Det har blitt sagt at på 1500-tallet levde anabaptistene i gjennomsnitt bare 27 dager etter dåpen. De ble jaktet på og drept. De innså én ting—å tjene Kristus ville med sikkerhet koste dem alt. De ga avkall på bekvemmelighetene ved et lett liv; de ga avkall på alt. Det kunne også ha vært en lignende situasjon da Jesus vandret på jorden, eller kort tid etter at Han ble drept.
…og han vendte seg og sa til dem: Om noen kommer til meg og ikke hater sin far og mor og hustru og barn og brødre og søstre, ja, og sitt eget liv også, kan han ikke være min disippel. Og hver den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel. For hvem av dere som vil bygge et tårn, setter seg ikke først ned og beregner kostnadene for å se om han har nok til å fullføre det? Ellers kan det hende at når han har lagt grunnmuren og ikke kan fullføre det, begynner alle som ser det, å håne ham og sier: Denne mannen begynte å bygge og kunne ikke fullføre. Eller hvilken konge som går til krig mot en annen konge, setter seg ikke først ned og overveier om han med ti tusen kan møte ham som kommer mot ham med tjue tusen? Hvis ikke, sender han utsendinger mens den andre ennå er langt borte, og ber om fredsvilkår. Slik kan heller ingen av dere som ikke gir avkall på alt han eier, være min disippel –Lukas 14:25-33.
Jesus ba tydelig sine disipler om å beregne kostnaden. Og de må ha beregnet kostnaden, for de ga trofast alt, inkludert sine liv, for Kristi rike. De forsto at de kunne ha hatt livets gode ting; men de forsto også at det ville koste dem de gode tingene i det neste livet.
Ja, og alle som vil leve fromt i Kristus Jesus, skal lide forfølgelse –2 Timoteus 3:12. Hvis vi ser på de løftene Jesus ga oss i Hans Ord om forfølgelse, og så sammenligner dem med livet til Jesu etterfølgere i dag, kan vi bli forvirret. Og med rette.
Han som sier at han blir i ham, bør også selv vandre slik som han vandret –1 Johannes 2:6. Jesus sier at vi skal vandre slik Han vandret, Han sier også at vi må følge Ham.
Hvordan vandret Han? Vi vet at Jesus ikke hadde noe sted å legge hodet—slik ønsket Han det. Vi vet at Jesus kunne ha valgt å leve hvor og hvordan Han ville. Han hadde faktisk kontroll over hele verden, likevel ble Han foraktet og forkastet av verden og dens system. Når Han talte, ville folk gripe Ham; de ville drepe Ham. Han var ikke en populær person; Han hadde få venner. I realiteten passet Han ikke inn, og Han fikk ikke leve lenge. Tre år etter at Hans tjeneste begynte, ble Han drept. …Han ble regnet blant lovbryterne –Markus 15:28.
Hva med Hans etterfølgere i dag? Vandrer de slik Han vandret? Og hvis ikke, hvorfor ikke?
Vi leser om Israels barn som dro gjennom ørkenen. De kjempet og inntok byene på sin vei, og drepte alle underveis. Vi leser mange fortellinger om hvordan Gud befalte Israels barn å drepe alle fiendene, til og med kvinner og barn. Følgende er en slik beretning blant mange.
Så ga HERREN vår Gud oss også Og, kongen i Basan, og hele hans folk i vår hånd; og vi slo ham til ingen av hans folk var igjen. Og vi tok alle hans byer på den tiden; det var ikke en by blant dem som vi ikke tok, seksti byer, hele Argob-området, Ogs kongedømme i Basan. Alle disse byene var befestet med høye murer, porter og bommer; i tillegg var det svært mange ubefestede byer. Og vi utslettet dem fullstendig, slik vi gjorde med Sihon, kongen i Hesbon, ved å utslette mennene, kvinnene og barna i hver by –5 Mosebok 3:3-6.
Vi leser slike beretninger i Skriften, og det kan få oss til å krympe oss. Det er nesten som om livet selv ikke var viktig. Selv i Det nye testamente ser ikke døden ut til å være en så stor sak. Folk levde og folk døde.
Den første uken etter at vi flyttet til Haiti, kjørte jeg gjennom byen. Plutselig så jeg rett foran meg en mann liggende i gaten. Blod rant nedover veien og samlet seg i en fordypning—han var død. Jeg var sjokkert. Men det som sjokkerte meg mest var at ingen så ut til å legge merke til det. Hundrevis av mennesker hastet forbi ham, uten engang å se på mannen—ingen brydde seg.
I de neste seks årene så vi mange døde eller døende mennesker—det ble et vanlig syn.
Hvis det var slik tilbake i bibeltiden, og det fortsatt er slik i mange land i verden i dag, er det kanskje vi som er utenfor normen? Kanskje verdsetter vi livet høyere enn Gud gjør. Kanskje er vi blant dem Jesus talte om da Han sa—Den som elsker sitt liv, skal miste det; og den som hater sitt liv i denne verden, skal bevare det til evig liv –Johannes 12:25.
Med svette i ansiktet skal du spise brød, inntil du vender tilbake til jorden; for av den ble du tatt: for støv er du, og til støv skal du vende tilbake –1 Mosebok 3:19. Vi ble skapt av støv, og etter noen få korte år vender vi tilbake til nettopp det samme støvet.
Dere vet ikke hva morgendagen vil bringe. For hva er deres liv? Det er bare en damp som viser seg en liten stund og så forsvinner –Jakob 4:14. Bibelen kaller også våre liv en damp.
Vi vet alle hva som skjer etter det—dommen, så evigheten. Så hvorfor bryr vi oss så mye om dette livet? Kanskje er det et amerikansk problem eller et vestlig problem.
Det er åpenbart at amerikanere blir sett på som «mer verdifulle» enn de fleste andre nasjonaliteter. Hvis du er amerikaner i et utviklingsland, blir du hyllet som en konge. Hvis noe skjer med en amerikaner, blir det raskt toppsak i nyhetene. Jeg sto en gang over likene av to myrdede menn. En av deres nære venner sto ved siden av, så jeg spurte ham hvordan han hadde det. Han trakk på skuldrene og sa: «Slik er livet».
Så hvorfor betyr livet så mye for oss amerikanere? Svaret er enkelt. Vi kan få nesten hva vi vil; penger er lett å skaffe, og vi kan leve slik vi ønsker. Vi kan leve i nytelse hver dag. Vi går i butikken og kjøper det vi vil, når vi vil—vi får det slik vi vil. Slik er det bare; for de fleste av oss er det alt vi noen gang har kjent—et liv i overflod. Så hvordan påvirker dette oss?
Denne typen liv gjør det spesielt vanskelig å «gi alt» for Kristus. Det gjør det vanskelig å adlyde Jesu befaling: …Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen –Markus 16:15. Det gjør det vanskelig å si med apostelen Paulus: For meg er livet Kristus, og døden en vinning –Filipperne 1:21. I realiteten gjør det det vanskelig å være en kristen.
Da Jesus sa… For den som vil frelse sitt liv, skal miste det; og den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det –Matteus 16:25, hva mente Han? Kunne det bety bokstavelig det det sier: at når du forelsker deg i ditt eget liv, kan du ikke effektivt følge Kristus, slik at du til slutt faktisk mister ditt liv?
Kan du gå til de fortapte og gi avkall på dette livets bekvemmeligheter hvis det er disse bekvemmelighetene du elsker og lever for? Det er ikke sannsynlig. Det vi har er «amerikaniserte» kristne som bare vil dra til misjonsmarken hvis de kan ta med seg bekvemmelighetene sine. Dette skaper rike misjonærer som lever komfortabelt, og som til tross for sine beste anstrengelser ikke kan vinne de fortapte; snarere gjør de dem misunnelige. Kan vi gå inn i byene og forkynne evangeliet for de fortapte slik så mange før oss har gjort? Kan vi ta oss tid til å undervise og disippelgjøre de titusenvis som søker? Hvis vi elsker våre liv, vil vi sannsynligvis ikke gjøre det, for det er for mye å tape og det er sløsing med gode evner og muligheter. Gud hjelpe oss.
Når vi lever for å tilfredsstille kjødet og vi har våre liv fullstendig ordnet, er det vanskelig for Gud å bruke oss. Vi er oppblåste. Vi har en tendens til å tro at Gud har velsignet oss på grunn av alle eiendelene våre og vår status i livet; men er ikke dette velstandsevangeliet? Hva om det endret seg? Ville vi fortsatt anse oss som velsignet? Er det Gud eller vår egen innsats som får oss til å være glade? Hva om vi befant oss i døperen Johannes’ situasjon? Eller apostelen Paulus’? Hvis vi satt i fengsel uten å ha gjort noe galt, ville gleden vår bestå? Det burde den hvis Den Hellige Ånd bor og virker i våre hjerter. Bibelen sier at vi kan lide med glede!
For mange år siden var en arbeidskamerat av meg en glad fyr. Han hadde et fint liv. Det var ett problem—han trodde ikke at det fantes en Gud. Vi snakket dag etter dag. Han fortalte meg stadig hvor lykkelig han var og at man ikke trengte å være kristen for å være lykkelig. Han snakket om sitt fine liv, alt han eide, sin gode jobb, sin hyggelige familie. Interessant nok så det virkelig ut som om han var lykkelig.
Jeg sa til ham at sann lykke ikke kom fra tingene vi eier eller posisjonen vi befinner oss i, men han var bare uenig. Han proklamerte også at han levde et bedre liv enn de fleste kristne han kjente. Han sa også at han ikke ble sint slik de fleste kristne gjorde og at han kunne kontrollere seg. Jeg prøvde å overbevise ham om at han var villedet. Til tider trodde jeg at jeg kom et stykke fram, så senere virket det som om jeg var langt fra å nå ham. En dag innrømmet han alvorlig at jeg virket annerledes enn de fleste kristne han hadde kjent tidligere, men det var likevel ikke nok.
Jeg sluttet i den jobben og mistet kontakten med ham. Nylig møtte jeg en annen av mine tidligere kolleger. Jeg tenkte straks på vennen min og spurte hvordan det gikk med ham. Han så underlig på meg og rystet meg dypt da han sa: «Han begikk selvmord».
Djevelen vil at vi skal elske livet vårt—det er så enkelt. Når vi elsker livet vårt, fokuserer vi på det, vi setter det høyt. Det siste vi ønsker er å miste livet vårt, selv om det er for noe evig.
Da jeg var i det amerikanske marinekorpset, minnet de oss stadig på at livene våre ikke var nummer én; landet vårt var. Det er mange unge menn som setter landet først. Mange har dratt ut og gitt alt; mange har dødd.
Under andre verdenskrig forsøkte japanerne å snike seg bort til en skyttergrop med soldater og kaste inn en granat. Mange ganger endte det ikke slik japanerne ønsket, fordi noen kastet seg over granaten og tok imot eksplosjonen med kroppen. Tusener ga sine liv for å redde sine venner og forsvare landet sitt. Men én ting er sikkert: Hvis de ikke hadde hatt prioriteringene i orden (landet foran dem selv), ville de ikke ha gjort det.
Hvis noen i dag, i Amerika, skulle risikere livet for evangeliets skyld, ville han bli kalt tåpelig, uvøren og umoden. Men hva sier vi om så mange før oss—de som ga sine liv mens de sto for de samme tingene vi sier vi tror på i dag? Og hva med de tusenvis i dag som setter livet på spill i andre land—er de tåpelige? La oss se på et veldig tydelig eksempel i Apostlenes gjerninger.
Og mens vi oppholdt oss der i mange dager, kom det ned fra Judea en profet ved navn Agabus. Og da han kom til oss, tok han Paulus’ belte og bandt sine egne hender og føtter og sa: Slik sier Den Hellige Ånd: Slik skal jødene i Jerusalem binde mannen som eier dette beltet, og overgi ham i hedningenes hender. Og da vi hørte dette, ba både vi og de som var på det stedet ham om ikke å gå opp til Jerusalem. Da svarte Paulus: Hvorfor gråter dere og knuser hjertet mitt? For jeg er rede ikke bare til å bli bundet, men også til å dø i Jerusalem for Herren Jesu navn. –Apostlenes gjerninger 21:10-13.
Hva ville vi ha tenkt om Paulus’ handlinger i dag? Paulus dro til Jerusalem og ble raskt grepet, slått og kastet i fengsel. Det var begynnelsen på slutten for vår kjære bror. Han ble flyttet fra fengsel til fengsel og endte til slutt i Roma hvor han ble halshugget. Hva tror du de som forsøkte å overtale ham til ikke å dra til Jerusalem tenkte? Tror du de kalte ham en tosk? Ristet de på hodet og sa: «Jeg sa at han ikke skulle dra!»?
Vi kan ikke vite det sikkert. Men jeg er sikker på at Paulus enkelt og greit satte Kristi rike først; hans liv spilte ingen rolle. Han adlød Gud, og Gud hadde sagt til ham å dra.
Når vi elsker våre liv, er det veldig vanskelig å være en effektiv disippel av Herren Jesus. Vi ender opp med å svikte Guds kall, og så sitter vi fast og forsøker å leve kristenlivet alene og uten Gud—uten åndelig hjelp ovenfra, noe som gjør at vi kommer langt til kort.
Det er ironisk at først når vi gir avkall på alt, inkludert våre liv, finner vi sann fred og et formål med livet. Og når vi elsker våre liv, er det da vi vil miste dem.
Reis dere, dere Guds hellige!
Legg mindre viktige ting bak dere.
Gi hjerte og sjel og sinn og styrke
Til å tjene kongenes Konge.Reis dere, dere Guds hellige!
Riket lar vente lenge på seg.
La dagen med kristuslik kjærlighet komme
Og gjør slutt på urettens natt.Løft Kristi kors høyt!
Trå der Hans føtter har trådt.
Ledet frem av Menneskesønnen,
Reis dere, dere Guds hellige!
La oss reise oss som Guds folk og begynne å legge mindre viktige ting bak oss, med blikket vendt mot det som er der oppe, ikke mot jordiske ting. Ja, vi vil skille oss ut; vi vil bli kalt tåper og mye annet. Likevel vil vi igjen fange Guds oppmerksomhet, og vekkelsens ild vil igjen brenne!
