Før jeg ble omvendt, hadde jeg aldri hørt betegnelsen «anabaptist», og tanken på at noen skulle dele sin tro på Jesus med andre, var fremmed for meg. Etter at jeg ble omvendt, husker jeg at jeg tenkte på alle vennene mine som ikke visste noe om det som nettopp hadde skjedd med meg. Én ting gikk stadig gjennom hodet mitt: «Jeg må fortelle dem det!» Når noe godt skjer med noen, forteller de det vanligvis til andre. Noen forteller det til én eller to, mens andre får lyst til å fortelle det til alle. Det var det jeg ønsket å gjøre, ikke for min egen skyld, men for deres.
Hver gang jeg traff en gammel venn, fortalte jeg dem hva som hadde skjedd med meg. Vanligvis sa de at de hadde hørt om det, og prøvde så å få meg til å roe meg ned og slappe av. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg gjorde feil de første årene. Jeg merket at mange ikke satte pris på det jeg hadde å si, men det som forbløffet meg mest, var at de som hevdet å være kristne, så ut til å bli mest fornærmet.
En dag var jeg på besøk hos en eldre mann som sa at han hadde vært kristen det meste av livet. Under samtalen pekte han opp på en lyspære og sa: «Ser du den lyspæren? Den snakker ikke.» Jeg ble sjokkert. Han fortalte meg at ja, Jesus sier at vi er verdens lys, men at lys er stille. De snakker ikke. Jeg dro hjem for å studere saken i Bibelen på egen hånd. Var dette sant? Det tok ikke lang tid før jeg fant vers som: Og Jesus vandret omkring i hele Galilea, underviste i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket og helbredet alle slags sykdommer og plager blant folket. –Matt 4:23. Også i Matteus sier Jesus at han fikk medfølelse, fordi menneskene som var sammen med ham, var slitne og spredt omkring. Litt lenger framme leser vi: Da sa han til disiplene sine: «Høsten er rik, men arbeiderne er få. Be derfor høstens herre om å sende arbeidere ut til høsten sin.» –Matt 9:37-38
Det virker for meg som om Jesus snakket med folk om riket overalt hvor han dro. Jeg har sett mennesker vitne om Gud på en stygg måte. Det betyr ikke at vi ikke skal vitne. Hvis du leser Apostlenes gjerninger, er det omtrent alt du ser – troende som deler evangeliets budskap med andre! I én beretning tok myndighetene disiplene til fange og sa at de kunne slippe fri hvis de holdt munn! Men disiplene sa at de ikke kunne det: For vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt. –Apg 4:20. Til slutt ble de for alltid brakt til taushet – ved døden.
Senere hørte jeg om disse menneskene som kalles anabaptister. Jeg begynte å lese om dem, og om hvordan heller ikke de ville tie. Jeg bestilte Martyrspeilet og ble slått av det jeg leste. Disse kjære menneskene levde som disiplene vi finner i Bibelen. De oppfylte det Jesus sa: Og dere skal bli hatet av alle for mitt navns skyld. Men den som holder ut til enden, skal bli frelst. –Matt 10:22. Og i Romerbrevet: Som det står skrevet: For din skyld blir vi drept dagen lang, vi blir regnet som slaktesauer. –Rom 8:36. Etter en tid fant jeg en menighet med en anabaptistisk visjon.
Så hvorfor skriver jeg dette? Kjære brødre og søstre, jeg tror ilden er i ferd med å slukne. Jeg hører stadig noen av våre anabaptister snakke om å leve et stille og fredelig liv. Jesus sier i lignelsen om såmannen: Den som ble sådd blant tornene, er den som hører ordet, men bekymringene i denne verden og rikdommens bedrag kveler ordet, og han blir ufruktbar. –Matt 13:22. Kan det være slik det står til med noen av oss? Vi lever i en vestlig kultur der penger synes å være lette å få tak i, og vi blir opptatt av vår egen rikdom og bekymringene i denne verden. La oss passe på at vi ikke blir lik verden for å unngå å bli forfulgt av verden.
En gruppe anabaptister flyktet fra forfølgelse og dro til et land der de ennå ikke ble forfulgt. De startet et møbelverksted for å forsørge seg, men klarte ikke å selge noen møbler fordi de var de fryktede anabaptistene. Snart ble situasjonen desperat fordi de trengte penger til mat. En dag kom en rik mann inn i verkstedet. Alle arbeiderne sluttet å jobbe. «Kanskje denne mannen kjøper noe, så vi kan få mat!» tenkte de. En eldre bror gikk bort til den mulige kunden og spurte om han kjente Jesus. Etter en kort samtale stormet mannen rasende ut av butikken. Snart spurte noen sultne arbeidere den gamle mannen hvorfor han måtte skremme bort deres eneste mulighet til å få solgt noe. Han forklarte at det var langt viktigere at denne mannen skulle kjenne Jesus enn at de skulle bekymre seg for å få solgt noe. Slik tenkte de tidlige anabaptistene – evangeliet kom først. De kunne ikke la være å tale om det de hadde sett og hørt, og også de ble drept dagen lang.
Jeg har lest mange beretninger om tidlige anabaptistiske kristne som ble arrestert for sin tro. Myndighetene bønnfalt dem om bare å holde munn! Men de nektet, slik disiplene gjorde. Også de valgte døden framfor et stille liv. En ung mann ble arrestert og etterlot seg sin kjære kone, som ventet deres første barn. Myndighetene ventet til barnet var født, og brakte så det nyfødte barnet til den nybakte faren i fengselet. De fortalte ham at han nå var far, og at han kunne dra hjem og være sammen med kona og sønnen. De sa at han også kunne fortsette å tro på samme måte, men han måtte tie og ikke tale imot synd i kirken. Den unge faren nektet, så de brente ham på bålet. Det var ikke et alternativ å tie.
Så hva mener Skriften med et stille og fredelig liv? Paulus skriver til Timoteus: Først av alt formaner jeg derfor til at det bæres fram bønner, påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker, for konger og alle som har myndighet, så vi kan leve et stille og fredelig liv i all gudsfrykt og verdighet. –1 Tim 2:1-2. For konger og alle som har myndighet, så vi kan leve et stille og fredelig liv i all gudsfrykt og verdighet? Ja, apostelen Paulus sier dette, men hva mente han? Kan han ha ment at vi skal tie om evangeliet? Eller at vi aldri skal konfrontere en synder? Paulus ber oss ikke om å gjøre noe han selv aldri gjorde, eller noe Kristus selv aldri gjorde. Tvert imot viser Skriften oss noe helt annet.
Det virker som om de nytestamentlige kristne i Bibelen og i den tidlige kirken aktivt spredte evangeliet og var begeistret for Jesu Kristi kirke. De dro omkring og forkynte evangeliet: De holdt møter i fjellene, i skogene eller hvor som helst folk ville komme. Det var livet deres. Her sier Paulus at vi skal be om at myndighetene lar oss være i fred mens vi utfører våre vanlige daglige gjøremål, dersom vi adlyder Gud ved å gjøre ting myndighetene ikke liker. Som kristne bør vi spre sannheten i Guds Ord og arbeide aktivt for å fremme Guds rike. Vi bør be om at myndighetene lar oss leve i fred mens vi tjener fredsfyrsten.
Noen kristne prøver å være som verden i sitt forsøk på å vinne verden. De prøver å få folk til å leve et lykkelig liv, bli med i klubben vår, være fri i Kristus, dra på en spennende misjonsreise, leve livet fullt ut og bli alt de kan bli. Alt handler om å «elske Jesus», ikke om å adlyde ham.
Hva med oss? Er vi ivrige etter å fortelle folk om Jesus, selv om det vil koste oss noe? For mange av oss er det ganske lett å snakke om gårdsdrift, byggearbeid, hjortejakt og mye annet, men når det gjelder det som har med Gud å gjøre, har vi ikke stort å si. Er vi så redde for forfølgelse? Frykter vi at verden skal hate oss? Husk hva Jesus sa: Hvis verden hater dere, så vit at den har hatet meg før dere. Hvis dere var av verden, ville verden elsket sitt eget … –Joh 15:18-19. Og: Den som skammer seg over meg og mine ord i denne utro og syndige slekt, ham skal også Menneskesønnen skamme seg over når han kommer i sin Fars herlighet sammen med de hellige englene. –Mark 8:38
Det er lett å være kristen når man slår seg til ro og lever et stille og fredelig liv, aldri utfordrer en synder, aldri irettesetter en bror eller tråkker Satan på tærne, men hvem har sagt at det skulle være lett? Her på Haiti prøver vi som menighet å følge Jesus uansett hva det koster. Bare i går fortalte to medlemmer oss at de står i fare for å miste jobbene sine på grunn av evangeliet. En annen søster i menigheten fortalte at skolen barna hennes går på, krever uniformer, og at jentene må ha på seg bukser. Hun sendte datteren sin på skolen i en anstendig kjole, men hun ble sendt hjem med en beskjed fra rektoren om at hun ikke måtte komme tilbake til skolen iført «den greia der». Hvis dere blir hånet for Kristi navns skyld, er dere salige, for herlighetens og Guds Ånd hviler over dere. Fra deres side blir han spottet, men hos dere blir han æret. –1 Pet 4:14
Gleden kommer av å lide for rettferdighetens skyld. Bibelsk lidelse kommer av å adlyde Jesus når man møter motstand. Er vi for opptatt med å krangle om personlige meninger om læren og være politisk korrekte mens verden ler av oss og går fortapt? La oss være som Jesus og trofaste kristne gjennom tidene, og leve slik at menneskene omkring oss ikke kan benekte at Guds kraft er i oss. Vi har noe alle trenger. Så hva venter vi på? La oss forenes igjen, komme sammen på nytt, fornekte oss selv, ta opp korsene våre og følge ham!
