Sigmund Freud, «psykologiens far» og en fiende av den kristne tro, brukte mye tid på å reflektere over «problemet» med hvordan man kunne overvinne skyldfølelsen, som han mente var et negativt biprodukt av religiøs undervisning. Han bemerket at «bare gjennom solidariteten til alle deltakerne (i en gruppe) kunne skyldfølelsen dempes.»
Å være medlem av en gruppe med et felles fokus eller mål kan radikalt endre ikke bare menneskets syn og holdninger, men også hans begrep om rett og galt, godt og ondt osv. Det kan faktisk befri sjelen for dens normale Guds-gitte skyldfølelse når standardene for rett og galt blir endret. Noen foreldre har oppdaget dette da deres ungdommer ble med i en ungdomsgruppe. Noen som tidligere respekterte foreldrenes, kirkens og Guds autoritet, hadde ikke lenger de samme overbevisningene. Hvis de ble med i en gruppe der fokuset var å ha det gøy, og de mente at de «etablerte» reglene, faktaene og sannheten var det som sto i veien for å oppfylle deres kjødelige lyster, ble etableringen og deres regler gruppens fiende. Rett og galt bestemmes av gruppens konsensus med hensyn til dens mål. Hvis målet er nytelse, «Det er ikke riktig at (noen autoritet eller noen regel) skal blande seg inn.»
«Barnet tar på seg de karakteristiske atferdene i den gruppen det er plassert i … det reflekterer de atferdsmønstrene som blir satt av … lederen av gruppen» (Kurt Lewin, i A Sociology of Education).
Selv om det kan virke merkelig, «er det vanligvis lettere å endre individer som er formet til en gruppe enn å endre noen av dem separat», ifølge Kurt Lewin. Et individ vil naturlig motsette seg endring i sine personlige trosoppfatninger. Men en som allerede er medlem av en gruppe med et felles mål (noe alle grupper har), vil automatisk få dette motstanden brutt ned, så langt som gruppens holdninger gjelder. Eksempel: Jeg er en del av denne gruppen, så gruppens syn og meninger er mine syn og meninger. Altfor ofte vil ikke ett enkelt medlem av gruppen grundig granske gruppens tro, men akseptere dem som en selvfølge fordi de er en del av den gruppen vedkommende tilhører.
«En av de mest fascinerende sidene ved gruppeterapi er at alle blir født på nytt, født sammen i gruppen». (Irvin D. Yalom). Dette kan lett observeres blant alle aldre som er del av en gruppe på grunn av felles interesser.
Adolf Hitler gjorde svært effektiv bruk av gruppedynamikk med sine Hitleryouth-grupper. Ikke bare klarte han å gi dem en følelse av tilhørighet og en sak å støtte, han klarte også å effektivt endre ungdommens moralske kompass i hans tid.
Bibelen omtaler også svært effektiv gruppedynamikk og hvor raskt de kan påvirke folk uten bevis. I Apg 14:1 ser vi at folkemengden var klare til å ofre til Paulus som en gud, og i verset etter stenet de ham. Apg 19 forteller om en forsamling som ropte «Stor er Diana fra efeserne» i timevis. Vers 32 sier at de fleste av menneskene ikke engang visste hva oppstyret gjaldt, men de ville ha drept for hva det enn var. I disse eksemplene stoppet muligens ikke ett enkelt individ opp for alvor å vurdere hva som var moralsk rett eller galt. De sluttet seg til gruppens sak. Det ga en følelse av «riktighet» og tilhørighet bare ved å være en bidragsyter til saken. Men stopp opp og tenk—saken, handlingen og konsekvensene bør alltid vurderes nøye.
Disse menneskene tok ikke individuell ansvar for å avgjøre hva som er moralsk rett og galt. Altfor ofte gjør folk det ikke; de fungerer i stedet bare som en gruppe. Men Bibelen sier oss at tiden vil komme da vi alle personlig vil holdes ansvarlige for hva vi har gjort i dette livet. På det tidspunktet vil hva gruppen trodde eller gjorde ikke spille noen rolle. Når vi (hver og en av oss) en dag (ved tidens ende) står foran Guds domstol, vil vi bli dømt etter …Guds rettferdige dom; Han skal gi hver mann etter hans gjerninger –Rom 2:5-6.
Som vi leser i de bibelske bøkene Kongebøkene og Krønikene, fungerte Israel som nasjon med sterk gruppedynamikk. Når en god konge kom til makten, vendte nasjonen seg i det store og hele til Herren. Når en ond konge kom til makten, vendte nasjonen seg i det store og hele til avgudsdyrkelse. Det var noen få unntak—noen få som tenkte selvstendig—hvis troskap mot Gud var større enn deres troskap mot kongen eller nasjonen.
Den kristne kirke selv er en gruppe som påvirker og endrer individers perspektiver og moral til det rette eller det gale. Avhengig av gruppens og dens lederes overbevisninger, kan kirken være en innflytelse for guddommelig moral, eller den kan bortforklare Bibelens begreper om godt og ondt.
Det burde være en vesentlig forskjell mellom den kristne kirke og alle andre grupper når det gjelder hvordan deres gruppedynamikk fungerer. Den kristne kirke er en gruppe med det uttrykkelige formål å vende menneskers troskap og tro mot Jesus Kristus slik Han er åpenbart i Hans Ord, snarere enn mot selve gruppen. En kirke hvis mål er å vinne tilhengere til seg selv har mislyktes i sin oppgave som beskrevet i Guds Ord. En kirke som lykkes i å vende mennesker fra alle andre troskap til Jesus Kristus, er en vellykket kirke. Troskap til Jesus inkluderer lydighet mot Hans Ord, som krever lydighet mot alle autoriteter, inkludert kirken. Men den kristnes lydighet mot kirken er sekundær og et resultat av hans lydighet mot Jesus, ikke omvendt. Hvis en kirke lykkes i å vende sine medlemmers tro og fokus mot Jesus slik Han åpenbares i Hans Ord, vil disse medlemmene da være uvillige til å tillate at kirken aksepterer uskriftmessige moderne doktriner, og kirken vil forbli sunn i …den tro som en gang ble overgitt til de hellige –Jud 1:3.
Må hver og en av oss, både kollektivt og individuelt, rette vår tro mot Jesus Kristus.
