Hvis ekteskapet er en pakt, hvilken betydning har da paktsforholdet? Hva gjør det til et paktsforhold, og hvordan skiller det seg fra alle andre forhold? Dette er spørsmål vi må søke svar på dersom vi skal forstå ekteskapets varighet og lykkes med å navigere gjennom de farefulle farvannene i et ekteskap i krise.
I vårt samfunn har pakten blitt noe foreldet. Den kulturelle revolusjonen på 1960-tallet gjorde skilsmisse kulturelt akseptabelt, og livslang troskap i ekteskapet har blitt unntaket snarere enn regelen. Dessverre har denne pesten rammet de fleste av de etablerte kirkene og er nå på vei inn i våre anabaptistiske kirker.
Pakten er Guds idé. Han er den fremste som inngår pakter. Hans hellige navn «Jehova» viser at Gud alltid holder sitt ord. Den hebraiske opprinnelsen til «Jehova» er yeh-ho-vaw. Dette ordet kombinerer to hebraiske verb for å være. Den mest bokstavelige oversettelsen av navnet yeh-ho-vaw ville være «er er», eller slik Gud sa til Moses: «Jeg er den jeg er.»
Guds navn «Jehova» viser at Gud alltid holder sitt ord, at han ikke kan lyve, og at han er tro mot sin karakter. Jakob uttrykker det slik: Enhver god gave og enhver fullkommen gave kommer ovenfra og kommer ned fra lysenes Far, hos hvem det ikke finnes forandring eller skiftende skygge – Jak 1,17.
Hva gjør en pakt til en pakt?
En grundig undersøkelse av Skriften viser at det er tre sentrale elementer når en pakt inngås.
- Ord
- Vitner
- Det som stadfester pakten
Ord
Ord definerer en pakts vilkår og betingelser. Det er svært viktig at vilkårene og betingelsene i pakten er tydelig definert og forstått av begge partene. Da Gud inngikk en pakt med Abraham, talte han og sa: Og jeg vil opprette min pakt mellom meg og deg og din ætt etter deg, slekt etter slekt, en evig pakt, så jeg skal være Gud for deg og for din ætt etter deg – 1 Mos 17,7.
Da Gud inngikk pakt med Israels folk ved Sinai-fjellet, ga han dem loven, som var vilkårene og betingelsene for den mosaiske pakten.
I Bibelen vår i dag har vi Det gamle og Det nye testamentet. Dette viser til den gamle og den nye pakten. I Det nye testamentet har vi Jesu og apostlenes lære, som går foran loven i Det gamle testamentet. I Bergprekenen sa Jesus gjentatte ganger: «Dere har hørt at det er sagt, men jeg sier dere.»
Forfatteren av Hebreerbrevet skrev følgende om den nye pakten: Men nå har han fått en så mye bedre tjeneste, som han også er mellommann for en bedre pakt, som er lovfestet på bedre løfter – Hebr 8,6.
På bryllupsdagen bruker vi ord med presis betydning for å inngå en bindende pakt «… inntil døden skiller oss ad». Ekteskapsløftene kan variere noe, men bør alltid inneholde en forpliktelse til et gjensidig kjærlig forhold som varer livet ut, og derfor ikke kan oppheves.
Vitner
En annen viktig del av en pakt er vitnene. Vitner bekrefter og holder partene ansvarlige for løftene som er gitt. Dette gjelder særlig en pakt mellom to mennesker.
Da Josva stadfestet pakten med Israel på nytt etter at de hadde kommet inn i Kanaans land, utfordret han dem: Da sa Josva til folket: Dere er vitner mot dere selv på at dere har valgt Herren for å tjene ham. De svarte: Vi er vitner – Jos 24,22. Det de sa, var: «Vi skal holde hverandre ansvarlige for forpliktelsene vi inngår i dag.»
Om den nye pakten har vi apostelen Johannes’ vitnesbyrd, der han sier: For det er tre som vitner i himmelen: Faderen, Ordet og Den hellige ånd, og disse tre er ett. Og det er tre som vitner på jorden: Ånden, vannet og blodet, og disse tre stemmer overens – 1 Joh 5,7–8. Her sier Johannes at i denne nye pakten mellom Gud og mennesket er det tre vitner i himmelen og tre vitner på jorden, og alle disse vitnene er enige.
I inngåelsen av en ekteskapspakt er bryllupsgjestene vitnene. Hver gjest blir vitne til løftene som gis. Ved sitt nærvær og sin velsignelse stadfester de ekteskapet og blir personlig ansvarlige for å sørge for at dette ekteskapet varer.
Dette fellesskapets forpliktelse til ekteskapets varighet er samfunnets og kirkens moralske grunnlag. Når et samfunn forsømmer å håndheve ekteskapets varighet, følger kaos og forvirring. Vi ser dette i samfunnet rundt oss. Dessverre ser vi også et økende antall ekteskap som går i oppløsning i våre anabaptistiske kirker.
Det som stadfester pakten
Det siste steget når en pakt inngås, er det som stadfester den og gjør dens vilkår bindende og virksomme. Historisk har det vært mange ulike måter å binde en pakt på. Oldtidens beduiner hadde for vane å bruke salt til å binde en pakt. Hver part ga den andre en mengde salt. Saltet ble blandet med hver parts eget salt, slik at det ble umulig noensinne å skille «mitt salt» fra «ditt salt». Dette symboliserte at denne avtalen ikke kunne endres.
Så var det skikken med berith. Berith er et hebraisk ord som betyr «å skjære». I det gamle Israel ble en pakt stadfestet ved å «skjære en pakt». Denne skikken blir tydelig illustrert i Første Mosebok 15, der Gud stadfestet sin pakt med Abraham. Abraham spurte Gud: … Herre Gud, hvordan kan jeg vite at jeg skal arve det? – 1 Mos 15,8. Guds svar på Abrahams bønn var: … Ta en tre år gammel kvige, en tre år gammel geit, en tre år gammel vær, en turteldue og en dueunge – 1 Mos 15,9. Abraham tok disse dyrene, delte dem i to og la dem ut som et offer til Gud. Gud bekreftet pakten med Abraham på nytt med ord, og så, i vers 17, finner vi denne mystiske hendelsen: Da solen var gått ned og det var blitt mørkt, se, da kom det en rykende ovn og en flammende fakkel som fór mellom stykkene – 1 Mos 15,17. Dette var «berith», eller «inngåelsen av pakten ved å skjære». Denne seremonien stadfestet pakten og gjorde dens vilkår og betingelser bindende. Etter denne hendelsen har vi ingen opptegnelse om at Abraham noen gang stilte spørsmål ved eller tvilte på Guds løfte, selv om han tok saken i egne hender for å få løftet til å bli oppfylt.
Da Gud inngikk pakt med Israel ved Sinai-fjellet, … tok Moses blodet og stenket det på folket og sa: Se, dette er paktens blod, den pakten Herren har inngått med dere på grunnlag av alle disse ordene – 2 Mos 24,8. Dette blodet gjorde vilkårene og betingelsene som var fastsatt i loven bindende og virksomme – dette var den gamle pakten.
Da Gud inngikk pakt med deg og meg ved Golgata, ble Jesu blod det stadfestende beviset, eller det bindende tegnet, på hans nye pakt med oss. Når vi tar del i nattverden, minnes vi pakten vi har med Gud gjennom Kristus.
Hva stadfester ekteskapspakten? Som vi allerede har sett, har vi i et ekteskap ord (løftene) og vitner (gjestene). Er ekteskapet dermed fullført? Nei. Ekteskapet er ikke fullført før ektefellene har kommet sammen i fysisk intimitet. Dette fullfører, eller som vi noen ganger sier, fullbyrder ekteskapspakten. Dette er det som stadfester og gjør ekteskapspaktens vilkår og betingelser bindende og varige. Allerede tidlig i Skriften finner vi et eksempel på dette: Og Adam kjente sin hustru Eva … 1 Mos 4,1. Senere ser vi et annet eksempel: Og Isak førte henne [Rebekka] inn i sin mor Saras telt, tok Rebekka til seg, og hun ble hans hustru; og han elsket henne … – 1 Mos 24,67. Fysisk enhet hører pakten til. Derfor er et slikt forhold utenfor ekteskapet synd. Hor eller utroskap tar det Gud har bestemt skal være uløselig knyttet til ekteskapet, og besmitter pakten.
Når ektefeller kommer sammen i fysisk forening, minnes og feirer de ekteskapspakten sin. Dette er begynnelsen på å virkeliggjøre det bibelske «ett kjøtt». Fra denne velsignede foreningen kommer nytt liv i form av dyrebare «små», og hjerter som fornyes ved kjærlighetens kraft.
Når vi tar del i nattverdens brød og vin, minnes og feirer vi paktsforholdet vårt til Kristus. Fra denne velsignede enheten kommer nytt liv i form av hjerter som fornyes ved kjærlighetens kraft. Dette er paktens styrke.
Der disse tre elementene finnes – løfter, vitner og det som stadfester pakten – har vi et paktsforhold. Hvordan skiller et paktsforhold seg fra alle andre forhold?
En forpliktelse til troskap
Noen av de edleste ordene et menneske kan uttale, er «Jeg lover å elske deg til døden skiller oss ad». På bryllupsdagen er disse ordene lette å si, og vi kan være oppriktige når vi sier dem. Saken er at ingen kan vite hva disse ordene kan komme til å koste gjennom et helt liv.
Kjærlighet er et valg og må få feste og vare som en del av hverdagslivet. Vi må velge å rette kjærligheten mot den vi har inngått pakten om å elske, og bort fra andres fristelser. Mange, mange ekteskap går i stykker på grunn av utroskap.
Gud har utformet ekteskapet slik at det knytter ektefellene sterkt sammen. Den åndelige, følelsesmessige og fysiske tilknytningen i ekteskapet skaper et ubrytelig bånd. I Første Mosebok leser vi: Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de skal være ett kjøtt – 1 Mos 2,24. Ordet holde seg til i dette verset betyr «å være sveiset eller limt sammen på en slik måte at det ikke kan skilles».
Å bryte ekteskapets bånd ved å være utro fører til at begge parter blir såret og revet i stykker. Satan, den store bedrageren, vil få oss til å tro at utroskap mot ektefellen på en eller annen måte vil gagne oss. Dette er en stor løgn.
En forpliktelse til trofasthet
Gud viste pakttroskap i sin omgang med sin brud i Det gamle testamentet – Israels folk. Hun holdt ikke sine paktsløfter. Hun vendte seg bort fra tilbedelsen av Jehova og bøyde kne for hedenske altere. Til tross for hennes utroskap fortsatte Gud å søke henne og kalle henne tilbake til seg. Israels utroskap endret ikke Guds trofasthet. Dette er styrken i paktens kjærlighet. Paktens kjærlighet er ikke avhengig av den andre partens handlinger. Paktens kjærlighet varer ved selv om den ikke blir gjengjeldt. Dette er et prinsipp i Guds rike. Paulus lærte: Hvis din fiende er sulten, så gi ham mat; hvis han tørster, så gi ham å drikke. For når du gjør det, samler du glødende kull på hodet hans – Rom 12,20. Gjelder ikke dette prinsippet aller mest for et ekteskap som har gått i stykker?
Paktens styrke kan bare erfares fullt ut når vi forstår Guds guddommelige kjærlighet til oss. Vår frelse er avhengig av Guds fullkomne kjærlighet til oss. Han fortsetter å elske oss selv om vår kjærlighet til ham noen ganger er mangelfull. Hans trofaste kjærlighet fortsetter å dra oss tilbake til seg. Paktens styrke i ekteskapet finnes i forsøket på å etterligne denne guddommelige kjærligheten. Denne guddommelige kjærligheten finner vi ikke i romantiske romaner eller andre bøker om ekteskap. Denne guddommelige kjærligheten finnes bare i et nært forhold til «Kilden» til den evige kjærligheten.
