I oktober 2020 uttrykte en 90 år gammel kvinne ved navn Nancy Russell, som bodde på et sykehjem i Toronto i Canada, et ønske om å få en lege til å hjelpe henne med å ta sitt eget liv. Hun følte at isolasjonen de foregående månedene var mer enn hun kunne holde ut, og hun så ingen ende på den.
Nancy Russell hadde ikke demens. Hun hadde ingen tilstand som vanligvis regnes som terminal. I Canada er det imidlertid ikke nødvendig å ha en terminal tilstand for å be om hjelp til å gjennomføre legeassistert selvmord. Canada kaller denne prosedyren «Medisinsk hjelp til å dø» (MAID). Navnet gir inntrykk av at det dreier seg om lindrende omsorg, men i virkeligheten er det alt annet enn lindrende omsorg.
En geriater hørte historien hennes og gikk med på å hjelpe henne. Hun ble skrevet ut slik at hun kunne tilbringe den neste uken sammen med familien sin. Da den tiden var omme, fikk hun en dødelig injeksjon mens familien var til stede. Dette er ikke et enkeltstående tilfelle. I 2020 var det 7 595 mennesker som tok livet sitt med hjelp fra en lege.
Når jeg tenker på denne alvorlige statistikken, kjenner jeg på stor sorg. På en måte svikter mange familier sine eldre eller syke familiemedlemmer. COVID ser bare ut til å ha forverret dette problemet. Et enda større problem er at samfunnet vårt ikke lenger verdsetter eldre menneskers liv.
Et samfunn som ikke lenger verdsetter alle menneskeliv som viktige, begynner å tillate ting som legeassistert selvmord og til og med eutanasi. Eutanasi er når noen gir en annen person medisiner med det formål å drepe vedkommende, mens assistert selvmord er når én person gir medisiner til en annen person, som så «selv» tar dem og dermed tar livet sitt.
Det er nyttig å se på hvordan vi som kristne forholder oss til situasjoner ved livets slutt, og prøve å forstå hvor verden omkring oss har gått så fryktelig galt.
Skapt i Guds bilde
Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det; til mann og kvinne skapte han dem – 1. Mosebok 1:27. Og Herren Gud formet mennesket av støv fra jorden og blåste livets ånde inn i neseborene hans; og mennesket ble en levende sjel – 1. Mosebok 2:7.
Gud ga Adam og Eva liv under skapelsen. Han formet Adam av jordens støv og skapte Eva av Adams ribbein. Det var Gud selv som blåste livets ånde inn i dem. Mer enn det: Han satte sitt eget bilde på dem.
Mennesker har ikke verdi på grunn av tjenester de gjør for andre. De er ikke verdifulle på grunn av intelligensen eller talentene sine. Mennesker har derimot verdi fordi Gud skapte dem med en hensikt. Han verdsetter hver og én av dem.
For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin enbårne Sønn, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv – Johannes 3:16. Dette verset regnes av noen som Skriftens mest kjente avsnitt, og gjør det klart at hver eneste en av oss er verdifull for Gud og verdig til hans forløsning. «Hver den» betyr «hver eneste en av oss».
Det finnes mange andre vers, som Jeremia 1:4-5 og Salme 139:13-15, som taler om Guds forutviten da han skapte oss. Gud planla ikke bare å føre Adam og Eva inn i denne verden og deretter la tingene gå sin egen gang. Han leder i stedet unnfangelsen og utviklingen til hver og én som blir født. Vi forstår kanskje ikke alle Guds hensikter, men vi kan med sikkerhet si at Gud ikke gjør feil.
Livskvalitet
Mye av etikken rundt spørsmål ved livets slutt handler om begreper som «livskvalitet» og «verdighet». Livskvalitet handler om i hvilken grad noen kan glede seg over sine vanlige, dagligdagse aktiviteter. Verdighet handler om at mennesker føler at de blir vist tilstrekkelig respekt.
Mange føler at begge disse tingene – livskvalitet og verdighet – blir dårligere når noen får en alvorlig og invalidiserende sykdom. De som har slike sykdommer og ikke har et personlig forhold til Jesus, kan føle at de har nådd et punkt der de ikke ønsker å fortsette å leve.
Det er farlig når mennesker tror at livet bare er verdt å leve når tingene er enkle og livskvaliteten er høy.
Vi som følger Kristus, forstår at vi alle vil møte lidelse. Gud blir herliggjort når vi lider med en ydmyk og stille ånd. Mer enn det lærer det andre mennesker hvilken kraft et liv som Gud har forvandlet, har. Vi kan ikke bære disse prøvelsene alene. Og det trenger vi heller ikke, for Guds Ånd er med oss og gir oss styrke til å holde trofast ut til enden.
Å overlate livet vårt i Guds hender
Kristne bør ikke være fatalistiske. Vi tror ikke at vi kommer til å dø på en på forhånd bestemt dag, uansett hva vi gjør.
Det virker sannsynlig at selv om hver og én av oss har en maksimal levealder, kan vi forkorte den betydelig gjennom dårlige valg.
En som kjører i beruset tilstand eller bruker narkotika, får kanskje ikke et langt liv med mindre han endrer livsførsel. I mindre grad kan også en som spiser usunt og nekter å trene, forkorte levetiden sin og få betydelig dårligere helse enn en som velger en sunn livsstil.
Ettersom hans dager er fastsatt, og tallet på hans måneder er hos deg, har du satt hans grenser, som han ikke kan overskride – Job 14:5. Dagene våre er i Guds hender. Det er ikke vår oppgave å gjøre noe for bevisst å forkorte dem.
Et av de ti bud lyder: Du skal ikke slå i hjel – 2. Mosebok 20:13. Dette budet ville helt klart forby leger å ta livet av pasienten sin med vilje. Det ville også være et bud mot at noen gjør slutt på sitt eget liv.
Det er langt bedre om vi kan overlate dagene og timene våre i Guds hender. Alt vi trenger å gjøre, er å tjene ham så godt vi kan med den tiden vi har. Vi får ikke velge hvor mye tid vi får tildelt.
Ved livets slutt
Det er vanskelig å komme med bastante uttalelser om hva noen kan eller bør oppleve ved livets slutt. Noen terminale sykdommer, som kreft med spredning til skjelettet, kan føre til sterke smerter. Andre sykdommer, som nyresvikt eller demens, fører derimot til svært lite smerte, om noen i det hele tatt.
Noen ønsker helst ikke å få intensiv behandling. Kjemoterapi, dialyse og mange andre moderne behandlinger har bivirkninger, hvorav noen kan være svært negative. Å velge å ikke få behandling for en sykdom er noe annet enn å velge aktivt å gjøre slutt på livet sitt.
Det er også viktig at avgjørelsen er den enkelte personens egen, og ikke noe som blir tredd ned over hodet på vedkommende. I Sverige under COVID bestemte myndighetene at eldre beboere på sykehjem ikke skulle behandles for COVID. Mange fikk ikke engang oksygen, men ble i stedet satt på morfin og beroligende midler for å «gjøre dem komfortable» mens de ventet på slutten.
Ikke handle i frykt
Mange av avgjørelsene mennesker tar når de står overfor en terminal diagnose, blir tatt av frykt. De kan frykte bivirkninger av medisiner, frykte døden eller ganske enkelt frykte å bli en byrde for familien.
Kristne bør ikke handle ut fra slike motiver. For Gud har ikke gitt oss en fryktens ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd – 2. Timoteus 1:7.
Som Guds barn er vi ikke redde for døden. Men, brødre, jeg vil ikke at dere skal være uvitende om dem som er sovnet inn, for at dere ikke skal sørge slik som de andre, de som ikke har håp. For dersom vi tror at Jesus døde og sto opp igjen, skal Gud på samme måte føre dem som er sovnet inn i Jesus, sammen med ham – 1. Tessaloniker 4:13-14.
Vi forstår at vår Frelser har seiret over døden og tatt brodden fra den. Jesus vant seier over døden og graven, slik at også vi kan leve uten frykt.
Vi kan velge å få intensiv behandling, men vi vil ikke være drevet av et desperat forsøk på å holde døden på avstand.
Stol på Guds styrke
Alt makter jeg gjennom Kristus som gir meg styrke – Filipperne 4:13. Dette verset kommer etter at apostelen Paulus har snakket om hvordan han kan være tilfreds i enhver situasjon, både når han har overflod og når han lider nød.
Vi ser tydelig i livet hans at han satte nettopp dette ut i praksis. Han opplevde steining, slag og skipsforlis. Man må tro at kroppen hans klaget hver kveld når han la seg for å sove, og minnet ham om alle savnene og påkjenningene den hadde gjennomgått.
Det var ikke ibuprofen eller Tylenol som hjalp ham gjennom disse tidene (de skulle ikke bli oppfunnet før mange århundrer senere). Det var snarere styrken han fikk gjennom forholdet sitt til Gud. Den samme styrken er tilgjengelig for oss i dag, uansett hva vi står overfor, selv en terminal sykdom.
Forstå at det sannsynligvis vil bli smerte
Et av valgene mennesker kan ta ved livets slutt, er å ta imot palliativ behandling. Dette er en type behandling som er spesielt utformet for å behandle smerter og andre symptomer, vanligvis hos en terminalt syk pasient (for å holde pasienten komfortabel, ikke for å forsøke å kurere sykdommen). Dette er den typen behandling som tilbys gjennom hospiceprogrammer.
Legene og sykepleierne i hospiceprogrammer har først og fremst fokus på å fjerne smerte, snarere enn å søke en kur for den enkelte. Derfor er de i stor grad avhengige av at pasientene er ærlige om hvor sterke smertene er, slik at de kan gi dosene pasientene føler at de trenger for å kontrollere smertene.
Dette er selvfølgelig krevende. Ofte er den eneste måten å fjerne smertene fullstendig på å gi en person så store doser smertestillende medisiner at vedkommende ikke klarer å ha kontakt med menneskene rundt seg. Som alltid må det finnes en viss balanse mellom å kontrollere smertene og å unngå så mye medisin at personen blir omtåket og søvnig.
Gud blir herliggjort i lidelsen vår
For vår lette trengsel, som varer en kort stund, virker for oss en evig fylde av herlighet som veier langt tyngre, mens vi ikke har blikket festet på det synlige, men på det usynlige. For det synlige er midlertidig, men det usynlige er evig – 2. Korinter 4:17-18.
Ingen av oss liker å lide, og vi søker det så visst ikke. Når vi går gjennom lidelse, ser verden omkring oss hvordan vi takler den, og menneskene kan se om det er noe annerledes ved oss.
Vi vet at Jesus led mye under rettssaken og korsfestelsen. All lidelse vi går gjennom, er svært liten sammenlignet med det.
Det viktigste er at vi holder blikket festet på vår Frelser. Det er han som gir oss styrke til å holde ut til enden. Han er alltid trofast.
Konklusjon
Verden er et mørkt sted i vår tid. Livets verdi ser ut til å ha blitt mindre med tiden. Stadig flere land lar leger skrive ut medisiner som gjør det mulig for pasienter å ta sitt eget liv, mens andre går så langt som til å tillate leger å gi pasientene sine medisiner som dreper dem.
Det er viktig at vi fortsetter å verdsette menneskeliv, og at vi herliggjør Gud i alt vi står overfor – selv om vi har en terminal sykdom.
Hvis vi har ansvar for å ta vare på noen i denne situasjonen, er det svært viktig at vi bekrefter vedkommendes verdi og sørger for at personen forstår at han eller hun ikke er en byrde. Gud verdsetter livet deres, og det bør vi også gjøre. Denne støtten vil hjelpe dem når de strever med begrensningene helsen har pålagt dem.
Ingen av oss kommer til å leve for alltid, men det vi gjør her, får evige konsekvenser for oss og for dem vi påvirker.
