaler, desto sikrere er det at vi svekker dem slik at de ikke hører Guds Ord.
Fete hjerter
Og han sa: Gå og si til dette folket: Dere skal høre og høre, men ikke forstå, og se og se, men ikke skjønne. Gjør hjertet i dette folket sløvt, gjør ørene tunghørte og øynene blinde, så de ikke ser med øynene, hører med ørene, forstår med hjertet, vender om og blir helbredet –Jesaja 6:9-10.
Mens noen resignerer overfor denne skjebnen, vil andre vokte seg mot ørenes største fiender …
…Distraksjon
Vi lever i et samfunn der folk trives med å være i aktivitet og helst ikke vil sitte stille. De har lært å rette oppmerksomheten mot elektroniske dingser og sosial stimulering. Hvis en tekstmelding tikker inn på enheten deres, får den helt sikkert oppmerksomheten deres med en gang, mens bønnfull ettertanke må vente på ubestemt tid. De som tilbringer mye tid foran en videoskjerm, får sløvet hørselen av at en ny scene dukker opp hvert femte sekund (i gjennomsnitt). Sett dette opp mot en time med grundig forkynnelse, så vil disse sjelene gispe etter luft. For mange av oss er ensomheten nesten utryddet etter at mobiltelefonen og sosiale medier kom, samtidig som konsentrasjonsevnen vår uunngåelig er blitt svekket.
…Perfeksjon
Vi spiller bare den fineste innspilte musikken i hodetelefonene våre. Dette kan gjøre oss døve for budskapet i oppriktige og ydmyke framføringer av vanlig sang. Budskapet blir ofte foraktet og forkastet fordi innpakningen er ufullkommen. Etter hvert som den intellektuelle standarden heves, synker hjertet ofte enda lavere. Hvem ville i dag bli grepet av et budskap fra leppene til uforstandige og ulærde fiskere? Hvis en taler må være veltalende og utdannet og skolert i den profesjonelle verden for å holde på oppmerksomheten vår, er det tvilsomt om vi ville la oss imponere av de utydelige lydene fra himmelen. De som trenger evangeliet servert på sølvfat, vil sannelig bli stadig fattigere i ånden, mens hjertene deres blir fetere.
…Fiksjon
Fra filmer til romaner har vi blitt bombardert med idealer om grønnere beitemarker andre steder. En jente som lever seg inn i kjærlighetsromaner, vil sannelig bli skuffet når hun først er gift. Det som er vanlig, vil aldri vekke appetitten vår så lenge den næres av oppdiktede innslag utenfra. …En profet blir ikke vanæret uten i sin hjemby og i sitt eget hus –Matteus 13:57. Vi kjenner ufullkommenhetene hos pastoren vår hjemme, broren vår eller et familiemedlem. Hvis de skulle komme med et budskap fra Guds trone, vil sløve ører gå glipp av det. Folk strømmer til inspirerende forkynnelse og seminarpropaganda i en økumenisk ramme. Selv om store sannheter kan bli lagt fram, er miljøet uvirkelig, og det fører ofte bare til at hjertet blir fetere og at man til slutt blir skuffet hjemme.
…Omdømme
Mange vil lytte til et utall stemmer for å bevare selvbildet sitt. Vi kaller det å være åpen. Men himmelen vet at de mange tvilsomme tingene folk gjør oss oppmerksomme på, i virkeligheten avhenger av vår svake karakter, og aldri ville nådd oss hvis Kristus var vår fulle hengivenhet. Det finnes mennesker som vi aldri ville drømme om å dele sladderen vår med. De hører det ikke fordi de følger et prinsipp. Ingen forteller dem ekle eller obskøne historier, rett og slett på grunn av karakteren de er kjent for. Hvis noen fortalte meg en anstøtelig historie, burde jeg skamme meg svært mye. Ikke bare på fortellerens vegne, men også på mine egne vegne. Jeg burde skamme meg over at han hadde slike tanker om meg, og over hva slags ting han tror jeg liker å høre, siden han våger å rette slikt søppel mot meg. Svært ofte avhenger altså det vi hører, av den karakteren vi har. Derfor er vi til syvende og sist ansvarlige for hva vi lar komme inn i sjelen gjennom ørene.
Brennende hjerter
Mens to forkomne disipler trasket langs veien til Emmaus, kom en himmelsk gjest opp på siden av dem og spurte hvorfor de var så nedtrykte. De hadde lest profetene, hørt Kristus tale, kanskje sett miraklene, og deretter sett ham lide og dø. Mens de undret seg over hvor uvitende den nyankomne var om de siste hendelsene, beskrev han dem som …så langsomme i hjertet til å tro alt det profetene har talt –Lukas 24:25. Etter hvert som kvelden skred fram og de skjønte at de hadde stått ansikt til ansikt med den oppstandne Frelseren, …sa de til hverandre: «Brant ikke hjertet i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?» –Lukas 24:32.
Noen vil kanskje hevde at det er enhver trofast forkynners ansvar å «få hjerter til å brenne». Dette må vi tenke gjennom på nytt. Det er selvsagt ikke rom for halvhjertet forkynnelse fra halvhjertede forkynnere. De som er kalt til en så edel oppgave, bør ta ansvaret alvorlig nok til å gjøre det til sin fremste oppgave å gi tilhørerne solid melk og kjøtt. Men de som mener det er deres ansvar å få tilhørernes hjerter til å brenne, vil ofte gå i fellen med oppjaget forkynnelse (rop høyere, så reagerer de kanskje; berør følelsene deres, så gråter de kanskje). Men taleteknikker kan bare skape jordiske virkninger. Det er sannheten alene som kan ryste grunnfjellet i sjelen som aldri dør.
Å få hjertene til å brenne er først og fremst Den hellige ånds ansvar, og ansvaret ligger også hos ørene talen faller på. Kristus kunne ha sagt de samme ordene til de forherdede romerske soldatene og blitt møtt med skammelig likegyldighet. Hadde han lagt budskapet sitt fram for et ungt forelsket par på kveldstur, ville de ha forlatt ham ved første anledning. Hadde han åpenbart seg for de stolte religiøse fanatikerne, ville de kanskje ha forsøkt å drepe ham igjen. Nei, denne talen falt på den brennende lengselen hos gudfryktige søkere, og hjertene deres brant da den henrykkende åpenbaringen nådde ørene deres. Kjærligheten deres var så brennende at …de brøt opp i samme stund og vendte tilbake til Jerusalem. Der fant de de elleve samlet og dem som var sammen med dem –Lukas 24:33.
Alt vårt håp ligger i hørselen vår, og all egoisme ligger i hørselen vår – all rett vi noen gang har søkt, og all urett vi noen gang har gjort. Elsker du en person, er ordene hans søte. Hater du ham, er hvert ord han sier fullt av brodder. Det er kjærlighet og hat, gavmildhet og misunnelse som avgjør hvordan vi tar imot hvert eneste utsagn. Derfor er det avgjørende for selvinnsikten ikke bare å gi akt på ordene vi sier, men også på det vi hører. Mine får hører min røst –Johannes 10:27, sier vår Mester – de hører den fordi de elsker Hyrden. De som vil ta dette ansvaret, må rense seg for jordbundne dagdrømmer for å lytte til den oppgående Morgenstjernen når dens strålende lys gryr over deres brennende hjerter. Vi har også et sikrere profetisk ord; dere gjør vel i å gi akt på det, som på et lys som skinner på et mørkt sted, inntil dagen gryr og morgenstjernen går opp i hjertene deres –2. Peter 1:19.
