Derfor er de ikke lenger to, men ett kjøtt … –Matteus 19:6.
Ekteskapet ble innstiftet av Gud helt fra tidens begynnelse. Gud tilbød også å velsigne ekteskapet (1. Mosebok 1:28) mellom mannen og kvinnen som inngikk det, dersom de ønsket å bevare dets skjønnhet og hellighet. Siden den gang har Satan på alle mulige måter forsøkt å forderve og ødelegge det hellige ekteskapet. Allerede i 1. Mosebok 4:19 brukte menneskene polygami for å forvrenge Guds plan for ekteskapet. I 3. Mosebok, kapittel 21 og 22, ble det innført en ordning, kalt skilsmisse, for juridisk å oppløse «den første kjærligheten». Dette omfattet også muligheten til å gifte seg på nytt. Da skilsmisse først ble innført som praksis, var det mennesket, ikke Gud, som tok initiativ til den, og hensikten var å oppløse det som fram til da ble forstått som en livslang forpliktelse.
I denne artikkelen vil vi se på en rekke spørsmål:
- Hva lærer Bibelen om ekteskapet? Har det første ekteskapet en særskilt plass hos Gud?
- Hva lærer Bibelen om skilsmisse? Anerkjenner Gud skilsmisse som en avslutning på det opprinnelige ekteskapsløftet mens en av ektefellene fortsatt lever?
- Hva lærer Bibelen om gjenforening av et separert eller skilt første ekteskap?
Hensikten med denne studien er å være omfattende, samtidig som Skriften får tolke seg selv, og derfor holde kommentarer på et minimum. Målet med denne teksten er å oppmuntre til iherdig søken etter Guds vilje gjennom studium av hans Ord, ledsaget av bønn. Skribenten har ønsket å overveie alle relevante skriftsteder og sammenhengen de ble skrevet i, under bønn.
Hva lærer Bibelen om Guds syn på det første ekteskapet?
Minst fem ganger i Det gamle testamentet beskriver Herren det første ekteskapet som eksklusivt og livslangt. Jesus og apostlene i Det nye testamentet støttet det samme synet.
La din kilde være velsignet, og gled deg over din ungdoms hustru –Ordspråkene 5:18. Legg merke til hvor mye vekt som legges på din ungdoms hustru.
For Herren har kalt deg som en forlatt kvinne, bedrøvet i ånden, som en ungdomshustru som ble forkastet, sier din Gud –Jesaja 54:6. At hun var ungdomshustru og senere ble forkastet, forsterket sorgen hos denne forlatte kvinnen.
Likevel sier dere: «Hvorfor?» Fordi Herren har vært vitne mellom deg og din ungdoms hustru, som du har vært troløs mot, enda hun er din ledsager og din pakts hustru. Gjorde han dem ikke til ett? Likevel hadde han en rest av ånden. Og hvorfor ett? For at han skulle søke en gudfryktig ætt. Ta derfor vare på deres ånd, og la ingen være troløs mot sin ungdoms hustru. For Herren, Israels Gud, sier at han hater å skille seg fra sin hustru: for en dekker vold med kappen sin, sier hærskarenes Herre. Ta derfor vare på deres ånd, så dere ikke handler troløst. –Malaki 2:14–16. Og hvorfor ble de gjort til ett, slik at de tilhører hverandre alene? For å oppdra en gudfryktig ætt for Herren. Selv om Gud hater at man skiller seg fra sin hustru, forsøker menn fortsatt å dekke over dette med en kappe av sivilrettslig, juridisk aksept som kalles «skilsmisse».
Matteus 19:3–12: Vers 4: I begynnelsen … Da fariseerne spurte Jesus om dette, fører han dem tilbake til sin Fars opprinnelige hensikt og irettesetter dem: Han svarte: «Har dere ikke lest at han som skapte dem fra begynnelsen, skapte dem til mann og kvinne?» –Matteus 19:4. Deretter minner han dem om Skriftens lære om at … en mann [skal] forlate [sin] far og mor og holde fast ved sin hustru, og de to skal være ett kjøtt? Derfor er de ikke lenger to, men ett kjøtt. Det som Gud har sammenføyd, skal mennesket ikke skille. –Matteus 19:5–6. Ikke likestill menneskelig myndighet (den sivile domstolen) med Guds myndighet når det gjelder å avgjøre hva som er fakta angående ekteskap, skilsmisse og gjengifte. Vi må huske at det er Gud som har sammenføyd hvert ekteskap i himmelen og skrevet det inn i Livets bok.
En gift kvinne er ved lov bundet til mannen sin så lenge han lever. Men dersom mannen dør, er hun løst fra loven som bandt henne til mannen. Hvis hun altså, mens mannen lever, blir en annen manns hustru, skal hun kalles en ekteskapsbryter. Men dersom mannen dør, er hun fri fra loven, så hun ikke er en ekteskapsbryter selv om hun blir en annen manns hustru. –Romerne 7:2–3. Også her vises det tilbake til begynnelsen for å etablere et grunnlag for sannheten.
Bare en av ektefellenes død vil avslutte den opprinnelige ekteskapspakten i de himmelske registrene. Og når dette livet er over, er det bare de himmelske registrene som vil ha betydning – i all evighet.
Det finnes flere unntak fra det bibelske idealet:
Berøv ikke hverandre [nekt ikke, hold ikke tilbake], bortsett fra når dere etter gjensidig samtykke gjør det for en tid, for å kunne vie dere til faste og bønn. Kom så sammen igjen, for at ikke Satan skal friste dere på grunn av deres mangel på selvbeherskelse [manglende selvkontroll]. –1. Korinter 7:5. Å avstå fra ekteskapelig samliv en tid, med frivillig samtykke fra både mann og kone, kan altså i noen tilfeller få Guds velsignelse når det er behov for å søke Guds gunst eller veiledning i en svært viktig sak. Dette bør imidlertid bare gjøres dersom begge ektefellene har en klar forståelse av og forpliktelse til når og hvordan de skal komme sammen igjen, så Satan ikke frister dem. Dette unntaket har tre tydelige vilkår … 1) med samtykke, 2) for en tid, & 3) med det formål å vie dere til bønn og faste.
Til de gifte gir jeg dette påbudet – ikke jeg, men Herren: En kone må ikke forlate mannen sin. Men dersom hun likevel går fra ham, skal hun forbli ugift eller forsone seg med mannen sin. Og en mann må ikke skille seg fra sin kone. –1. Korinter 7:10–11. Dette er skriftstedet som fritar den uskyldige ektefellen for bibelsk skyld når den andre ektefellen er den som valgte å gå sin vei. Likevel gjelder fortsatt læren om at de ikke skal gifte seg med en annen «så lenge den opprinnelige ektefellen er i live».
Hva lærer Bibelen om Guds syn på skilsmisse?
Det er sagt: «Den som skiller seg fra sin kone, skal gi henne skilsmissebrev.» Men jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin kone av noen annen grunn enn hor, får henne til å begå ekteskapsbrudd. Og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, bryter ekteskapet. –Matteus 5:31–32. Da Jesus underviste folket i Bergprekenen, var et av de mange temaene han stadig vendte tilbake til, Guds opprinnelige plan for ekteskapet.
«Av noen annen grunn enn hor» Hor er enhver form for umoral før ekteskapet. Kristne i vår tid strever noen ganger med denne tanken, siden skikkene i den gamle jødiske kulturen for lengst er glemt. I jødisk kultur ble forlovelsestiden regnet som nesten like bindende som selve ekteskapsinngåelsen, så mye at det krevdes en «skilsmisse» for å avslutte en forlovelse. Med dette som utgangspunkt handler hor her om umoral i trolovelses- eller forlovelsestiden. Hvis utroskap ble oppdaget, måtte man skrive skilsmissebrev for å bryte trolovelsen eller forlovelsen. Jesus kritiserte ikke dette særlige aspektet ved skilsmisse. Selv om de ikke hadde lov til å ha ekteskapelig samliv i forlovelsestiden, ble de likevel omtalt som mann og kone. Grunnen til at dette kalles hor og ikke ekteskapsbrudd, er til sist at de to ennå ikke var blitt gift i forlovelsestiden, og at forholdet deres ennå ikke var fullbyrdet fysisk. Derfor ville ethvert forhold til en annen rett før det tidspunktet da Gud regner dem som gift, være hor, mens et tilsvarende forhold rett etter at de regnes som gift, ville være ekteskapsbrudd.
Vi har et utmerket bibelsk eksempel på denne typen situasjon i de følgende versene om Josef & Maria: Med Jesu Kristi fødsel gikk det slik til: Maria, hans mor, var trolovet med Josef. Før de var kommet sammen, viste det seg at hun var gravid ved Den hellige ånd. Josef, mannen hennes, var rettskaffen og ville ikke føre skam over henne offentlig. Derfor hadde han til hensikt å skille seg fra henne i all stillhet. –Matteus 1:18, 19.
Bibelsk sett kan skilsmisse altså skille det første ekteskapet i henhold til sivil lov, men kan ikke avslutte et første ekteskap for Gud. En fraskilt person forblir den første ektefellens ledsager (så lenge den andre ektefellen lever), også når vedkommende gifter seg på nytt, enten vedkommende er juridisk skilt eller ikke, og dermed blir begge parter skyldige i ekteskapsbrudd ifølge Bibelen. Men når skilsmisse får anerkjennes som gyldig i å bryte eller annullere den opprinnelige ekteskapspakten, har vi dermed fjernet den konkrete grunnen til at Gud kaller senere ekteskap ekteskapsbrudd.
I Matteus 19:3–10 lærer Jesus den samme leksen som i Matteus 5:31–32. Men Matteus 19:3–10 begynte med at fariseerne forsøkte å fange Jesus med et spørsmål: De spør ham: «Hvorfor ga da Moses påbud om å gi kvinnen skilsmissebrev og skille seg fra henne?» –Matteus 19:7. Jesus svarer videre: … Moses tillot dere å skille dere fra konene deres fordi dere har harde hjerter. Men fra begynnelsen var det ikke slik. –Matteus 19:8.
Også i Markus står det skrevet: Men fra skapelsens begynnelse skapte Gud dem til mann og kvinne. Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde fast ved sin kone, og de to skal være ett kjøtt. Så er de ikke lenger to, men ett kjøtt. Det som Gud har sammenføyd, skal mennesket ikke skille. –Markus 10:6–9.
Skilsmisse, med alle sine regler, er altså menneskets forsøk på å bruke sivil lov til å avslutte det som fra begynnelsen ble forstått å vare til en av ektefellene døde.
Hva lærer Bibelen om gjenforening av et separert eller skilt første ekteskap?
Han sa til dem: «Moses tillot dere å skille dere fra konene deres fordi dere har harde hjerter. Men fra begynnelsen var det ikke slik.» –Matteus 19:8. Her lærer Jesus om sin Fars opprinnelige hensikt. I loven lærte Moses at … Når en mann har tatt en kvinne til ekte og giftet seg med henne, og det så skjer at hun ikke finner nåde for hans øyne fordi han har funnet noe usømmelig hos henne, skal han skrive et skilsmissebrev, gi det til henne og sende henne ut av huset sitt. Når hun har forlatt huset hans, kan hun bli en annen manns kone. Dersom den siste mannen hennes får avsky for henne, skriver et skilsmissebrev, gir det til henne og sender henne ut av huset sitt, eller dersom den siste mannen, som tok henne til kone, dør, da kan ikke hennes første mann, som sendte henne bort, ta henne tilbake som kone … –5. Mosebok 24:1–4.
Dette er Moses’ lære om tillatelse til skilsmisse og vilkårene for den, som Jesus forklarte var fordi de hadde harde hjerter. Jesus presiserte dette ytterligere da han sa: Men fra begynnelsen var det ikke slik. –Matteus 19:8.
Det kan hende Jeremia også viser til Moses’ ord i 5. Mosebok 24:1–4 når han sier: Det sies: «Hvis en mann skiller seg fra sin kone, og hun går fra ham og blir en annen manns, kan han da vende tilbake til henne? Ville ikke landet bli grovt vanhelliget?» Men du har drevet hor med mange elskere, og likevel skal du vende tilbake til meg, sier Herren. –Jeremia 3:1. Resten av Jeremia kapittel 3 handler om at Gud tar dem tilbake hvis de vender om. Gud ber dem (vers 13) «erkjenne din skyld» (omvende seg), og kaller dem gjentatte ganger til å vende tilbake (vers 14–).
Gud inviterte Israel tilbake til fellesskap med ham på grunnlag av at hun erkjente sin synd og endret sin ferd, uten å ta hensyn til den forskriften Moses ga i 5. Mosebok 24:1–4, fordi «fra begynnelsen var det ikke slik».
I Jeremia 3:8 hadde Herren skilt seg fra henne (Israel) og gitt henne skilsmissebrev. Men i vers 1 og 12 inviterer han henne til å vende tilbake, og i vers 14 tilbyr han vilkårene for forsoning. Hos Malaki står det skrevet: Juda har vært troløs, og en avskyelig handling er begått i Israel og Jerusalem. For Juda har vanhelliget Herrens hellighet, som han elsket, og giftet seg med en datter av en fremmed gud. –Malaki 2:11.
At Gud skilte seg fra Israel, og at Israel deretter giftet seg på nytt med en fremmed gud, hindret på ingen måte at de vendte tilbake til sitt første ekteskap. Herren inviterte dem i stedet tilbake dersom de ville omvende seg, Jeremia 3:13–14. På den tiden 5. Mosebok kapittel 24 ble skrevet, og gjennom det meste av Det gamle testamentet, var skilsmisse blitt vanlig og akseptert, og menneskene forsøkte å sette noen regler for den, «men fra begynnelsen var det ikke slik».
I Hoseas bok har vi et bibelsk eksempel på gjenforening av et separert eller skilt første ekteskap: … Herren sa til Hosea: «Gå og ta deg en horkvinne og horbarn! For landet driver stadig hor ved å vende seg bort fra Herren.» –Hosea 1:2 (se også Hosea 2:5).
En tid etter at Hosea gifter seg med henne, vender hun tilbake til livet som «horkvinne» (Hosea 3:3) og går etter andre «elskere» (2:7). Når hun omtaler Hosea som «min første mann» (2:7), er det et tegn på at hun sannsynligvis giftet seg på nytt etter å ha forlatt Hosea. (2:14) Ved at Hosea tålmodig «lokket henne og talte vennlig til henne» (2:19–20), trolovet Hosea henne på nytt, og Gomer ser ut til å ha svart (2:20) «i trofasthet» og kommet til å «kjenne Herren». (3:3) Til slutt ble Hosea og Gomer gjenforent, forpliktet til å være trofaste mot hverandre.
Gjenopprettelse av den opprinnelige, Gud-innstiftede forpliktelsen er målet, forsoning er prosessen, og et angrende hjerte for Herren, som søker hans barmhjertighet og tilgivelse, er middelet (se Hosea 3:5).
Johannes 4:1–42 er et skriftsted som noen vil tolke som en innvending mot gjenforening av et første ekteskap etter separasjon eller skilsmisse, på grunn av Jesu svar til kvinnen. Etter at hun sa … «Jeg har ingen mann.» Jesus sa til henne: «Du har rett når du sier: ‘Jeg har ingen mann.’ For du har hatt fem menn, og den du nå har, er ikke din mann. Der sa du sant.» –Johannes 4:17–18.
Noen vil tolke Jesus slik at han sier: «Du har rett, kvinne: Ingen av de fem tidligere mennene dine som du har skilt deg fra eller sendt bort (inkludert den første), er mannen din, og heller ikke den du har nå. Noen bibelkommentatorer og andre omtaler denne kvinnen som en som har vært skilt fem ganger og nå lever sammen med en mann uten å være gift. Jeg finner imidlertid ingen belegg i denne beretningen for at kvinnen levde et ugudelig liv.
Jesu hensikt i denne beretningen er å åpenbare seg for kvinnen og mange andre i Sykar som «Messias» med «levende vann». Jesus sier ingenting for å bebreide eller korrigere henne, noe han vanligvis ville gjort når han møtte synd. Alle de fem mennene kan ha vært døde, og den hun nå traff, kan bare ha vært en venn, kanskje med ekteskap i tankene. Vi vet det ikke, for teksten sier det ikke. Men hun ser ut til å ha vært en kvinne med respekt og innflytelse i byen, noe som ville vært lite sannsynlig dersom hun hadde hatt et vedvarende rykte for umoral. Jesus ville sikkert ha sagt noe for å gjøre henne oppmerksom på synden hennes da han tilbød henne sitt levende vann. Derfor stemmer det ikke med resten av Skriften å bruke denne beretningen til å si at alle de fem mennene er ekteskapsbrytere og fortsatt regnes som ektemenn registrert av Gud. Det støtter heller ikke sammenhengen i utsagnet: den du nå har, er ikke din mann. Å hevde at denne fortellingen viser et umoralsk liv uten kjent bibelsk belegg, er nær ved å «legge til» eller «trekke fra» Skriften. (Se Åpenbaringen 22:18)
Avslutningsvis … I vår verden i dag, og gjennom historien, har menneskene forsøkt å likestille ekteskap som inngås etter skilsmisse med den opprinnelige ekteskapspakten. Dette har skapt forvirring om den vekten og hensikten Gud har lagt på den opprinnelige ekteskapspakten. Guds Ord lærer at Herren alltid har respektert omvendelse når en opprinnelig pakt som Gud har velsignet, blir gjenopprettet. For at Herren skal velsigne og fremme forsoning i et vanskelig forhold, krever han en sønderbrutt, angrende ånd preget av ydmykhet, omvendelse og underordning.
Sammenhengen i 1. Korinter 7:10–16 er at en troende er i et paktsforhold med en ektefelle som ikke tror. I vers 15 er den troende ektefellen som blir igjen, ikke forpliktet til å fornekte sin trosvandring for å fortsette ekteskapet. Vedkommende står heller ikke fritt til å gifte seg på nytt (vers 11) dersom den ikke-troende ektefellen går. Hvis vers 15 handler om ekteskapspakten, ville vers 39 være i strid med vers 15 og Guds vilje slik den framgår av resten av Skriften (se Matteus 19:5 og 1. Korinter 7:10). Å bo hver for seg begrenser innflytelsen på familien og er et negativt vitnesbyrd for lokalsamfunnet. Derfor vil den troende ektefellen alltid ha langt større innvirkning for Herren ved å holde fast ved «den opprinnelige ekteskapsforpliktelsen», hvor krevende det enn måtte være.
Guds Ord anser den opprinnelige ekteskapspakten som den eneste bindende og ærverdige ekteskapspakten. Ethvert senere ekteskapsløfte mens en av ektefellene fortsatt lever, regnes av vår Herre som begjærets synd og ekteskapsbrudd, og vi må vende om fra dette dersom vi ønsker å søke Guds tilgivelse.
Omvendelse og tilgivelse hos begge ektefellene, sammen med ønsket om å bli gjenforent og ære den opprinnelige ekteskapspakten Gud har velsignet, er derfor ikke et ønske som springer ut av kjødet, men Den hellige ånds verk dypt i synderens hjerte. Når det finnes et gudfryktig ønske om å omvende seg og forsone et ødelagt forhold, bør vi falle på kne i støtte og oppriktig takknemlighet til vår himmelske Far.
Jesus har tilbudt seg å komme imellom og gjenopprette forhold som strever, når de søker tilgivelse gjennom ydmykhet og omvendelse, slik at de igjen kan tjene sin Herre fullt ut og få evig glede. Han sier: For der to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem. –Matteus 18:20. Og Paulus sier: Hvis hans Ånd som reiste Jesus opp fra de døde, bor i dere, skal han som reiste Kristus opp fra de døde, også gjøre deres dødelige kropper levende ved sin Ånd som bor i dere. –Romerne 8:11.
