For dette vet dere: Ingen som driver hor, eller er uren, eller er grådig, som er en avgudsdyrker,
har noen arv i Kristi og Guds rike. Efeserne 5:5
Et grådig menneske er en avgudsdyrker. Ikke bare de grådige, men også de umoralske, er avgudsdyrkere. For apostelen, som her regner grådighet som avgudsdyrkelse, anser også dem som lever i vellyst, for avgudsdyrkere når han taler om noen som gjør magen til sin gud (Fil 3:19). Ja, enhver herskende lyst er en avgud — og enhver person som den hersker over, er en avgudsdyrker. «Kjødets lyst, øynenes lyst og hovmodig skryt av det en eier.» Fornøyelser, rikdom og ære er den kjødelige mannens treenighet. Dette er verdens menneskers tre store avguder, som de kaster seg ned for med sjelen! Og når de gir dem det som bare tilkommer Gud, blir de dermed skyldige i avgudsdyrkelse. For at dette skal bli tydeligere — at grådighet, umoral og andre lyster er avgudsdyrkelse — la oss se på hva avgudsdyrkelse er, og på dens ulike former.
Avgudsdyrkelse er å gi «skapningen» den ære og tilbedelse som alene tilkommer Skaperen. Når denne tilbedelsen rettes mot andre ting, hva de enn måtte være, gjør vi dem til avguder og begår avgudsdyrkelse. Denne tilbedelsen, som alene tilkommer Gud, gis ikke bare av ville hedninger til stokker og steiner — og av papister til engler, helgener og bilder — men også av kjødelige mennesker til sine lyster.
Det er to slags tilbedelse som alene tilkommer Gud
1. Ytre, som består i kroppens handlinger og bevegelser. Når et menneske bøyer seg for eller kaster seg ned foran noe, er dette kroppens tilbedelse. Og når slike bevegelser, som å bøye seg og kaste seg ned, ikke gjøres av høflighet, men av religiøs ærbødighet, med hensikt om å vise guddommelig ære, er det en tilbedelse som alene tilkommer Gud.
2. Indre, som består i sjelens handlinger og handlinger som svarer til dem. Når sinnet er mest opptatt av en gjenstand, og hjertet og følelsene er mest rettet mot den, er dette «sjelens tilbedelse» — og den tilkommer alene Gud. For siden han er det høyeste gode og det høyeste mål for fornuftsvesener, tilkommer det ham alene å være den vi har mest i tankene og elsker høyest. Det er en ære som bare tilkommer Herren, at han har den første og høyeste plassen i våre tanker, hjerter og gjerninger.
Etter dette skillet mellom tilbedelse —
Det finnes to slags avgudsdyrkelse
1. Åpen, ytre avgudsdyrkelse, når mennesker av religiøs ærbødighet bøyer seg for eller kaster seg ned foran noe annet enn den sanne Gud. Dette er hedningenes avgudsdyrkelse, og delvis papistenes avgudsdyrkelse.
2. Skjult avgudsdyrkelse i sjelen, når sinnet er mer rettet mot noe enn mot Gud; når noe verdsettes høyere enn Gud, ønskes mer enn Gud, søkes mer enn Gud, elskes mer enn Gud. Da er det sjelens tilbedelse, som alene tilkommer Gud.
Derfor skal «skjulte avgudsdyrkere» ikke få noen arv i Guds rike. Avgudsdyrkelse i sjelen stenger mennesker ute fra himmelen like fullt som åpen avgudsdyrkelse. Den som tjener sine lyster, er like uskikket til å komme inn i himmelen som den som tilber avguder av tre eller stein!
Før vi går videre til å stadfeste og anvende denne sannheten, er det nødvendig å klargjøre denne skjulte avgudsdyrkelsen tydeligere. For å gjøre det, legg merke til at det finnes —
Tretten handlinger som er sjelens tilbedelse
1. AKTELSE. Det vi verdsetter høyest, gjør vi til vår gud. For aktelse er en handling som tilhører sjelens tilbedelse. Tilbedelse er sinnets vurdering av noe som det mest fremragende. Herren krever den høyeste aktelse som en æres- og tilbedelseshandling som alene tilkommer ham. Derfor er det avgudsdyrkelse å ha høy aktelse for andre ting samtidig som vi har lave tanker om Gud. Å ha høye tanker om oss selv — om våre evner og det vi har oppnådd — om våre relasjoner og goder — om vår rikdom og ære — eller om dem som er rike og ærerike — eller om noe lignende, samtidig som vi har lave tanker om Gud, er å løfte disse tingene opp på Guds plass, gjøre dem til avguder og gi dem den ære og tilbedelse som alene tilkommer den guddommelige Majestet. Det vi verdsetter høyest, gjør vi til vår gud. Hvis du verdsetter andre ting høyere enn den sanne Gud, er du en avgudsdyrker (Job 21:14).
2. Å HA I TANKE. Det vi har mest i tankene, gjør vi til vår gud. For å bli husket mest, å være mest i tankene, er en tilbedelseshandling som tilkommer Gud, og som han krever som noe som alene tilkommer ham (Fork 12:1). Vi kan ha andre ting i tankene, men hvis vi har dem mer i tankene enn Gud, er det avgudsdyrkelse — tilbedelsen av Gud gis til skapningen. Når du er opptatt av deg selv, har dine eiendeler og verdslige interesser i tankene, og tenker mer på fortjeneste eller fornøyelser enn på Gud, setter du disse tingene opp som avguder på Guds plass.
Når den tiden som burde være fylt av tanker om Gud, brukes til å tenke på andre ting — når Gud ikke er med i alle tankene dine — eller hvis han av og til er der, men andre ting likevel får en høyere plass i tankene dine — hvis du, når du blir kalt til å tenke på Gud, slik vi alle burde gjøre hver dag med fullt alvor, vanligvis og villig lar slike tanker om Gud vike for andre ting, er det avgudsdyrkelse.
Hvis du enten ikke tenker på Gud, eller tenker annerledes om ham enn han er — tenker at han bare er barmhjertighet og ser bort fra hans rettferdighet — tenker at han bare er mildhet og medfølelse og ser bort fra hans renhet og hellighet — tenker på hans trofasthet i å oppfylle løftene, men slett ikke på hans sannhet i å fullbyrde truslene — tenker at han bare er kjærlighet og ser bort fra hans suverenitet — da setter du opp en avgud i stedet for Gud. Å tenke annerledes om Gud enn han har åpenbart seg, eller å ha andre ting like mye eller mer i tankene enn Gud, er avgudsdyrkelse.
3. HENSIKT. Det vi først og fremst sikter mot, gjør vi til vår gud. For å være det fremste målet for våre hensikter er en tilbedelseshandling som alene tilkommer den sanne Gud. Siden han er det høyeste gode, må han være det høyeste målet. Det høyeste målet må være vårt fremste sikte — det må være hensikten og målet i seg selv, og alle andre ting må vi sikte mot for dets skyld, som underordnede mål.
Når vi gjør andre ting til vårt fremste sikte eller hovedformål, setter vi dem i Guds sted og gjør dem til avguder. Når hovedformålet vårt er å bli rike, mektige, trygge, berømte eller innflytelsesrike — når det store målet vårt er vår egen bekvemmelighet, fornøyelse, anseelse, fortjeneste eller fordel — når vi sikter mot eller ønsker noe mer, eller like mye, som å ære og nyte Gud — da er det avgudsdyrkelse i sjelen.
4. BESLUTTSOMHET. Det vi er mest fast bestemt på, tilber vi som Gud. Å være fast bestemt på å følge Gud framfor alt annet er en tilbedelseshandling som han krever som noe som alene tilkommer ham. Å rette dette mot andre ting er å gi dem Guds tilbedelse og dermed gjøre dem til guder. Når vi er fullt fast bestemt på å følge andre ting — våre lyster, fornøyelser og ytre fordeler — men bare svakt fast bestemt på å følge Gud, hans veier, ære og tjeneste, er det avgudsdyrkelse i sjelen.
Når vi straks bestemmer oss for andre ting, men utsetter beslutningene våre om Gud til framtiden — «La meg først få nok av verden, fornøyelsene mine og lystene mine — jeg skal tenke på Gud senere, når jeg blir gammel, når jeg blir syk, på dødsleiet» — er dette avgudsdyrkende beslutninger. Gud skyves ned, skapningene og lystene dine løftes opp på Guds plass, og den æren som alene tilkommer ham, gir du til avguder.
5. KJÆRLIGHET. Det vi elsker høyest, tilber vi som vår gud. For kjærlighet er en handling som tilhører sjelens tilbedelse. Å elske og å tilbe er noen ganger det samme. Det man elsker, tilber man. Dette er utvilsomt sant dersom vi med dette mener den høyeste og overordnede kjærligheten. For å bli elsket over alle ting er en æres- og tilbedelseshandling som Herren særlig krever som sin rett (5. Mosebok 6:5). Herren Kristus sammenfattet all den tilbedelsen som kreves av mennesket, i dette (Matt 22:37). Vi kan elske andre ting, men han skal elskes høyere enn alt annet. Han skal elskes over alt, uten forbehold og for sin egen skyld. Alle andre ting skal elskes i ham og for hans skyld. Han ser på oss som om vi slett ikke tilber ham og ikke regner ham som Gud, når vi elsker andre ting mer enn eller like mye som ham selv (1. Johannes 2:15). Kjærlighet til skapningen blir en avgudsdyrkende hengivenhet når den er overdreven.
6. TILLIT. Det vi stoler mest på, gjør vi til vår gud. For tillit og avhengighet er en tilbedelseshandling som Herren krever som noe som alene tilkommer ham. Og hvilken tilbedelseshandling krever Herren mer enn at sjelen alene setter sin lit til ham? «Stol på Herren av hele ditt hjerte» (Ordsp 3:5). Han gir ikke rom for tillit til noe annet. Derfor er det avgudsdyrkelse å stole på oss selv — å støtte oss på vår egen visdom, dømmekraft, evner og det vi har oppnådd. Herren forbyr det (Ordsp 3:5).
Å stole på velstand eller rikdom — Job avviser dette og regner det blant de avgudsdyrkende handlingene som kunne straffes av dommeren (Job 31:24). Og apostelen vår, som kaller grådighet avgudsdyrkelse, advarer mot denne «tilliten til rikdom» fordi den ikke lar seg forene med tillit til Gud (1. Timoteus 6:17). Å stole på venner, selv om de er mange og mektige — han lar en forbannelse ramme dette, fordi det er å vende seg bort fra og fornekte Gud, og å løfte det vi stoler på opp på Guds plass (Salme 136:3). Salme 118:8, 9 — «Det er bedre å stole på Herren enn å sette sin lit til mennesker. Det er bedre å stole på Herren enn å sette sin lit til stormenn.» Denne tillitens avgudsdyrkelse viser seg ved at den sanne Gud settes til side. Tillit til skapningen er alltid avgudsdyrkelse.
7. FRYKT. Det vi frykter mest, tilber vi som vår gud. For frykt er en tilbedelseshandling. Den som frykter, tilber det han frykter — og dette er uten tvil tilfelle når frykten hans er overveldende. I Skriften uttrykkes hele tilbedelsen av Gud ofte med dette ene ordet, «frykt» (Matt 4:10; 5. Mosebok 6:13); og Herren krever denne tilbedelsen, denne frykten, som noe som alene tilkommer ham (Jes 50:12, 19). Det som er vår frykt og redsel, er vår gud (Luk 12:4, 5). Hvis du frykter andre mer enn ham, gir du dem den tilbedelsen som alene tilkommer Gud — og dette er åpenbar avgudsdyrkelse.
8. HÅP. Det vi setter vårt håp til, tilber vi som Gud. For håp er en tilbedelseshandling, og tilbedelsen tilkommer alene Gud. Det er hans forrett å være sitt folks håp (Jer 17:13; Rom 15:13). Når vi setter vårt håp til andre ting, gir vi dem den æren som alene tilkommer Gud. Det er å forlate Herren, «kilden», og sette opp «sprukne brønner» i hans sted (Jer 2:13), og dermed tilbe dem som Gud. Slik gjør papistene åpenlyst når de kaller jomfrumoren, trekorset og avdøde helgener sitt håp. Slik gjør også andre blant oss, når de setter sitt håp til bønnene sine, sorgen over synd, veldedige gjerninger eller andre religiøse eller rettferdige handlinger — når mennesker forventer at de slik skal tilfredsstille Guds rettferdighet, stille Guds vrede og skaffe dem himmelen. Ingenting kan gjøre dette, unntatt det som er uendelig — Guds rettferdighet. Og den har vi bare i og fra Kristus. Derfor kalles han vårt håp (1. Timoteus 1:1), «håpet om herlighet» (Kolosserne 1:27). De som gjør sin egen rettferdighet til grunnlaget for håpet sitt, løfter den opp på Kristi plass og ærer den som Gud.
9. BEGJÆR. Det vi ønsker oss høyest, tilber vi som vår gud. For det som man først og fremst ønsker seg, er det høyeste gode i den som ønsker seg det. Og det han regner som sitt høyeste gode, gjør han til sin gud. Begjær er en tilbedelseshandling, og å være det man ønsker seg aller mest, er den tilbedelsen og æren som alene tilkommer Gud. Å ønske seg noe mer, eller like mye, som å nyte Gud, er å gjøre det til en avgud, kaste hjertet ned for det og tilbe det slik bare Gud skal tilbes. Han alene bør være den ene tingen vi ønsker oss framfor alt annet. «Én ting har jeg bedt Herren om, og det lengter jeg etter: å få bo i Herrens hus alle mine levedager, så jeg kan se Herrens skjønnhet og grunne i hans tempel.» Salme 27:4
10. GLEDE. Det vi gleder oss mest over og fryder oss mest i, tilber vi som Gud. For en overveldende glede er en tilbedelseshandling som alene tilkommer Gud. Denne følelsen kalles i sin høyeste og mest opphøyde form å rose seg. Det vi gleder oss over framfor alt annet, roser vi oss av — og dette er en forrett Herren krever (1. Korinter 1:31; Jer 9:23, 24). Å glede seg mer over sin visdom, styrke og rikdom enn over Herren er å gjøre dem til avguder. Å glede seg mer over slektninger, kone eller barn, over ytre bekvemmeligheter og goder, enn over Gud, er å tilbe dem slik vi bare skal tilbe Gud. Å finne større glede i noen form for synd, urenhet, fråtsing eller jordisk virksomhet enn i Guds hellige veier, enn i de åndelige og himmelske tjenestene der vi kan nyte Gud, er avgudsdyrkelse.
11. IVER. Det vi brenner mest for, tilber vi som Gud. For slik iver er en tilbedelseshandling som alene tilkommer Gud. Derfor er det avgudsdyrkelse å være mer ivrig for våre egne saker enn for Guds saker — å være oppglødd i vår egen sak, men likegyldig i Guds sak — å være mer lidenskapelig opptatt av våre egne fornøyelser, interesser og fordeler enn av Guds sannheter, veier og ære — å være glødende opptatt av våre egne gjøremål og fremme våre egne planer, men lunken og likegyldig i Guds tjeneste — å synes det er uutholdelig når vi selv blir hånet, baktalt og skjelt ut, men ikke vise noen harme når Gud vanæres, når hans navn, sabbater og tilbedelse blir vanhelliget, og når hans sannheter, veier og folk blir hånet — dette er avgudsdyrkelse.
12. TAKKNEMLIGHET. Det vi er mest takknemlige mot, tilber vi som Gud. For takknemlighet er en tilbedelseshandling. Vi tilber den vi er mest takknemlige mot. Vi kan være takknemlige mot mennesker og erkjenne at hjelpemidler og redskaper har vært til nytte — men hvis vi stanser der og ikke løfter blikket høyere i vår takk og anerkjennelse — hvis vi ikke husker Herren som den uten hvem alt dette er ingenting — er det avgudsdyrkelse. Derfor truer Herren slike avgudsdyrkere (Hos 2:5, 8). Når vi tilskriver vår overflod og rikdom vår egen omsorg og flid, vår framgang vår klokskap og iherdighet, og vår redning venner, hjelpemidler og redskaper, uten å rette blikket høyere — eller når vi ikke i like stor grad tilskriver det Gud som disse — gjør vi dem til avguder og ofrer til dem, slik profeten uttrykker det (Hab 1:16). Å tilskrive skapningen det som kommer fra Gud, er å sette den på Guds plass og dermed tilbe den.
13. Når omsorgen og fliden vår rettes mer mot andre ting enn mot Gud, er det avgudsdyrkelse. Ingen kan tjene to herrer. Vi kan ikke tjene Gud og mammon — Gud og våre lyster også — fordi denne tjenesten for oss selv og verden opptar den omsorgen, fliden og innsatsen som Herren nødvendigvis må ha fra oss hvis vi skal tjene ham som Gud. Og når tiden og innsatsen vår brukes på verden og lystene våre, tjener vi dem slik Herren skal tjenes — og gjør dem dermed til våre guder. Når du er mer opptatt og flittig med å behage mennesker eller deg selv enn med å behage Gud — når du er mer opptatt av å sørge for deg selv og etterkommerne dine enn av å tjene Gud — når du er mer opptatt av hva du skal spise, drikke eller kle deg med enn av hvordan du kan ære og nyte Gud — når du er mer opptatt av å sørge for kjødet og oppfylle dets lyster enn av hvordan du kan oppfylle Guds vilje — når du arbeider hardere for å fremme dine egne interesser enn Guds planer — når du er mer opptatt av å bli rik, mektig eller aktet blant mennesker enn av at Gud skal bli æret og opphøyet i verden — når du er mer opptatt av hvordan du skal få tak i verdens goder enn av hvordan du skal bruke dem for Gud — når du står tidlig opp, legger deg sent og spiser bekymringens brød for at din ytre velstand skal gå framover, mens Kristi sak, veier og interesser får lite eller ingen av din innsats — da gjør du verden, deg selv, lystene dine og slektningene dine til avguder, mens himmelens Gud blir forsømt! Og tilbedelsen og tjenesten som alene tilkommer ham, gis dermed på avgudsdyrkende vis til andre ting!
Den som gjør Kristus til sitt fremste mål, og til slutt finner ham som sjelen hans elsker, får hjertet sitt beroliget — uansett hva han ellers mangler eller mister. Han regner dette som full lønn for alle sine tårer, bønner, søken, venting og anstrengelser.
Derfor, mine kjære,
fly avgudsdyrkelsen!1. Korinter 10:14
