Klokken var 14.30 tirsdag ettermiddag.
«Señora!» ropte en hel skare stemmer utenfor hekken rundt eiendommen vår. «Åpne porten!»
«Bare vent», ropte jeg tilbake. «Klokken er ikke tre ennå.»
Misfornøyde mumlinger lød fra den andre siden av hekken. Jeg snudde meg mot den gråtende babyen min. Jeg sank ned i gyngestolen for å amme henne og lukket øynene for å nyte hvert stille øyeblikk før det kommende levenet.
**************
Vi hadde knapt rukket å slå oss ned på gården før nabobarna fant oss. De dukket opp – uten invitasjon og uten forvarsel, når som helst på dagen – og ble så lenge de ville. De første hadde snart med seg flere venner som ville leke med utlendingens barn og leker. Modellkitt og brettspill underholdt dem, men du verden for et leven ti barn kunne lage i et hus av betong.
Etter mye frustrasjon kom Ernest (mannen min) og jeg endelig fram til en plan…. De kunne komme to ettermiddager i uken, ikke før klokken tre om ettermiddagen. På tirsdager kunne de bli til middag, men på torsdager måtte de gå innen klokken 18.
Vi hadde også andre regler…. Barna våre måtte være innenfor syns- og hørevidde når de lekte med nabobarna. Og ingen lukkede dører. Likevel gnagde spørsmålene i hodet mitt. Er dette bra eller dårlig? Kommer vi til å angre? Hva om de påvirker barna våre i negativ retning? Spørsmålene mine ble til en bønn, en bønn Gud hadde hørt fra meg ganske ofte de siste månedene. Herre, gi meg visdom og tålmodighet med disse barna i dag. Og hvis de påvirker barna våre i negativ retning, Herre, så vis oss det før barna våre tar skade.
Men for en mulighet! Dette var én måte jeg kunne nå ut til verden på mens jeg var hjemmeværende mor … Jeg leste bibelhistorier for dem. Jeg lærte dem at de måtte respektere og adlyde voksne. Jeg sa at de måtte adlyde meg, slik barna mine også måtte. Jeg advarte dem om at de som brøt reglene, ville bli sendt hjem.
Zinnia trodde meg ikke før den dagen hun var ulydig og ble sendt hjem. Nå smiler jeg når jeg tenker på den lille bråkmakeren som satt på naboens mur og kikket inn på gården vår, der søskenbarna hennes lekte lykkelig. Én gang var nok til å lære henne; etter det adlød Zinnia.
**************
«Señora!» Zinnias stemme avbrøt dagdrømmene mine. «Er klokken tre ennå?»
Jeg åpnet det ene øyet og kikket på klokken – 2:47.
«Ikke helt!» ropte jeg ut gjennom vinduet. Jeg satte babyen i gåstolen og gikk ut på kjøkkenet. Hva skulle jeg gi dem til kveldsmat?
**************
«Zinnia, jeg må se i vesken din før du går hjem.»
Det var tirsdag kveld igjen, flere måneder senere. Vi hadde savnet forskjellige småting etter at Zinnia begynte å ta med seg en veske når hun kom hjem til oss. I kveld skulle vi finne ut om mistankene våre stemte.
Zinnia møtte blikket mitt med skrekkslagne øyne. «Bare et øyeblikk, Señora. Jeg må på do.»
«Du kan gå på do etter at vi har sett i vesken din.»
«Nei, Señora, jeg klarer ikke å vente …» Stemmen hennes døde bort mens hun skyndte seg på do.
Jeg sukket. Vesken hennes ville selvfølgelig være tom når hun kom ut igjen. Da jeg senere på kvelden lette på badet, fant jeg skatter som var gjemt her og der.
«La oss snakke litt sammen, Zinnia», foreslo jeg uken etter. Zinnia satt på sengen og tvinnet garnknuter på sengeteppet, med et avvisende og redd blikk. Hjertet mitt lengtet etter den kjære jenta. Moren hennes hadde dratt til et annet land for å arbeide flere år tidligere og latt jentene bli igjen hos bestemoren.
«Jeg bryr meg ikke om de tingene du stjal, Zinnia», begynte jeg. «Men det er en vane du ikke vil legge deg til. Gud bryr seg om deg …»
Det var siste gang Zinnia, søsteren hennes og søskenbarna deres dukket opp hos oss. «Bestemor lar oss ikke komme lenger», forklarte de.
Kanskje var det bestemor; jeg tror det var Gud. Vi hadde bedt mye om at han skulle gjøre det klart dersom besøkene deres var skadelige for barna våre og de burde slutte å komme. Hjertet mitt var delt mellom kjærligheten til nabobarna og ønsket om å beskytte våre egne. Dette var måten Gud valgte å svare på.
«Takk, Gud», ba jeg. «Vi tar dette som svaret ditt og inviterer dem ikke tilbake. Send dem hit hvis du vil at de skal komme igjen.»
**************
Flere år gikk. Nå var det Jon, en nabogutt, som ofte kom hjem til oss.
«Kunne han komme hjem til dere hver dag etter skolen?» hadde foreldrene hans spurt. «Vi vil at han skal lære gode ting i stedet for å leke med gutter i nabolaget vårt.»
Hmm. Så vi skal oppdra gutten mens begge foreldrene er på jobb?
«Han kan komme tirsdager og torsdager på ettermiddagen», bestemte Ernest. «Det er de dagene jeg oftere er hjemme.»
Jon kom trofast tirsdager og torsdager på ettermiddagen. Problemet var at Ernest ikke kunne være der. Andre ansvarsområder og forpliktelser dukket stadig opp og hindret ham i å være der slik han ønsket.
Jeg ville ikke mase på mannen min … Han ønsket virkelig å kunne være hjemme og arbeide sammen med guttene. Skulle jeg si noe eller ikke? Det virket ikke ideelt at en ikke-kristen gutt skulle arbeide i timevis sammen med sønnen vår, som nylig var blitt kristen.
Jeg nevnte bekymringene mine for Ernest, men for det meste la jeg saken fram for Gud i bønn.
Jon sluttet å komme. Jeg ble overrasket. Jeg syntes synd på Jon, men takket nok en gang Gud for svaret hans.
**************
«Hvordan kan jeg nå ut til nabobarna uten å sette mine egne i fare?» spurte en venninne nylig. Hun har flyttet til et nytt område og står overfor utfordringen med at nabobarna kommer på besøk.
Det finnes ingen enkle svar. Jeg har oppdaget hvor viktig det er å be, og hvor trofast Gud er når han svarer når vi roper til ham om visdom. Svaret hans til andre kan godt være annerledes enn det han ordnet for oss.
**************
En annen søster ga meg tillatelse til å dele deres erfaring med nabobarna:
Alex og moren hans bor på den andre siden av veien og begynte å gå i kirken kort tid etter at vi flyttet hit. Alex kom nesten hver dag og lærte guttene våre spansk på kort tid. Til å begynne med gruet guttene seg til besøkene hans, men snart ble de gode venner. Etter en stund begynte en annen nabogutt, Nilton, å komme innimellom, og vi syntes han virket grei nok. Så kom en tredje gutt, José, en dag. Jeg fikk en tydelig ubehagelig følelse. Jeg satte en tidsgrense, men klarte ikke å riste av meg den urolige følelsen. Så selv om jeg syntes jeg ikke hadde tid, bestemte jeg meg for å arbeide ute hele tiden de var her. Jeg arbeidet i nærheten av dem og fulgte med, og syntes alt var i orden. Det så ut som om de bare lekte fint sammen, så jeg ble overrasket da de gikk hjem før tiden var ute.
Det gikk ikke lenge før guttene mine kom gråtende inn; de hadde det så vondt på grunn av det som hadde skjedd. Alex hadde bedt dem levere en lapp til kjæresten sin fordi moren hans ikke ville like det hvis han gjorde det selv. En av de andre guttene fortalte dem hva han pleide å gjøre bak buskene på den offentlige skolen, så han ikke ble tatt. De prøvde å få guttene mine til å love at de ikke skulle si det til meg. De lovet ikke, og jeg var så takknemlig! Men de var veldig fortvilet fordi de trodde Alex ikke kom til å være vennen deres lenger.
Mannen min og jeg snakket med guttene og forsikret dem om at de hadde håndtert situasjonen riktig ved ikke å love å holde hemmeligheter. I løpet av en time kom moren til Alex på besøk, og vi fortalte henne om det. Hun ble svært bekymret for at sønnen hadde prøvd å få dem til å levere en lapp, og tok senere hånd om saken med sønnen sin. Jeg var glad for at det spirende forholdet hans til nabojenta ble stoppet før det gikk lenger. Vennskapet mellom Alex og guttene våre fortsatte, men de to andre guttene oppdaget at guttene våre hadde fortalt oss om dem, og kom ikke på besøk på flere år etterpå.
José spurte nylig den åtte år gamle sønnen vår om han kunne komme hjem til ham og leke. Jeg sa nei. Bestemoren hans kom på besøk flere dager senere, fornærmet, og sa at José var veldig lei seg for det. Jeg forklarte at jeg føler at jeg alltid må være sammen med guttene mine hvis han kommer på besøk, fordi han en gang hadde prøvd å få sønnen vår til å spille et elektronisk krigsspill sammen med seg. Bestemoren forsto og var lei seg for at barnebarnet hennes var en dårlig påvirkning. Hun ville ham vel. Vi har invitert ham til søndagsskolen, men det vil han ikke. Jeg håper bare at vi alltid kan ha et slikt forhold til barna våre at de føler seg frie til å komme til oss, og ikke holder slike situasjoner for seg selv og kjenner på skyld.
**************
Kloke foreldre prøver å fjerne farer, men ikke vanskeligheter, fra barnas vei. Nylig ble jeg forbløffet da jeg leste Dommerne 3 og oppdaget at Gud ville at noen fiendefolk skulle bli værende i Kanaans land. Hvorfor? Han ville at foreldrene skulle lære barna sine krig (v. 2). I stedet ble Israels barn venner med fiendefolkene og begynte å gifte seg med dem. «Det virker som om vi lever nærmere verden her på misjonsmarken», fortalte en søster. Barna våre vokser opp i frontlinjen, så å si. Det kan være positivt. De får ofte anledning til å «tale med fienden i porten», der de blir spurt om hva vi tror på, og hvorfor. Men når foreldre er likegyldige eller barna deres er opprørske, kan denne nærmere kontakten med verden få tragiske følger.
Når vi knytter oss til Gud i bønn for barna våre, må vi også knytte oss til dem. Ingen strenge sikkerhetsregler kan erstatte et nært forhold til barnet ditt. Moren til et barn som ble misbrukt, fortalte: «Den eneste måten barnet ditt vil fortelle deg hva som skjer på, er hvis dere har et nært forhold.»
Jeg vakler når jeg tenker på fienden vår og min egen utilstrekkelighet som mor. Plutselig kjenner jeg en sterk trang til å be om ting som aldri falt meg inn da barna våre fortsatt var små. Det finnes tilfeller av overgrep rundt oss, noen ganger midt iblant oss. Jeg ber om at barna våre skal bli beskyttet mot det onde som omgir dem, og det som vokser i hjertene deres. Jeg ber om at de aldri skal krenke en annens renhet. Jeg ber om renhet ved alteret i bryllupet, både for dem og deres framtidige ektefeller.
Jeg ber inderlig, men også med tillit. For dette vet jeg: Gud elsker barna våre – han bryr seg enda mer enn vi foreldre om deres renhet og beskyttelse – han lengter etter at vi skal samarbeide med ham om å oppdra dem til å bli trofaste tjenere for ham – og han vil vise sin styrke til gagn for ydmyke foreldre som roper til ham mens de trener soldater på fiendtlig territorium. For Herrens øyne farer omkring over hele jorden for å vise seg sterk til gagn for dem som har et helt hjerte for ham … – 2. Krønikebok 16:9.
