Gelassenheit – målrettet løsrivelse

En som gir slipp på eller forlater noe, er en person som har løsrevet seg. Selv om en som er blitt forlatt, kan kalles en person som har løsrevet seg, er forskjellen at «forlatt» er passivt (handlingen er utført mot ham), mens «løsrevet» er aktivt (eller refleksivt, det vil si at personen gjør det mot seg selv). Hvis du ønsker et latinsk uttrykk for dette, kan jeg ikke tenke meg noe bedre enn Kristi ord, da han sa: «Den som forlater far og mor osv.» På latin brukes relinquo (gi avkall på). Det finnes imidlertid andre latinske uttrykk, som deserere (forlate), renunciare (forsake) eller dimittere (avskjedige), som beskriver Gelassenheit.

Legg merke til hvordan kjærligheten til en hustru overgår og trer i stedet for kjærligheten til far og mor, slik det står skrevet: «En mann skal forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru.» På samme måte bør kjærligheten til Gud fortrenge all kjærlighet og glede vi naturlig føler overfor skapte ting. Ja, vi må gi slipp på alle skapte ting hvis vi vil ha Gud som vår beskytter og den som bor i oss, eller som vår Herre.

Av Gelassenheit som ektepar opplever (å gi slipp på far og mor for å knytte seg til en ektefelle), kan vi lære hvordan vi skal frigjøre oss fra alle ting og heve oss over det skapte, mot det uskapte og høyere.

Hva vi må gi slipp på

Merk deg altså at jeg på ingen måte skal søke mitt eget. Ordet «mitt» omfatter min ære, min fordel, min skade, mitt begjær, min misnøye, min belønning, min lidelse, mitt liv, min død, min sorg, min glede og alt som kan berøre et menneske – enten det gjelder materielle goder eller ting som påvirker kroppen eller det indre mennesket, som forstand, vilje og begjær. Alt som egoet og «jeg-et» kan klamre seg til, må forsvinne og falle bort hvis jeg skal løsrive meg.

Vi må fortsette på denne veien, ikke bare begynne på den. Jeg må være så fullstendig nedsenket i Guds vilje at jeg virkelig er død fra meg selv. Derfor bør jeg ønske å bli naglet til et grusomt, skammelig kors, ha en hellig redsel for «meg selv» og skamme meg fullstendig over «mine» tanker, begjær og selvopptatte handlinger, som om de var en fryktelig last man må unngå, slik man unngår en gul verkebyll. Jeg bør se min manglende evne til å gjøre det gode, og på den annen side min evne til og tilbøyelighet til alt som er ondt, straffbart og skammelig.

Søk bare det nødvendige

Jeg bør ikke søke noe fra skapte ting ut over det som er nødvendig for å overleve. Vi må søke Gud, men vi må ikke søke det skapte, med mindre det er for å tjene. Det er som når en syk person spiser maten sin med stor uro, av ren nødvendighet eller som medisin for å overleve, men ikke bare for nytelsens skyld. Ja, det å spise og drikke er nødvendig for kroppen, men et gudfryktig menneske gjør det med stor frykt og er alltid oppmerksom på at det bare er Gud som har gitt ham mat og drikke.

Kristus sier det tydelig: «Hvis en ikke gir avkall på alt han eier, kan han ikke være min disippel.» Legg merke til hvor bitter og hard Kristi skole er, og hvor fryktelig og ynkelig dette er for vår forstand, vilje og natur. Legg også merke til at Kristus hadde rett da han sa: «Den som ikke bærer sitt kors og følger meg, kan ikke være min disippel.» Luk 14:27 Kristus lærer at den formen for Gelassenheit (løsrivelse) som gir avkall på alt, er et daglig kors vi må bære uten å stanse. Vi må i stedet følge Kristus og være der Kristus er, i vilje, tanke, kjærlighet og begjær, og lide ved Guds høyre hånd. Alt som er vårt, må smeltes sammen med Guds evige vilje og bli til intet.

Kristus talte ikke om denne dyden bare én gang eller i en avskjedstale. Tvert imot sa han mange ganger – og ofte i en avsluttende tale – at en lærling måtte gjøre som den som vurderer å bygge et hus eller et tårn: Han måtte undersøke pungen eller vesken sin og telle rikdommen sin for å se om han kunne fullføre bygningen. Når han finner at han har tilstrekkelige midler, begynner han å bygge.

Alle kristne må gjøre det samme. De som har tenkt å bli Kristi disipler, må først overveie og grunne på alt. Ja, til slutt må de ta farvel med alt og gi avkall på det på samme måte og med samme hensikt som en som endelig gir slipp på noe han hater og ikke lenger vil ta til seg. Dette kalles renunciare (forsake) – å gi fullstendig slipp på noe og drive det bort fra seg.

Enhver som slik gir avkall på alt, kan bli en disippel og lærling av Kristus. Sjelen må være «uten form», det vil si naken og tømt for alle skapte ting, hvis den skal ta imot Gud og la Gud eie, styre og pryde den, slik som ved den første skapelsen (av himmel og jord). Før vi kan frigjøre oss fra alt skapt, bør vi ikke drømme om å bli Kristi disipler. Ingen må tro at Gud kommer inn så lenge skapninger fyller, trøster eller gleder sjelen, slik det står i Jeremia 7:24: «De vendte seg bort fra meg i sine begjær og sitt onde hjertes ondskap og nektet å høre på meg.» Hvis vi vender ryggen til en slik Herre og forkaster ham, skulle han da vende ansiktet mot oss og være velvillig? Nei, disse «dobbeltmoralske» har gjort Kristi tilgivelse til et lotteri.

Åndelig omskjærelse

Hvis jeg elsket noe annet enn Gud, ville jeg ikke elske Gud av hele mitt hjerte. Den plassen i hjertet mitt som elsker noe annet, tas fra Gud; derfor kan jeg ikke elske Gud av hele mitt hjerte. Denne kjærligheten er åndelig omskjærelse, det vil si at alt skapt skjæres bort fra hjertet. Så lenge ikke alt skapt er skilt fra hjertet, kan ikke hjertet elske Gud fullt ut. Når man søker hjelp, trøst og tillit hos noe som ikke er Gud, er hjertet uomskåret. Derfor sies det at troen omskjærer hjertet, fordi den løfter hjertet til å stole på Gud og frarøver det trøsten i alt annet.

Knyttet til Gud

Det må dessuten bemerkes at Gud knytter og fester oss til seg med det limet som kalles kjærlighet. Et virkelig troende hjerte klamrer seg ikke til noe annet enn Gud, og siden Guds kjærlighet er limet som binder oss til Gud, følger det at et omskåret og kjærlig hjerte har forlatt alt skapt og i kjærlighet ikke klamrer seg til noe annet enn Gud. Dessuten er det umulig for Guds kjærlighet å komme inn i et hjerte dersom kjærlighet, begjær, trøst og tillit til noe skapt ikke har forlatt hjertet. Omskjærelsen og fordrivelsen av det skapte skjer for at vi skal elske Gud av hele vårt hjerte, slik det står: «Herren din Gud skal omskjære hjertet ditt, så du kan elske ham av hele ditt hjerte.» 5 Mos 30:6

Gelassenheit og hjertets omskjærelse er det samme

Overvei om ikke dette er det samme som å si: «Ingen kan elske Gud hvis ikke hjertet er omskåret for alle begjær, all tillit, trøst og frykt for skapte ting», og det Moses og Kristus sier: «Hvis vi ikke gir slipp på alt vi har (det vil si de tingene vi finner trøst, glede og tillit i, eller frykter), kan vi ikke være hans disipler.» Vi leser at Kristus innbød mange til måltidet sitt, men ingen kom, for hver og en hadde en unnskyldning. Én hadde kjøpt jord, en annen hadde kjøpt noen okser, og den tredje hadde giftet seg osv. Luk 14:18–21 Alle oppdaget at hjertene deres var bundet og ikke overgitt, fordi de ikke kunne eller ville høre Guds stemme og ta imot innbydelsen til et godt måltid.

I denne lignelsen nevner Kristus også de skapte tingene vi må forlate hvis vi vil høre og lyde hans stemme og lære og virkelig kjenne og elske Gud. Kristus nevner jord, okser og en hustru. Selv om disse viser til alle andre skapninger som vi skal gi slipp på, vil jeg nevne noen andre ting Kristus også nevnte: hus og åkrer; brødre, søstre, fedre og mødre, barn og hustru; og dessuten vår egen sjel.

Jeg-et og selvopptattheten

Hvis vi vil være overgitte mennesker og bli Kristi disipler, må vi gi slipp på alt og gi avkall på alt som på noen måte kan berøre oss. For eksempel må vi ikke tilegne oss noe godt. Vi må heller ikke begjære noe naturlig. Det er sant at når du har nådd dit at du har frigjort deg fra din egen person, er du fri fra alt.

Jeg mener det er nødvendig å si igjen at slik Gelassenheit ikke er det samme som å slippe en mynt ut av hånden. Vi må selvsagt ikke drepe verken far eller mor eller begå selvmord. Derfor innebærer denne Gelassenheit at kjærlighet, glede, bekymring, tillit og frykt som vi måtte ha for oss selv og det som er vårt, skjæres bort. Kort sagt er det å gi slipp på denne måten å ødelegge alt vi er og vende seg bort fra alt vi kunne begjære, slik at Gud alene er vår kjærlighet, glede, bekymring, tillit, hjelp, frykt og alt annet. Ham må vi klamre oss til!

Å gi slipp og la Gud sørge for oss

I likhet med dyrene søker vi mat og drikke. Og vi omgås slektningene våre. Men som kristne har vi ikke til felles med de vantro at vi er fulle av bekymring for disse tingene. Vi må være fri for bekymring, som dyrene, og nyte maten vår bare som en nødvendighet – slik kveg gjør.

Likevel er vi verre enn hester og muldyr, for vi spiser og drikker mer enn nødvendig og mer enn det som er godt for helsen. Vi gjør Gud vred ved å gjøre magen vår til vår gud. Vi bør åpne øynene og se på liljene og trærne og på fuglene, og lære av disse skapningene hvem det er som kler og føder dem, og om de bekymrer seg eller ikke. Men fordi vi bekymrer oss for klær, et sted å hvile og mat og drikke, må vi klamre oss til disse skapte tingene. Men Kristus sier om dette: «Dere lite troende.»

Enhver som er tynget av tillit, trøst, begjær, bekymring og frykt når det gjelder penger eller mat, synder mot troen i samme grad som han bekymrer seg for penger og mat. Hvorfor? Fordi Kristus sier at vi viser liten tillit og tiltro til hans himmelske Far når vi bekymrer oss altfor mye for mat, drikke og klær.

Merk deg at denne synden (det å ikke overgi seg i tillit til Gud) viser eller avslører et uomskåret hjerte, og at en person med en slik synd må hate eller i det minste forsømme Gud og regne ham for intet eller lite. Av alt dette kan du slutte at vi må klamre oss til Gud og hans rike alene, i fast tillit, inderlig kjærlighet og viss frykt … så skal alt vi trenger, bli gitt oss i tillegg. Matt 6:33

Se deg ikke tilbake

Ja, vi må søke Gud alene, urokkelig og med blikket festet på ham, slik at vi heller vil dø enn å se oss tilbake. På samme måte bør vi heller dø tusen ganger enn frivillig å vende oss bort fra Gud, selv bare én gang. Hver gang vi fester blikket på timelige goder, betyr det at vi vender oss bort fra Gud. Kristus sier det slik: «Ingen som legger hånden på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.» Luk 9:62

Hør da, mine brødre, at vi ikke er skikket til å gå inn i Kristi skole når vi ser oss tilbake. Og forstå at dere må skjære bort alt eller rive alt ut av hjertet, og feie huset rent, hvis dere vil være Kristi lærlinger. Sett Lukas 9 og Lukas 14 ved siden av hverandre og sammenlign dem ved å samle meningen deres, så vil dere utvilsomt bli forskrekket og rope ut! Så fattige vi er! Å, hvor sårt vi trenger Kristi lidelse til enhver tid.

Husk Lots hustru

Lots hustru så sannsynligvis tilbake på eiendelene sine, inntektene sine eller vennene sine da Gud lot svovel og ild regne over Sodoma og Gomorra og ødela alt som blomstret. Nå må det samme som vil skje når Kristus kommer til syne, også skje i et menneske når Kristus i det skjulte lar lyset sitt skinne i hjertet. Hvis vi vil være overgitte kristne, må vi ikke være opptatt av å skaffe oss eiendeler og bevare lass på lass med mat. Vi må heller ikke bli sjokkerte når eiendelene vi allerede har skaffet oss, forsvinner på et øyeblikk. Eiendelene vi har nå, bør heller ikke trøste eller berolige oss. I stedet bør vi ta imot Guds rike, det vil si hans evige vilje, med kjærlighet og glede.

Vær ikke stolt av
din Gelassenheit

Merk deg at når du erkjenner, bekjenner og avstår fra de tingene som er nevnt ovenfor, og som vi må løsrive oss fra, må du ikke la kunnskapen din, bekjennelsen din og det at du gir slipp, bli din kjærlighet og glede, så du går til grunne fordi du elsker din Gelassenheit. Det hender ofte at et menneske blir slått i ansiktet for Guds skyld og bestemmer seg for ikke å ta hevn eller bli krenket. Likevel vil han svært gjerne ha ros for sin tålmodighet eller bli regnet som kristen på grunn av den! Eller kanskje han i hemmelighet er irritert over at han lot seg slå uten å slå tilbake, selv om han var sterk nok til å forsvare seg, eller lot seg kalle esel, festløve eller bonde uten å svare. Likevel har han blikket festet på lidelsen sin og står der og nyter og elsker den, når han også burde ha flyktet fra denne kjærligheten, for Guds skyld, for å tjene Gud alene og bare feste blikket på Gud.

Alt koker ned til dette: Alle som vil tjene Gud, må ikke tjene ham halvhjertet, men av hele sin sjel og vilje.

Selvet

Av alt dette kan du lære hva selvet betyr, og også hvordan en sann tjeneste for Gud, løsrevet fra alt, løfter sjelens blikk mot Guds ufattelige vilje og kryper inn i det bunnløse gode som er Gud selv, der det ikke kan finnes noe ego eller selv. Så lenge sjelen ikke ser noe annet enn Guds vilje og det evig gode som er Gud, vil heller ikke hjertet være forankret i noe skapt.

Kort sagt må enhver som vil være fullstendig overgitt og løsrive seg, ugjenkallelig frigjøre seg fra selvet og frivillig gi avkall på jeg-et eller selvopptattheten. Da må det overgitte selvet bli ett med den guddommelige viljen, slik at det ikke ser, hører, smaker, begjærer, forstår eller vil noe annet enn Guds vilje. Alt som hindrer eller avleder et menneske fra å ta imot Guds vilje, må bli et sted for martyrium.

Dette er korset vi må bære hver dag!

Det nye livet i Kristus

Da blir det foraktede, overgitte og forsømte egoet, selvet eller jeg-et et Kristus-likt, kristent liv. Og man oppdager at livet ikke lenger er et menneskelig liv, men et guddommelig liv, og at det ikke er jeg, men Kristus i meg. Gal 2:20 Om vi slik har overgitt egoet eller selvet vårt, kan avgjøres når ingenting gleder oss uten det som gleder Gud, og når vi ikke begjærer noe av det skapte uten det Gud vil. Da er vi løst fra alt, for vi elsker ikke lenger det vi vil, men bare det Gud vil. Og vi ønsker at alt skal ville det Gud vil. I dette, det vil si i Guds vilje, har vår kjærlighet, vårt begjær, vår glede, vår herlighet, vårt liv og vår frelse røttene sine. Derfor ber vi oppriktig: «Herre, la din vilje skje på jorden som i himmelen! La din vilje virke med kraft i alle jordiske skapninger!»

Kristus – veien, sannheten og livet

Gud sendte oss Kristus, sin Sønn, som levde et slikt overgitt liv på den høyeste og beste måten, for at han skulle være veien, sannheten og livet. Vi vil ikke bli ført vill så lenge vi følger i hans fotspor og vandrer slik han vandret. Derfor må vi se hva Kristus og den urokkelige sannheten lærer.

To slags korn

Kristus fortalte en lignelse der et korn som ikke har dødd, ikke bærer frukt og blir liggende alene. Kristus sammenligner et slikt korn med den som elsker sitt naturlige liv, men ender med å ødelegge det. Han ødelegger det ved å holde det i live, på samme måte som et korn ikke kan bære frukt så lenge det er i live.

Derfor kan vi ikke få nytt liv eller gjøre gode gjerninger så lenge vi elsker oss selv. Alt er tapt og verdiløst og ikke av Gud, uansett hvor mye vi gjør et nummer ut av det, så lenge vi blir i selvkjærligheten. Gud forbanner et slikt tre og bladene på det og overgir det til ilden fordi det ikke bærer frukt. Vi kan løpe, arbeide, synge, faste, be, lide trengsler … men alt er forgjeves i Guds øyne hvis vi fortsetter å elske det naturlige livet.

Hat til det sjelelige livet

Det er ikke nok bare å la være å elske sitt sjelelige liv. Vi må tilsette sterkt salt; en overnaturlig avsky og motvilje må erstatte kjærligheten vår til det skapte. Da må kornet dø og bære frukt. Da må kjærlighet, begjær, partiskhet og alle sjelens lyster dø. Da vender sjelen seg ugjenkallelig bort fra de naturlige begjærene. Dette er dåpen til Kristi død – det gamle, naturlige livet blir naglet til Kristi kors, gjennomboret, drept og begravet med Kristus i dåpen, for så å stå opp igjen. Ikke i det gamle, naturlige livet, men i det nye, unaturlige livet. Rom 6:4–11 Da kan man sannferdig si: «Det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus lever i meg.» Gal 2:20

Det finnes to liv som står i motsetning til hverandre og er i spenning: det gamle og naturlige, og det nye eller overnaturlige; livet til den gamle Adam og livet til den nye Kristus; det jordiske og det himmelske livet. Kjærligheten til og tilbøyeligheten mot det gamle livet kommer nedenfra, fra jorden og kjødet, og er jordisk og kjødelig. For det som er født av kjøtt, er kjøtt. Men det nye livet, den nye kjærligheten, den nye tilbøyeligheten og den nye frykten kommer ovenfra, fra himmelen der gjenfødelsen finner sted. Joh 3:6

Gud ga mennesket ting som skulle brukes, ikke elskes.

Det gamle livet består av ulydighet og egenvilje, og elsker seg selv i alt det gjør; det klager og stønner når noen kommer for nær. Det nye livet er Guds rene vilje og lydighet, og hater det sjelelige i et menneske i alle dets aktive og følelsesmessige uttrykk; det kysser farens ris, uansett hvor hardt og lenge det blir slått.

Farene ved livet vårt

Du kan se hvilken stor fare livet vårt er i, og hvor raskt et menneske som ikke overgir seg, ødelegger sjelen sin. For så snart vi elsker oss selv og ikke gjør det utelukkende for Guds viljes skyld, blir vi fordervet. Jeg mener at Gelassenheit kan komme til uttrykk i Moses' ord: «Du skal ikke dyrke eller pløye jorden med førstefødte okser. Du skal ikke klippe førstefødte sauer. De er hellige for Gud.» 5 Mos 15:19 Hva annet skal dyrking og pløying vise oss enn at vi ikke må bruke Guds gaver til egen nytte? Førstefødte okser tilhører Gud; derfor fikk ingen dyrke med førstefødte okser.

Alle gode gaver og alt Gud vil, skaper han i tjenerne sine; og alt som er godt, tilhører Gud, ikke oss. Derfor må vi ikke bruke det gode til vår egen fordel, men tjene Gud med det. Og hva betyr «Du skal ikke klippe førstefødte sauer» annet enn at du ikke må søke din egen fordel, ære, berømmelse eller noe annet til egen vinning, i alt det Gud har helliget for seg selv – det vil si alt Gud har skapt?

Tro

Kristus legger ikke skjul på hvem som kan tro. «Søk den æren som kommer fra Gud alene, hvis du vil tro», sier Kristus. Når Guds herlighet, ære, pris, vilje og kjærlighet hersker mektig i oss, må egoet, jeg-et og selvopptattheten visne og bli til intet. Dette er troens egentlige kjennetegn og natur: å se Guds herlighet og vår skam, Guds dyd og styrke og vår ondskap og svakhet, Guds fylde og væren og vår intethet.

Derfor er det umulig å ha tro og samtidig stå utenfor Gelassenheit, for Guds ære må rettes mot Gud og ikke mot oss selv. Der det ikke finnes Gelassenheit, finnes det ingen tro.

Ren kjærlighet

Kristus sier også: «Jeg vet at dere ikke har Guds kjærlighet i dere, for dere søker deres egen ære.» Joh 5:44 Guds kjærlighet og kjærligheten til vår sjelelighet kan ikke eksistere sammen. Det kan hende at vi forlater jord, foreldre, barn og hustru, men likevel ikke overgir sjelen vår. Dette skjer når vi elsker og nyter det å gi avkall og overgi oss for deres egen skyld.

Alt jeg skal elske, må jeg elske for Guds skyld og fordi det gleder Gud. Hvis jeg elsker et menneske for gledens skyld eller for min egen skyld, må jeg gi slipp på kjærligheten når dette mennesket står imot Gud.

Grunnen til at vi ble skapt

Gud skapte oss til gode gjerninger, som han gjorde ferdige for at vi skulle vandre i dem. Ef 2:10 Hvis det finnes en god tanke, en god vilje, en god tilværelse eller en god gjerning i oss, er det Gud alene som har skapt den. Vi har ingen rett til å gjøre krav på den eller innbille oss at vi er opphav til den. Hvis vi tilskriver oss selv noe vi ikke har rett til å gjøre krav på, stjeler vi fra Gud og frarøver ham det som tilhører ham.

Det å ikke overgi seg er en tyv og røver som gjør krav på noe godt som ikke tilhører det. Hvis Gud beveger et menneske til å gjøre godt, er det som en pinne som blir beveget. Vi kan ikke tilegne oss selv det som skjer ved Kristi kraft i oss, like lite som vi kan tilskrive kraft til en død pinne som blir beveget.

Jeg skal snart skrive mer om dette emnet. I mellomtiden: vær tapper og sterk i ditt begjær etter Gud! Amen. ~