For noen måneder siden skapte en ung mann ved navn Michael Izbicki store overskrifter. Oppstyret skyldtes protestene mot denne unge mannens søknad om å bli fritatt fra militærtjeneste av samvittighetsgrunner etter at han hadde uteksaminert seg fra det prestisjetunge amerikanske marineakademiet. Dette var et særlig hardt slag for militæret, fordi Izbicki var en begavet og talentfull kadett som lå blant de beste i kullet sitt. Som alltid var det «de kristne» som kom med de hardeste uttalelsene. En av sjefene hans i marinen sa at «den pasifistiske retningen innen kristendommen som Izbicki sluttet seg til, ikke var forenlig med den vanlige kristne tro». Den samme sjefen sa til og med at kvekerne som støttet Izbicki, var som «pastor Jim Jones og hans Peoples Temple, en selvmordssekt». Når det kommer fra en fyr som har gjort karriere av å lede flytende flyplasser og atomubåter, som alle kan innlede Harmageddon med et knappetrykk, synes jeg uttalelsene hans er litt ironiske. Det jeg synes er interessant, og til og med skremmende, er å se hvordan mediene framstiller fredelige, oppriktige forsøk på å følge Jesus.
Jeg lurer på hvor mange som i det hele tatt tar seg tid til å tenke over det de sier at de tror på. Det som endret alt for Michael Izbicki, skjedde da han tok en psykologisk test etter at han ble uteksaminert fra marineakademiet i 2008. Ett enkelt spørsmål i testen var nok – ville han avfyre et missil med et atomstridshode? Da han virkelig tenkte over det ... sa han «nei». Etter dette forandret alt seg for ham.
Forrige uke så jeg en politisk karikatur hengt opp på veggen på jobben, som parodierte Frihetsgudinnen i en uvanlig positur. I stedet for den vanlige fakkelen i høyre hånd hadde en kunstner satt et grusomt hode av Osama bin Laden der. Under statuen sto ordene «Spillet er over». Man skulle tro at den samlede visdommen fra 6000 år med menneskelig historie ville fortelle oss at dette «spillet» ikke er over.
«Spillet» vil bare bli mer intenst fram mot tidens ende. «Og kvinnen flyktet ut i ødemarken, hvor Gud hadde gjort i stand et sted for henne, så de kunne sørge for henne der i ett tusen to hundre og seksti dager.» Måten å vinne dette «spillet» på har aldri endret seg, og den vil ikke endre seg før den dagen. Kristus viste oss veien: «Og de seiret over ham ved Lammets blod og ved ordet om sitt vitnesbyrd, og de holdt ikke livet sitt kjært, like til døden. Åp. 12:5–6, 11
I dette nummeret ser vi nærmere på det å ha et allsidig (hvis en femkant kan kalles rund) syn på kristendommen. Vi mennesker har en tendens til å reagere i stedet for å handle, og noen ganger fører det til splittelse med andre troende som nærmer seg Kristus og hans lære med en annen vektlegging. Og når vi først snakker om splittelse, kan du ta en titt på artikkelen «Årsaken til splittelse ... og løsningen».
Splittelse ville trolig fått lite fotfeste i kirken hvis vi alle praktiserte Gelassenheit. For dem som ikke kjenner uttrykket, er det et tysk ord som anabaptistene ofte brukte for å beskrive det å «gi slipp» på det gamle livet. Denne artikkelen gir en oversikt over en lite kjent traktat av en forholdsvis ukjent forfatter, som bidro til å sette i gang den anabaptistiske vekkelsen tidlig på 1500-tallet, men som senere drev tilbake mot en slags kompromiss. Derfor er Karlstadts skrifter lite kjent i dag, selv om han hadde stor innflytelse på den tidlige anabaptismen.
Deretter ser vi på bøker. Både de negative som bør på bålet, og én som bør ligge i fanget til barnet ditt. Så taler Origenes til oss om å dø med Kristus og om dåpen.
Deretter ser vi på læren om de to rikene. Som mennesker som har opplevd en åndelig gjenfødelse, er vi nå borgere av Kristi rike. Men ... vi må også forholde oss til denne verdens myndigheter, hvis lover og verdier ofte kolliderer med Kristi lov og verdier.
Og til slutt har vi et dikt om nåden. Nåden som gjør at vi lever videre og viser Jesu karakter, som er plantet i oss.
Må dette nummeret av The Heartbeat of the Remnant få deg til å elske ham mer! ~Bror Dean
