“Dr. Waldron, Elsie trenger hjelp!” Elsies ektemann var bestemt, nesten sint, idet han stirret på meg. På den annen side stirret Elsie mot gulvet, nesten som om hun ikke var til stede. Jeg hadde aldri møtt noen av dem før og slet litt med å finne ut hva som var nødvendig fra meg for å hjelpe henne.
“Hva foregår?” spurte jeg mens jeg bladde gjennom journalen hennes. Dette var fortsatt i papirjournalenes tid, og jeg gikk til labdelen av journalen hennes. Det var ikke noe spesielt galt jeg kunne se der—leverenzymene hennes var litt forhøyet, men ellers så alt OK ut.
“Det er drikkingen hennes!” sa ektemannen hennes til meg. “Hun drikker mer og mer hver kveld. Hun går ikke ut bortsett fra for å kjøpe whiskey. Hun drikker til hun besvimer hver natt og må ha noe hver morgen for å komme i gang.”
“Er det sant?” spurte jeg Elsie, og følte meg litt som en dommer som møter en jury.
“Ja,” sa hun. Ansiktet hennes var følelsesløst, og jeg kunne ikke si om hun ønsket å være der eller ikke.
“Vil du ha hjelp?” spurte jeg henne. Dette var et ladet spørsmål. Mange som sliter med alkoholisme er ikke klare til å bryte fri fra dens grep. Kanskje var Elsie annerledes.
“Jeg antar det,” sa hun, likegyldig. Igjen kunne jeg ikke vite om hun ønsket å være der eller ikke.
“I det tempoet du drikker, kommer du til å ta livet av deg innen ett år—kanskje to på det beste—hvis du ikke gir opp alkohol helt,” sa jeg til henne. “Hvis du vil, vil jeg forsøke å finne et døgnbasert behandlingsopphold for å avvenne deg og få deg ut av alkoholen.”
“Hun er klar,” sa ektemannen bestemt.
Når man håndterer noen som drikker mye, er det avgjørende at de ikke bare slutter å drikke uten medisinsk støtte. Brå slutt på alkoholbruk får kroppen til å gå inn i abstinens, noe som kan føre til en tilstand kalt Delirium Tremens og til og med kramper.
Jeg gikk ut av undersøkelsesrommet for å ringe rundt. Det er aldri enkelt å finne et sted for noen som skal forsøke rehabilitering fra noen form for rusmidler, og det tok over halvannen time før jeg fant en institusjon som var villig til å ta imot Elsie og forsøke å hjelpe henne bort fra whiskyen.
Jeg sukket da jeg gikk inn igjen i undersøkelsesrommet. Jeg hadde vært redd for at jeg ikke skulle finne noe sted for henne å dra.
Jeg fortalte dem planen, og ektemannen nikket livlig, mens Elsie fortsatte å stirre stille ned i gulvet. “Kan vi be sammen før dere går?” spurte jeg dem, og da de nikket, ba jeg sammen med dem og ba om frihet og Jesu nærvær i begge deres liv.
De forlot kontoret mitt med klare instruksjoner og veibeskrivelse om hvor de skulle dra. Jeg hadde en tilfreds følelse resten av formiddagen, vel vitende om at jeg hadde gått den ekstra milen og virkelig gjort en forskjell i livet til dette middelaldrende paret.
Rundt kl. 14 fikk jeg en telefon fra behandlingsstedet. De hadde ikke sett et snev av Elsie eller ektemannen hennes, noe som var overraskende, siden det var en lys, solfylt dag og stedet ikke var så langt unna. Med en synkende følelse ringte jeg parets telefonnummer.
“Hun vil ikke dra!” sa ektemannen til meg. “Hun sier at hun sa dette til meg på forhånd. Hun vil forsøke å kutte ned, men hun er ikke villig til å gå på et rehabiliteringssted eller noe slikt. Jeg antar dere kan si til dem at vi sier ifra hvis hun ombestemmer seg.”
Sykepleieren min ringte behandlingsstedet og fortalte den triste nyheten, og jeg satte meg ned i stolen min, målløs. Hva mer kunne jeg ha gjort? Var det en løsning for Elsie—noe annet jeg kunne ha sagt som ville ha gjort en forskjell i hennes liv?
Omtrent ett år senere fikk jeg den triste beskjeden om at Elsie var død hjemme. Jeg var sikker på at ting hadde vært annerledes hvis hun hadde dratt i behandling og overgitt kontrollen til Jesus. Ingenting av det hadde skjedd, og jeg følte kynismen presse på i mitt hjerte.
Kynisme
Vi lever i en tid preget av kynisme. I det gamle Hellas var kynikerne en merkelig samling menn som spesialiserte seg på å være grettne og si slemme (de ville ha sagt sannferdige) ting til folk. De kledde seg ofte i filler og oppførte seg slik at de fleste av de høflige atenere ikke ønsket å være i nærheten av dem.
I dag betyr kynisme en tendens til å tro verst om mennesker og omstendigheter. Kyniske mennesker tror at alle mennesker utelukkende drives av egoisme og at dårlige hendelser har en tendens til å seire.
Mange unge leger er idealistiske og veldig håpefulle. De tror at hvis de anstrenger seg mest mulig, kan de gjøre en reell, positiv forskjell i pasientenes liv. Dessverre, etter hvert som tiden går og de gjør sitt ytterste og pasientene deres ikke endrer seg, kan de gi opp. Disse legene prøver fortsatt, men de håper ikke lenger virkelig at innsatsen deres vil gjøre stor forskjell.
Det virker som mennesker som engasjerer seg i politikk ofte har de beste intensjoner. De ser det som en vei til å forandre samfunnet til det bedre. Dessverre, etter hvert som tiden går og ansiktene i ledelsen skifter, og politikken ikke egentlig endres, blir de ofte kyniske.
Noen ganger rettes denne kynismen mot alle politikere. Noen ganger er den bare rettet mot medlemmer av partiet som står i opposisjon til deres eget partis standpunkter. Håp blir erstattet av kynisme.
Kynisme i Bibelen
Hvis det finnes en bok i Bibelen som virker som om den er skrevet av en kynisk mann, er det Predikanten. Predikanten, som vi forstår er Salomo, lister opp alle tingene han forsøkte i et forsøk på å finne glede.
I kapittel 2:17–23 beskriver Salomo arbeid som nytteløst. Han avslutter med å si, “For what hath man of all his labour, and of the vexation of his heart, wherein he hath laboured under the sun? For all his days are sorrows, and his travail grief; yea, his heart taketh not rest in the night. This is also vanity.” (Ecclesiastes 2:22,23)
Han så verden som dominert av tyranner, og det var lite folket kunne gjøre med det. Salomo gikk så langt som å si at politisk makt var meningsløs: “Better is a poor and a wise child than an old and foolish king, who will no more be admonished. For out of prison he cometh to reign; whereas also he that is born in his kingdom becometh poor” (Ecclesiastes 4:13).
I Predikeren 6:6 virker han å forakte langt liv: “Yea, though he live a thousand years twice told, yet hath he seen no good: do not all go to one place?”
Selvfølgelig avslutter han sin korte bok med instruksen om å minne skaperen i ungdommens dager. Det er en velsignelse for dem som velger å fokusere på Gud mens de har litt energi igjen, og ikke når de er gamle og bitre, som Salomo.
Senere kan det nesten virke som om Gud hadde gitt opp sitt folk. Han sendte fortsatt profeter til dem, men han visste uten tvil at folket ville nekte å svare. “Therefore thou shalt speak all these words unto them; but they will not hearken to thee: thou shalt also call unto them; but they will not answer thee” (Jeremiah 7:27).
Selve i Det nye testamente fortalte Paulus Timoteus at tiden ville komme da folk ikke lenger ville høre på sunn lære. “For the time will come when they will not endure sound doctrine; but after their own lusts shall they heap to themselves teachers, having itching ears;” (2 Timothy 4:3).
Ved å plukke ut og velge disse tekstene kan vi sitte igjen med et svært dystert syn på fremtiden og, mer spesifikt, på menneskers vilje til å forandre seg. Det virker som det er liten mening i å investere oss i menneskene rundt oss. De er fulle av sørgmodighet og er like sannsynlig til å forandre seg som en chipmunk er til å mestre differensialkalkulus.
Motsatsen til kynisme
Motsatsen til kynisme er håp. Det er troen på at fremtiden kan bli bedre.
Det er interessant at apostelen Paulus talte om trengsler i brevet til romerne: “And not only so, but we glory in tribulations also: knowing that tribulation worketh patience; and patience, experience; and experience, hope: and hope maketh not ashamed; because the love of God is shed abroad in our hearts by the Holy Ghost which is given unto us” (Romans 5:3-5).
Vi er kanskje ikke kommet dit at vi priser oss i våre prøvelser, men de bør helt klart gi oss de andre tingene han nevner. For vi vokser i tålmodighet og erfaring når vi møter prøvelser, og mer enn det, vi innser at vi har håp for morgendagen fordi vi tjener en stor Gud.
Kontrasten i historien om den bortkomne sønnen i Lukas 15 lærer oss mye om håp. Faren og den eldre broren var slående forskjellige i sine holdninger.
Faren hadde aldri gitt opp håpet—han visste at sønnen hadde sviktet ham og gått langt fra det han visste var rett, og likevel ønsket faren fortsatt å se den bortkomne komme til seg selv og vende hjem.
Derimot hadde den eldre broren ikke bare mistet håpet for sin yngre bror, han var også vred på ham. Den bortkomne hadde sløst bort pengene sine, han hadde levd i synd, og nå hadde han kommet hjem bare fordi han var tom for penger.
Sikkert var det ingen grunn til å stole på den yngre sønnen. Likevel er det nettopp det vår Himmelske Far gjør for oss.
Se etter håp på de rette stedene
En del av problemet er at vi søker etter håp på gale steder. For noen år siden stilte en presidentkandidat til valg under slagordet “Hope and Change,” og selv om han ble valgt, vil jeg tro at de fleste ikke følte at livene deres ble betydelig bedre.
Å jakte på det denne verden verdsetter—politisk makt og rikdom—er garantert å gi tomhet. Dette er Djævelens mønster—han lover alltid mer enn han holder.
Det var det han gjorde da han fristet Jesus: “All these things will I give thee, if thou wilt fall down and worship me” (Matthew 4:8). Alt Satan tilbød, kunne ikke måle seg med den herlighet Jesus til slutt mottok fra veien som ledet til korset.
På samme måte ønsker Satan å distrahere kristne fra å søke de ting som er verdifulle og som vil gi håp. Satan sier til kristne at politikk ikke bare vil forandre verden til det bedre, det er en enklere måte å forandre verden på.
Bibelen er klar på at vi bygger håp når vi nærer vårt forhold til Gud og deretter arbeider for å hjelpe våre brødre og søstre å bygge det samme forholdet i sine liv. Grunnen til at vi kan håpe er ikke fordi mennesker er så vidunderlige—vi trenger ikke leve lenge for å innse at de ikke er det. Grunnen til at vi håper er fordi vi tjener en fantastisk, trofast Gud som går med oss gjennom de verste av våre prøvelser.
Husk at vi har ufortjent håp
Jesu budskap om tilgivelse gjør det klart at en av hovedgrunnene til at vi har for å tilgi andre i våre liv er at vi selv har mottatt stor og ufortjent tilgivelse. Det samme gjelder for håp.
Hver enkelt av oss var håpløse og uten grunn til å forvente å få håp, og vi ble likevel gitt en lysstrime midt i vårt mørke. Kanskje en del av grunnen til at vi har så vanskelig for å håpe på gode ting for menneskene rundt oss, er at vi ikke husker hvor håpløse vi var før vi fant nåde.
Hvis Jesus var i stand til å bringe håp til vår håpløse tilværelse, så kan han helt sikkert gjøre vidunderlige ting i hjertene og livene til andre rundt oss. De eneste vi bør gi opp, er de som vår Frelser også har gitt opp.
Små anstrengelser gjør en forskjell
Jeg husker en samtale med en ung person som planla å gå inn i medisin og hadde en plan om å dra til et fremmed land for å tjene folket der. Mens vi snakket, kom en eldre mann inn i samtalen og delte at han så lite håp for endring i utviklingsland.
Folk i disse landene var rett og slett ikke interessert i å bli bedre og gjorde ikke det minimale som var nødvendig for å forebygge ting som ormer og parasitter. Leger og sykepleiere kunne ikke gjøre en forskjell i et slikt miljø.
Jeg kunne merke at ungdommens hjerte sank da den eldre mannen delte sine erfaringer. Han hadde erfaring, og han hadde mistet håpet. Det triste var at han også stjal håpet fra noen som fortsatt hadde lyst til å tjene.
Da jeg var under utdannelse, fortalte en kirurg meg at allmennleger egentlig ikke gjorde noe. De holdt bare pasientene i live til neste kontortime, mens kirurger virkelig “fikset” folk—fjernet den angripende kroppsdelen.
Til syvende og sist gjør små anstrengelser en forskjell. Jeg utfører ikke hjerneoperasjoner, men jeg kan likevel gjøre en forskjell i andres liv—kanskje bare ved å bruke litt tid på å lytte og be. Dette gjelder oss alle.
Mer enn det lærer vi at det å gjøre denne innsatsen forandrer våre egne liv til det bedre. Jesus fortalte fårene at når de tjente “the least of these my brethren,” tjente de ham.
Sjøl om ingen andres liv ble forbedret, vet vår Frelser våre ønsker og føler våre anstrengelser, og vil en dag belønne dem.
Noen ting å huske
Når vi står overfor nederlag, har vi en tendens til å bevege oss i en av to retninger. De av oss som er optimister, tror at dette episoden var en isolert hendelse og at fremtiden fortsatt er lys. På den annen side mener pessimister at nederlag er permanente, personlige og gjennomgripende.
Pessimister tror at deres nederlag er resultat av iboende karakterfeil de har, og at disse tingene påvirker hele deres liv og er usannsynlig å endre seg. I motsetning til den rettferdige mannen som faller for å reise seg igjen, faller disse mennesker og blir liggende der de falt, beseiret fra starten av.
Når vi omgås andre mennesker, må vi gi dem samme nåde som vi bør gi oss selv. De vokser også, og hvis de har et nederlag i dag, vil de gjøre det bedre i morgen. Kanskje de feiler igjen, men de vil i det minste “feile bedre.”
Konklusjon
Kynisme er utbredt i vår verden. Mange har gitt opp håpet om en bedre fremtid, og det er forståelig for dem som har plassert sitt håp i denne verdens institusjoner. Det finnes ikke ekte håp i regjering eller i hære eller i byråkrati.
Sangen sier: “Oh to have no hope in Jesus, how dark this world must be!” For det er Jesus som bringer lys inn i vårt mørke og gjør at vi kan fortsette, selv når andre svikter oss.
Gud er den som frelser oss. Han er den som sendte profetene, selv om deres budskap ble ignorert og profetene ble forfulgt. Han er den som fortsatt håper for oss, selv når vi har sviktet ham så mange ganger før.
Han er grunnen til at vi bærer videre. Han er grunnen til at vi har håp, ikke bare for oss selv, men også for våre brødre.
