«Jeg lette blant dem etter en mann som kunne bygge opp muren og stille seg i gapet foran meg for landet, så jeg ikke skulle ødelegge det; men jeg fant ingen. –Esekiel 22:30
Fortellingen om den lille nederlandske gutten som heltemodig stakk fingeren i hullet i dikningen, kommer til sinnet når vi tenker på et slikt vers. Han kunne ikke forlate stedet av frykt for erosjon, så han ventet gjennom den lange natten til noen kom forbi om morgenen og reddet ham fra den vanskelige situasjonen. Mange menn har utført forbløffende bragder på impuls når øyeblikket krevde det. Liv ble reddet, byer ble berget og fiender beseiret fordi noen fylte en nødvendig rolle. Bøker blir skrevet og monumenter reist til ære for dem hvis gode gjerninger har berørt oss. De regnes som historiens helter og huskes for sitt standhaftige mot og sin trofasthet.
Men livets gap er ikke alltid så tydelige, og resultatene er ikke alltid målbare. Salomo forteller oss om …en liten by med få menn i; og en stor konge kom mot den, beleiret den og bygde store beleiringsverk mot den. Men det fantes i den en fattig, vis mann, og han reddet byen med sin visdom; likevel var det ingen som husket den fattige mannen. –Fork 9:14-15. Selv om Bibelen gir oss mange grundige beskrivelser av gudfryktige menn som stilte seg i gapet for Gud, finnes det utvilsomt horder av andre som overvant enorme odds på et åndelig plan, men som ikke fikk noen anerkjennelse i dette livet.
Problemet er ikke så mye at det å stille seg i gapet ligger utenfor vår evne eller økonomi, men snarere at oppgaven ofte ikke har noen tittel, ordinasjon eller anerkjennelse knyttet til seg. Den må fylles av frivillige med nok visjon og omsorg til å ofre sin egen dagsorden for det ene formålet å fylle hullet i muren. Det dreier seg ofte ikke om det fysiske, men om det åndelige. Selv om vi alltid har de fattige hos oss, og åndelig adel vil bøye seg ned for å hjelpe dem, må vi forstå at Gud trolig har mer i tankene her enn behovet for noen som kan organisere matutdelinger og suppekjøkken. Han leter etter en mann kledd i en drakt av «purpurfargede prinsipper» som ikke tas av når temperaturen stiger.
Kong Dareios undertegnet det skjebnesvangre dekretet som skulle sende Daniel til et måltid sammen med løvene. Da Daniel fikk vite at dokumentet var undertegnet, gikk han inn i huset sitt. Vinduene i rommet hans vendte mot Jerusalem og sto åpne. Tre ganger om dagen falt han på kne og ba og takket sin Gud, slik han alltid hadde gjort. –Dan 6:10. Det ville ha vært en liten ting for Daniel å lukke skoddene før han ba. Men Daniel fylte ikke gapet ved å være til stede i den høye regjeringsstillingen han hadde. Gapet lå i mangelen på gudfryktige vitner i Babylon. Derfor skulle hullet mellom himmel og jord fylles med bønn ved det åpne vinduet, mens han ofret sin «plass i senatet».
Den underliggende grunnen til at det finnes så mange gap og så få menn til å fylle dem, er at vi ofte forveksler vårt personlige, jordiske syn på omstendighetene med Guds evige hensikter. Vi er travelt opptatt med gode ting og føler oss svært nyttige. Marta var ivrig opptatt med å fylle det hun oppfattet som det presserende gapet i husholdningen, mens Maria satt ved det evige. Det er utrolig lett å gå i aktivitetsfellen i et travelt liv. Vi kan legge ned en stor innsats for effektivt å klatre til toppen av stigen, bare for å oppdage at den står lent mot feil vegg. Mange mennesker har det svært travelt, men er ikke særlig effektive. Mange har arbeidet flittig i Herrens tjeneste i årevis, bare for å komme til målstreken og innse at det som betydde mest, hadde gått dem hus forbi. Noen lot ekteskapet lide eller barna miste respekten for dem, mens de ga livet sitt for å tjene andre. Andre ga «Korban» til kirken sin, men forsømte forholdet til sine egne foreldre.
Mannen i gapet må være vis, og visdommen må forstå hvor det egentlige gapet ligger. Her må vi drives av en målrettet, bibelsk visjon. Livet vil gi oss mange anledninger til å forlate kursen vår. Hvis vi aktivt søker å leve opp til forventningene fra familien, vennene, kollegene, kirkens planer og livets omstendigheter, vil vi bli drevet av mennesker i stedet for bibelske prinsipper. Selv om dette kan virke rimelig på overflaten, kan vi høste den bitre skuffelsen det er å oppdage at vi dingler i enden av feil tau.
Så hvordan ser det gapet Gud er opptatt av, ut? Noen vil si at dette gapet finnes der ethvert behov oppstår. Vi har alltid de fattige hos oss, og her har vi helt klart en anledning til å gjøre godt. Men den bedre del som Maria valgte, hadde ingenting å gjøre med å hjelpe de fattige eller mette de sultne. På samme måte kunne kvinnen med den kostbare alabastkrukken med ekte nardussalve ha solgt den og sørget for de fattige en god stund med beløpet den var verdt. Men det virkelige gapet kunne ikke fylles ved å kjærtegne den lamme, men ved å krone Kristus. I Edens hage var det ikke noe gap, for mennesket levde i fullkommen harmoni med sin Skaper. Det var synden som skapte gapet og skadet forholdet. Det vil heller ikke være noe brudd ved tidens ende, når Lammet tar imot sin brud. Inntil da finnes det et stort gap fordi denne jorden nekter å herliggjøre sin Skaper. Å stille seg i dette gapet må være hovedformålet til alle som ønsker å bære hans navn.
Dette krever en fullstendig forvandling av vårt forhold til Gud. Kristi blods soning gjør det juridisk mulig. Den Hellige Ånds trøst gjør det følelsesmessig tilfredsstillende, men det er vår overgivelse og herliggjørelse av Gud som gir scenen liv. Den fortapte sønnen er et godt eksempel på en sjel som hadde ført en verden av problemer over seg selv ved å forsake den stillingen han hadde som sønn av sin far. Grunnlaget for hans gjenopprettelse var ikke noe annet enn at far-sønn-forholdet som hadde eksistert fra fødselen hans, ble gjenopprettet.
Det synes for meg som om Gud ikke først og fremst leter etter sjeler som vifter med hendene i luften og roper: «Her er jeg, send meg!» Nei, snarere søker blikket hans de ydmyke sjelene som bøyer sin vilje for Den Allmektige og erkjenner: Du er verdig, Herre, til å motta ære og pris og makt, for du har skapt alle ting, og etter din vilje var de til og ble skapt. –Åpenbaringen 4:11. Det er ingen mangel på Scevas sønner som tror at de fyller en viktig rolle ved å kringkaste den «Jesus» de har hørt om. I 1997 kom rundt 800 000 menn til et Promise Keepers-stevne i Washington D.C. som svar på temaet «Å stille seg i gapet». Disse mennene kan ha hatt gode intensjoner om å representere Gud overfor en nasjon som raskt vendte seg bort fra sitt åndelige fundament, men det kreves mer enn bare et villig hjerte. Gud trenger ikke en stor masse kropper å stappe inn i et hull. Han leter etter kvalifiserte menn, og få er blitt løftet opp til en slik stilling.
Hvis alt Gud ønsket, var menn som møtte opp på et stevne eller offentlig bekjente sin tro i gatene, kunne han utvilsomt ha funnet mange som ønsket å gjøre et slikt godt arbeid. Men Gud vil bare godkjenne dem som fortjener det, til å stille seg i gapet mellom Gud og verden. Det er menneskets universelle stolthet som får mennesket til å tro at det bare trenger å ønske å være nyttig, så vil det bli brukt. I Guds hus finnes det kar til ære og kar til vanære, men det er langt vanskeligere å fortjene en ærefull plass enn å ønske seg en.
I vår tid er det svært vanlig å få post med budskapet «Få den anerkjennelsen du fortjener». Det er ingen hemmelighet at mange fortjener null anerkjennelse. Men vi har alle blitt påvirket av det underforståtte budskapet om at alle fortjener anerkjennelse. Samfunnet vårt hevder at alle umoralske, uforstandige og uansvarlige mennesker fortjener samme omsorg som de moralske og arbeidsomme. Hvis den late fortjener god lønn og sløseren fortjener økonomisk trygghet, har apostelen Paulus i så fall ingen rett til å stille krav til enkene som skal få støtte fra kirken. Han har heller ingen rett til å avvise en oppriktig sjel som ønsker bispeembetet, bare fordi vedkommende ikke oppfyller kravene. Men Gud la merke til noen få sjeler …i Sardes som ikke har skitnet til klærne sine; de skal vandre med meg i hvitt, for de er verdige. –Åp 3:4
Dette er mennene i gapet. Ikke fordi de hadde energi til overs, men fordi de hadde en visjon om renhet. Dette var slett ikke tilfeldig, for menn som ønsker å oppnå en fremtredende plass hos Gud, må gjøre det gjennom…
…Hensikt
Ved tro nektet Moses, da han var blitt voksen, å bli kalt sønn av faraos datter. Han valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk enn å nyte syndens kortvarige gleder. Han regnet hånen for Kristi skyld som større rikdom enn Egypts skatter, for han så fram til lønnen. Ved tro forlot han Egypt uten å frykte kongens vrede, for han holdt ut som om han så den usynlige. –Hebr 11:24-27
En sann visjon for Guds verk kommer med en prislapp. Den rike unge mannen ville gjerne ha vært hersker i Kristi rike så vel som på eiendommen sin, men han kunne ikke beholde begge deler. Dette prinsippet utgjorde det første hinderet for ham og for alle andre som ønsker et slikt edelt arbeid. Som ung mann tok Moses en beslutning og valgte lojalitet. Han var forberedt på å bli forkastet av Egypt, men han drømte aldri om at han også så skjødesløst skulle bli avvist av sitt eget folk.
Det var førti år i ensomhetens smelteovn som lutret stoltheten hans og beskar hans styrke. Der fullførte han taushetens seminar, utrustet og forberedt på å stille seg i gapet som den ydmykeste mannen på jordens overflate. Han ble en forbeder for menneskene hos Gud. Som menneskenes og Guds talsmann forkynte og ba han, vandret og gråt, levde og elsket sin Gud og sine brødre. Hele tiden regnet han seg selv som uskikket til stillingen. Israels barn sto helt sentralt i hjertet hans, men frykten og blikket hans vendte aldri bort fra Gud. Når vi søker menneskers respekt, blir hensikten vår tilslørt, og vi gir avkall på vår plass i gapet. Mange gode pastorer, foreldre og pilegrimer har gjort denne feilen og fått manuskriptet sitt fra sin kone, sine barn, venner eller kirke. Kanskje virker det som det kjærlige, omsorgsfulle og mest respektfulle å gjøre. Men Gud krever absolutt troskap, og det kan ikke inngås kompromisser. Hva en mann «ønsker å være», drives av hans visjonære hensikt, men hva han «ender opp med å bli», avhenger av hans…
…Prioriteringer
Dette er et troverdig ord: Om noen ønsker å være tilsynsmann, ønsker han seg en god gjerning. En tilsynsmann må derfor være uklanderlig, én kvinnes mann, edruelig, sindig, sømmelig, gjestfri og dyktig til å undervise; ikke drikkfeldig, ikke voldelig, ikke ute etter skammelig vinning, men mild, ikke stridslysten, ikke pengekjær; en som styrer sitt eget hus godt og holder barna sine i lydighet med all verdighet. –1 Tim 3:1-4. Hensikten vår bestemmer målet, men prioriteringene våre baner veien dit.
Uheldigvis blir noen menn forfremmet til tjenesten etter folkeopinionen, men Gud velger sine menn ut fra prioriteringene deres og evige kvalifikasjoner. Menn som lar eiendelene, lidenskapene eller stillingen sin styre seg, vil være ubrukelige i tjenesten for Guds hensikt. De elsker å bli kalt pastor, reverend eller far. De elsker å bli ansett som nidkjære, kunnskapsrike, standhaftige eller medfølende. For søker jeg nå menneskers gunst eller Guds? Eller prøver jeg å gjøre mennesker til lags? Hvis jeg fortsatt prøvde å gjøre mennesker til lags, ville jeg ikke være Kristi tjener. –Gal 1:10 ASV
Heldigvis gjør ikke Gud forskjell på folk, og en stein som passer til muren, blir ikke liggende igjen i veien. De gamle, fattige, lemlestede og lamme er alle gode kandidater til å fylle gapet. De som har knuste drømmer, ødelagte kropper og sønderknuste hjerter, kan uten hindring stille seg i muren ved siden av Noah, Abraham, Josef, Moses, Daniel, Ester, Rut og en talløs skare andre. Alle er fremragende representanter for Gud i denne verden. De har vendt ryggen til lettsindighet, berømmelse, fortrolighet og rikdom og er blitt himmelens helter. De står skulder ved skulder i muren og utgjør «Evighetens ambassade». De elsket mens andre hatet. De ga alt mens andre tok imot. De ble hånet og misforstått, hånet og latterliggjort, trette og gråtende.
For vi er en Kristi vellukt for Gud blant dem som blir frelst, og blant dem som går fortapt. For den ene er vi en duft av død til død, for den andre en duft av liv til liv. Og hvem er vel i stand til dette? –2 Kor 2:15-16. De hvis eneste hensikt og prioriteringer styres av Gud.
