Er det ikke en sak?

Og David sa: «Hva har jeg nå gjort? Er det ikke en sak?» –1. Samuelsbok 17:29.

Fortellingen om David og Goliat fant sted for over tre årtusener siden og har vært en evig favoritt blant både unge og gamle helt siden da. Det er noe ved den underlegnes kår som vi alle kan kjenne oss igjen i. Kanskje ser vi ubevisst oss selv i en slik situasjon og håper i hemmelighet at vår egen «lykkedag skal komme» på lignende vis. Dessverre virker slik tilfeldig suksess mer som noe fra en Hollywood-produksjon enn fra virkeligheten. Vi ser bare konflikten mellom den unge og den gamle, gjeteren og krigeren, de tunge militære våpnene og slyngen. Men det var noen grunnleggende prinsipper David tok til seg i ungdommen, som gjorde ham til en svært god kandidat for å lykkes. Disse blir imidlertid ofte oversett i vår begeistring for en romantisk seier i siste øyeblikk.

Hvis det eneste bildet vi har av oss selv, kommer fra det sosiale speilet rundt oss, vil vi få en forvrengt indre oppfatning, omtrent som når vi ser oss i et forvrengende speil på et tivoli. De sosiale meningene og oppfatningene i omgivelsene våre gir ofte et klønete og skjevt bilde av oss, både for øynene og ørene våre. Noen ganger er bildet urealistisk positivt og løfter en person fram i medienes øyne, selv om vedkommende viser svært lite heroisk karakter.

Idrettsarenaen er sannsynligvis den største synderen her. De som kan løpe, kaste eller skyte bedre enn alle andre, blir hyllet. Men idrettstalent bidrar lite til deres ekte, grunnleggende verdi som mennesker. Den andre siden av saken byr på en enorm mengde negativ og nedverdigende påvirkning som forsøker å hindre ethvert forsøk på å prøve. Slike kommentarer kommer i strie strømmer fra stressede foreldre, usikre søsken, frustrerte sjefer og en mengde andre bekjente som kjemper for å finne sin identitet i et samfunn der «den sterkeste overlever». Påvirkningen fra disse to leirene er både usammenhengende og ute av proporsjon. Å bli fortalt at man er stor, vil aldri gjøre en stor, like lite som en skur av nedsettende bemerkninger vil skape ydmykhet. Dessverre lar altfor mange av oss disse uforholdsmessige forestillingene påvirke tankegangen vår og stake ut kursen vår.

Den største og mest opphøyde utrustningen mennesket har fått framfor resten av skaperverket, finnes ikke i de fysiske evnene, men i sinnet. De mest intelligente dyrene kan trenes til å være ansvarsfulle, men de kan ikke selv velge eller styre treningen. Men som mennesker kan vi skrive nye programmer for oss selv, helt uavhengig av instinktene våre eller den miljømessige treningen. De av oss som lever i naturlig samsvar med instinktene våre og den påvirkningen vi er blitt formet av, vil knapt heve oss over dyreriket. Men de som vil øve opp og utvikle disse utrustningene, vil på en særskilt måte fylle den rollen Gud har utformet for dem når de møter kjempene. Davids tid og stilling var unik, men prinsippene han tok til seg, var universelle. Hvis jeg kunne lære hunden min å jodle, ville det bevise at hunder kan lære å jodle, og åpne muligheten for at andre også kan gjøre det. På samme måte: Hvis David beseiret Goliat utelukkende ved et mirakel, finnes det ikke noe håp for oss annet enn å sitte og vente på at Gud skal gjøre det samme for oss. Men hvis prinsipper lå til grunn for seieren, har vi et eksempel å følge og en dyd å sikre oss til bruk på vår egen slagmark.

Da David sto opp tidlig den morgenen og tok sekken med korn, brød og ost på skulderen for å bringe den til brødrene sine, ante han ikke hva dagen ville bringe. Herren var hans hyrde, og han led ingen nød, men da han kom fram til stedet, ble han sjokkert over synet. Begge hærene sto på hver sin fjellside og var låst fast i en stillingskrig. Hvis man skulle føre hele hæren ned i dalen og kjempe mot fienden oppoverbakke, ville man være svært ugunstig stilt. Ingen av sidene var villige til å ta den risikoen. Derfor tok filisterne i bruk en vanlig form for krigføring og foreslo at to krigere skulle kjempe i dalen, slik at ingen av sidene fikk noen fordel. Men blant filisterne var det en kjempe som skremte Israels hær. Da David spurte hvorfor ingen ville konfrontere den vanærende gudsbespottelsen fra den vantro, fikk han en skarp irettesettelse av sin eldste bror: … Da flammet Eliabs vrede opp mot David, og han sa: «Hvorfor er du kommet hit ned? Og hvem har du latt de få sauene være igjen hos i ødemarken? Jeg kjenner din stolthet og ditt onde hjerte; du er kommet hit ned for å se på kampen.» David sa: «Hva har jeg nå gjort? Er det ikke en sak?» –1. Samuelsbok 17:28-29.

Med blikket festet på Jesus, troens opphavsmann og fullender, han som for den gleden som ventet ham, utholdt korset og aktet ikke skammen, og som nå sitter ved høyre side av Guds trone –Hebreerne 12:2. Når et menneske har en sak foran seg, kan det holde ut nesten hva som helst. Noen holder ut for en forgjengelig krans. Kong Saul hadde tilbudt skattefri rikdom og status som kongens svigersønn, men den jordiske medgiften lokket ingen frivillige. Mens tanken på jordisk anseelse ikke betydde noe for Davids milde hjerte, ble det tent en brennende nidkjærhet av Goliats gudsbespottelige hån, og David trådte fram i tro. Men tro er ikke bare et innfall som kan blåses opp med en følelsesmessig luftpumpe. For slik kroppen er død uten ånd, slik er også troen død uten gjerninger [handling] –Jakobs brev 2:26. Med saken klart for seg og Gud ved sin side tilbød David seg derfor å kjempe mot Goliat.

David gikk altså fram og handlet etter gudfryktige, ufordervede prinsipper …

Et omsorgsfullt samvittighetsliv har sitt sete i menneskets sjel og avgjør hva vi bryr oss om. Mange mener at samvittigheten bare er nyttig som en begrensende veileder. Men menneskets samvittighet ble også skapt til å virke motsatt. Når vi blir overbevist om at noe er godt og rett, følger vi det med lidenskap. Thomas Edison sa at genialitet er én prosent inspirasjon og 99 prosent svette. Selv om dette kan være sant nok, er det ingen tvil om at inspirasjonen må komme først. Jakobs lengsel etter Rakel fikk ham til å glemme de sju årene med arbeid. Edisons jakt på en fungerende lyspære fikk ham til å glemme de tusenvis av materialene som hadde slått feil.

Tankeløs likegyldighet er det motsatte og er et resultat av en avstumpet samvittighet. David undret seg over at Goliats gudsbespottelige hån ikke fikk Guds hær til å handle. Gi et menneske en grunn til å leve, så vil det finne ut hvordan –Nietzke. Som fange i en nazistisk konsentrasjonsleir under holocaust fikk Victor Frankl i oppdrag å arbeide på sykestuen i leiren, der fangene døde av tyfus. Han la merke til at når et menneske ga opp håpet, fulgte døden snart etter. På samme måte mister mange i vår tid lidenskapen for å overvinne når håpet om personlig vinning svinner i kampen. De fleste arbeidstakere i dag er mer opptatt av lønnsslippen enn av å gjøre en god og verdifull jobb. Når en mann mister følelsene for kona si, tror han ofte at han ikke er i stand til å elske henne. Men en mann med en sunn samvittighet som retter seg etter gudfryktige prinsipper, vil handle kjærlig mot henne uansett hva han føler, eller hvordan hun svarer. Saken vekkes til live og får næring av samvittigheten og legger grunnlaget for handling med lidenskap.

En ærlig forestillingsevne hører til åndens område og drives av samvittigheten vår. Nødvendigheten er oppfinnelsenes mor –Ukjent. Noen venter på at livet skal bli oppdaget, mens andre skaper det mens de går. Dette gir ikke rett til å hevde falske idealer. Davids mål var ærlig, for han var ikke blitt forvrengt av mediene omkring seg. Han hadde hatt framgang mot villdyrene (en løve og en bjørn) i åsene ved Betlehem, og med Guds hjelp var han ikke redd for å kjempe mot en (en krigsmann fra ungdommen av) i Ela-dalen.

Da Saul motvillig samtykker til Davids forslag, går han i gang med å ruste gutten på typisk verdslig vis. Selv om det kan ha vært en ære å bære kongens rustning, ville David ikke ha noe av det: … Jeg kan ikke gå med dette, for jeg har ikke prøvd det. Så tok David det av seg –1. Samuelsbok 17:39, og valgte i stedet fem steiner. Å vite hva andre gjør, og å vite hva man selv bør gjøre, er ikke nødvendigvis det samme.

De skjelvende forestillingene til Israels hær var rotfestet i et hedensk verdisystem. Goliat var ikke problemet; problemet var snarere den troløse frykten og antakelsen om at de måtte føre krigen på verdens premisser. De som omfavner en sann og verdifull sak, vil visselig finne forestillingsevnen til å følge den.

Goliat hadde tatt for gitt at han skulle kjempe på sine egne premisser. Fornærmet og sint roper han: … Kom hit til meg, så skal jeg gi kjøttet ditt til himmelens fugler og markens dyr –1. Samuelsbok 17:44. Som kjempe har han ikke hurtighet og smidighet som sine sterkeste sider, og derfor befaler han David å komme til ham. Men Goliat har grovt overvurdert sine egne evner og undervurdert motstanderen. Ifølge enkelte anslag hadde Davids slynge, med seks eller sju omdreininger i sekundet, en stopeffekt som et 45 mm håndvåpen, og en dyktig slyngers hånd … kunne slynge stein på et hårs bredde og ikke bomme –Dommerne 20:16. Det var ikke uvanlig at de traff fugler i flukt. I ruiner fra oldtiden har man funnet tenger som man tror ble brukt av militæret til å fjerne steiner som hadde satt seg fast i sårede soldater. Hvis Goliat hadde hatt et spyd og David en pistol, ville vi ikke vært så raske til å tro at den største mannen hadde det største overtaket.

Trofast handling er uunngåelig når kroppen vår er underordnet sjelen og ånden, og disse ledes av Guds Ånd. Da står vi fritt til å handle uavhengig av vår natur og andre påvirkninger. Når den dødelige kroppens begjærlige lidenskaper får makt over hjertet og sinnet vårt, er vi beseiret før vi har tatt ett skritt mot fienden. Som kar utformet av Gud, med en fri moralsk vilje, har vi en gudgitt evne til å velge hvordan vi vil handle. Noen tror at det å være proaktiv bare betyr å ta initiativ. Men initiativ alene gjør oss ikke bedre skikket til seier enn det gjorde for sønnene til Skeva. Ønsket om å dominere er ikke edlere enn Goliats hemningsløse raseri etter å ødelegge denne unge oppkomlingen. Adrenalinet strømmet mens han hånte Davids ungdom, trakk forhastede slutninger, lett lot seg fornærme og undret seg over andres uvitenhet.

Men David hadde ikke et slikt reaktivt oppdrag. Hans mål var at hele jorden skulle vite at det finnes en Gud i Israel. Og hele denne forsamlingen skal vite at Herren ikke frelser med sverd og spyd … –1. Samuelsbok 17:47. Trofast handling må være rettet mot å gi det du har, snarere enn å skaffe deg det du ikke har. Hvis livet fører med seg bekymringer utenfor vår evne til å forandre dem, er det nytteløst å vie dem oppmerksomhet. Josef kunne ikke forandre brødrenes mottakelse, bedraget fra sin herres kone, isolasjonen i fengselet eller munnskjenkens vrangforestillinger. Gjeterguttens tro lærer oss å slutte å sørge over det vi gjerne ville vært, og begynne å være det vi burde være. Vi må slutte å lete etter et mirakel og begynne å se etter en mulighet. Det handler ikke om å overvinne usannsynlige odds, men om hvordan vi reagerer på en trafikkork, et ulydig barn, en rasende kunde eller en krevende ektefelle. Det handler om å ta eierskap til en sak som er stor nok til å dempe egoistiske reaksjoner og vekke barmhjertig handling.

Hvorfor døde japanske kamikazepiloter for en tapt sak under andre verdenskrig? Hvorfor sprenger muslimske terrorister seg selv i luften? Hvorfor avlegger katolske prester og nonner løfter om sølibat og fattigdom? Finnes det ikke en sak for den kristne som strekker seg bredere og dypere enn denne verdens kjemper? Finnes det ikke en sak som vekker forestillingsevnen vår og helliger handlingene våre? Eller finnes det ikke engang én som forvandler det dagligdagse arbeidet vårt til en kanal for nåde i tjenesten for universets konge? Hvordan ville historien ha vært annerledes hvis Isai hadde tilbrakt pensjonisttilværelsen sin slik de eldre i vår tid gjør? Gud feller kjemper gjennom de redskapene vi stiller til rådighet for ham, fra Dorkas’ nål … til Jaels teltplugg, fra Sebedeus’ båter brukt i virksomheten … til sønnene som lå ham nær.