«Min frue, jeg takker Dem så inderlig for Deres hengivenhet og velvilje overfor meg, men jeg har overgitt meg helt til Gud for å være Hans venn, og med det håper jeg å leve og dø», lød Jacques’ «zhahk» (en fransk form av mannsnavnet Jakob eller James) selvsikre, trosfylte ord.
Forfølgelsene raste voldsomt i Europa i året 1550. På grunn av sin trosbekjennelse til Jesus Kristus ble menn, kvinner og til og med barn revet bort fra hjemmene og møtestedene sine og kastet inn i de mørke og kalde fangehullene i områdets slott. Blant disse fangene ble den femten år gamle Jacques Dosie fengslet i Leeuwarden i Holland for evangeliets sannhet. Selv om han bare var femten år gammel, var han kjent for sitt rettskafne vitnesbyrd og sin kunnskap om Skriften, og han æret Gud gjennom Åndens kraft.
Herren og fruen av Friesland var samlet sammen med mange adelige menn og kvinner i de kongelige salene i Leeuwarden. Samtalen deres kom inn på «baptistiske kjettere» som fylte landet.
«La oss hente inn den unge gutten, Jacques. Han kan vel ikke være blitt altfor smittet av dette kjetteriet.»
Så ble han ført inn for å bli forhørt. Herren av Friesland sa bare noen få ord og virket ivrig etter å bli ferdig. Han hadde ikke tid til denne religionspraten, særlig ikke når gjestene ventet på en mer fornøyelig underholdning. Fruen av Friesland syntes imidlertid å føle medlidenhet med denne ungdommen, som var så grusomt lenket i fangehullet.
«Hvorfor sitter du i fengsel? Du er jo bare en ungdom. Hva har ført deg hit?» spurte hun.
Jacques svarte: «Jeg ble tatt til fange og kastet i fengsel bare fordi jeg tror på Jesus Kristus. Jeg holder meg til Ham alene og vil ikke svikte Ham.»
Den kongelige fruen spurte ham: «Du er vel ikke en av disse kjetterne som døper seg på nytt og har gjort så mye ondt i landet vårt? De sier at de er spredt omkring på grunn av troen sin, og skryter av å være Guds menighet. Men de er et ondt og opprørsk folk og skaper stor uro i landet.»
«Min frue, jeg kjenner ikke til noe opprørsk folk, og jeg er heller ikke en av dem», svarte Jacques. «Men vi vil heller, i samsvar med Skriftens lære, hjelpe fiendene våre. Hvis de sulter og tørster, gir vi dem mat og drikke og velsigner dem. Vi gjengjelder dem aldri med hevn eller vold, slik vi leser i Matteus 5:39.»
«Hvis du hadde makt, ville det vise seg om du ville hjelpe fiendene dine», hånte en av de adelige.
Jacques svarte: «Å nei, min herre, om det var tillatt blant oss å møte det onde med det kjødelige sverd, ville jeg aldri gjøre det.»
«Jeg vet at det finnes sekter blant dere som er svært onde og dreper folk. De har eiendelene sine og konene sine til felles», sa fruen av Friesland.
«Å nei», svarte Jacques. «Vi blir urettmessig beskyldt for slike onde ting. Vi blir falskt anklaget for ugjerninger for at vi skal kunne forfølges. Men som det står i Matteus 5:11, må vi lide og utholde alt dette med tålmodighet.»
«Var det ikke folkene deres som med stor skam grep til våpen mot myndighetene i Amsterdam og Münster?» spurte fruen av Friesland.
«Nei, min frue, vi hører ikke til dem», svarte Jacques. «De menneskene tok grundig feil. Vi ser det som en djevelsk lære å stå imot myndighetene med sverd og vold. Vi vil heller lide forfølgelse og døden fra myndighetene.»
«Likevel blir du regnet som en av dem, fordi også du skaper uro i landet», insisterte den kongelige fruen. «Men jeg tror på det du sier om folkene fra Münster.»
«Men, min frue, leser vi ikke i Apostlenes gjerninger 24:5 hvordan onde menn talte ondt om apostlene selv og hele flokken av kristne?» innvendte Jacques. «Forsøkte ikke onde menn å egge myndighetene til å hevne seg på de kristne, selv om alt sammen var løgn?»
Fruen av Friesland svarte ikke, men skiftet raskt emne. «Tror du at alle som ikke blir døpt på deres måte, er fordømt?» spurte hun.
«Å nei, min frue», svarte Jacques. «Dommen over andre mennesker tilhører Gud alene, som skal lønne enhver etter hans gjerninger. Dette står tydelig mange steder i Den hellige skrift. Dessuten har vannet ikke makt til å rense oss fra synd, slik Første Petersbrev 3:21 sier, men er bare et tegn på all lydighet.»
«Kan du fremdeles synde etter at du er døpt?» spurte fruen av Friesland.
«Ja, min frue, for dette fremgår tydelig av Paulus’ ord i Romerne 7:18», svarte Jacques. «Vi er fremdeles kledd i en svak og syndig kropp, og synder i mange ting. Men vi må stadig korsfeste og døde kjødet, og ikke praktisere eller fullføre kjødets gjerninger. Hvis vi ikke gjør dette, vil Guds rettferdighet dømme oss til evig død.»
Fruen av Friesland ble stadig mer opphisset. «Hvorfor hører du ikke på inkvisitoren fra kirken?» krevde hun.
Jacques svarte: «Min frue, fordi jeg ikke vil godta læren hans med mindre han først kan bevise tydelig for meg at den stemmer på alle punkter med Guds Ord. Ellers arbeider han forgjeves. Troen min er grunnlagt alene på Guds rene Ord. Når det gjelder praksisen med barnedåp, tilbakeviser jeg argumentet hans med fornuft, siden det ikke er et bud fra Gud, Den allmektige, men snarere en menneskelig oppfinnelse. Spedbarn har ikke den ringeste kunnskap eller dømmekraft om hva dåpen krever. Men Kristus har i sin kjærlighet til slike uskyldige lovet dem Guds rike av nåde, uten å kreve dåp.
«Og videre, min frue, ser jeg at den romerske kirken er besmittet av mange andre villfarelser i tillegg til denne. De prøver å få Kristus til å komme inn i brødet, eller å få brødet og vinen til å bli forvandlet til Hans kjøtt og blod. Jeg tror ikke på dette, men ser det som en ytterst grov villfarelse og absurditet. Men jeg tror at Kristus virkelig steg opp til himmelen og sitter ved sin Fars høyre hånd, slik vi finner i Markus 16:19. Det finnes ingen frelse i melet deres, messen, skjærsilden eller noen av deres tjenester for de døde. Alle menneskelige oppfinnelsene deres, og det er mange, er ikke anerkjent noe sted i Den hellige skrift. Tvert imot påkaller vi Gud og søker vår frelse hos Ham. Vår frelse finnes ikke i noe som mennesker har skapt, slik at vi ikke skal vanære Guds egen herlighet og gi den til noen av Hans skapninger.»
På dette tidspunktet avbrøt borgermesteren, som også var til stede: «Så du tror altså ikke på sakramentet som Kristus selv innstiftet?»
«Herre, Paulus sier at brødet brytes til minne om Ham, og at velsignelsens beger er samfunn med Kristi blod», svarte Jacques.
Borgermesteren hadde ikke noe svar på dette.
«Jeg mener det verste ved dere er at dere ikke lar barna bli døpt», erklærte fruen av Friesland. «Hele Tyskland og hvert eneste kongerike betrakter handlingene deres som kjetteri.»
«Det er sant at vi blir foraktet overalt, slik apostlene også ble», svarte Jacques. «Men vi tror ikke at udøpte barn skal gå fortapt på dommens dag.»
«Kjære barn», sa fruen bedende. «Kom over på vår side, angre, så skal du slippe ut av dette. Jeg lover å sørge for at du blir løslatt.»
«Min frue, jeg takker Dem inderlig for Deres hengivenhet og velvilje overfor meg», svarte Jacques frimodig. «Men jeg vil ikke forandre troen min for å behage et dødelig menneske, med mindre det blir bevist for meg ut fra Skriften. Jeg har overgitt meg helt til Gud for å være Hans venn, og med det håper jeg å leve og dø.»
«Min sønn, jeg føler med deg», bønnfalt hun igjen. «Angre på dåpen din og ikke vær så sta. Det ville være et tungt kors for meg om du skulle dø for denne saken, du som er så ung. Hvis du angrer, skal jeg sørge for at du blir løslatt og kan dra hjem.»
«Jeg kan ikke se at det er noen forbrytelse i det hele tatt ved dåpen min. Jeg har ikke fulgt min egen sak, men vår Herre Jesu Kristi hellige innstiftelse. Jeg har ikke kunnet finne noen bedre vei til Guds rike enn gjennom dåpen», svarte Jacques. «Jeg er innstilt på å søke Herren min Gud av hele mitt hjerte.»
«Se på alle disse mennene rundt deg. Vover du å være så overmodig at du sier at alle tar feil?» spurte fruen av Friesland.
«Min frue», svarte Jacques. «I Israel stod fire hundre profeter imot profeten Mika, som alene talte sannheten. Fordi han talte sannheten, ble han fengslet på brød og vann. Senere, i sin nød, innså kong Akab at profeten Mika hadde talt sant, men da var det for sent. Vi leser om dette i Andre Krønikebok 18.»
Til slutt sa fruen: «Jeg finner mange gode ting hos deg, men din største villfarelse ligger i dåpen din. Den virker ikke som noe fra Gud for meg.»
Fruen av Friesland lot hente Jacques fram for seg mange ganger. Selv om han var ung av år, var han moden i kunnskapen om Jesus Kristus. Han hadde bygd grunnvollen sin på Klippen, Jesus Kristus. Med Åndens sverd, som er Guds Ord, avverget han tappert alle Satans listige angrep, enten de bestod av mange alvorlige trusler eller forlokkende løfter om denne verdens rike. Ingenting kunne få ham til å svikte Kristus.
Jacques ble dømt til døden av denne verdens mørke herskere. Slik vitnet og stadfestet han den sanne tro med sin død og sitt blod, og ved nåde fikk han den evige herlighetens krone.
La oss nå spole fram fra denne scenen til 469 år senere. Tidene har forandret seg. Menn, kvinner og barn blir ikke lenger kastet i kalde fangehull på grunn av troen sin, i hvert fall ikke her i Nord-Amerika. Men vår sjels fiende er den samme. Han går kanskje ikke omkring som en brølende løve, men han kommer sannelig omkring som en lysets engel.
Kjære ungdom, du er kanskje ikke klar over det, men i dag står du for retten. Troen og overbevisningene dine blir utfordret. Satan, i skikkelse av vår tids fruer av Friesland, stiller deg spørsmål. I hennes forsamling er de verdslig vise mennene, de progressive protestantene og til og med noen nåtidige folk som bærer det anabaptistiske navnet.
«Hvorfor ser du så from ut?» spør fruen av Friesland. «I vår tid må du slappe litt av. Hvordan forventer du å vinne verden når du virker så alvorlig?»
Du er vår tids Jacques, så hva er svaret ditt?
Fruen av Friesland fortsetter: «Du hevder å være en del av et folk som har skilt seg ut. Likevel ser jeg at dere kaster dere ut i sport, jakt og fiske. Jeg ser at dere følger moten. Hvordan skiller dere dere fra andre kristne? Eller fra verden, for den saks skyld?»
Jacques, har du dine egne overbevisninger? Har valgene dine betydning for evigheten, for deg selv eller andre? Er livsstilsvalgene dine et spørsmål om liv eller død for deg?
Forførende lener fruen av Friesland seg nærmere og hvisker: «Hva spiller det for rolle? Foreldrene dine er gammeldagse. Alle gjør det i dag. Det er ufarlig å gjøre det bare én gang. Hvorfor er du så prippen?»
Jacques, er Bibelen i hjertet ditt slik den var i hjertet til Jacques i gamle dager? Kjenner du Ordet og elsker du det? Kan du stå imot fristelser?
Nå kommer fruen av Friesland fra en annen vinkel. «Hvorfor bruker du det lille hodeplagget? Hva betyr det i dagens kultur? Ingenting. Opplyste kristne kvitter seg med det overalt. Og unge Jacques, tror du ikke at jenta ved din side, som du er kjæreste med, ville sett penere ut uten hodeplagget? Det er jo bare et symbol uansett.»
Jacques og Jacqueline, vil dere stå trofast fast ved Gud? Har dere et svar klart?
Det er på tide å tenke grundig over troen og overbevisningene dine. Jacques var i sin ungdom i ferd med å bli en del av morgendagens menighet på sin tid. I dag er du Jacques. I morgen vil menigheten bestå av deg og alle Jacques-ene og Jacqueline-ene som er rundt deg i dag. Er dette en menighet du vil være en del av? Er du fornøyd med det du ser? Er du fornøyd med dine egne overbevisninger om livsførsel og tro? Vil de bære deg gjennom når livets voldsomme kamper rammer?
Så kjære ungdom i dag, vil du sette av litt tid til ærlig å granske ditt eget liv i lys av Guds Ord? Hvis Guds Ånd gir deg et svar som gir fred og hvile, så pris Herren. Hvis hjertet ditt på noen måte er urolig eller blir overbevist om synd, så mist ikke motet. Husk at det er …Guds godhet [som] driver deg til omvendelse – Rom 2:4.
