Denne historien begynner i Sveits på 1500-tallet. En gruppe kristne troende, som ønsket å adlyde Jesus og vende tilbake til apostlenes og den tidlige kirkes lære, skilte seg fra både den katolske og den protestantiske statskirken i flere kantoner i Sveits. De ble omtalt som de sveitsiske brødre og ble av både katolikker og protestanter ansett som statens fiender. Deres fiender kalte dem «anabaptister» fordi de avviste barnedåp. De nektet også militærtjeneste, og adlød Kristi befalinger om å «velsigne dem som forfølger dere» og «elsk deres fiender». Mange ble arrestert, fengslet, torturert nådeløst og til sist martyret fordi de ikke ville fornekte sin tro. På tidlig 1600-tall, da myndighetene ikke lenger kunne stanse bevegelsen på denne måten, begynte de å konfiskere troendes hjem, gårder og eiendeler, og deretter forviste dem fra Sveits.
Europa hadde nettopp gjennomlevd ødeleggelsene fra trettiårskrigen (1618–1648). På noen steder, som i Pfalz (Pfaltzland) i Tyskland, var så mye som 70 % av innbyggerne døde av enten krig eller sykdom. Mange av de såkalte Hoffs (hus- og låvebefestninger) var brent ut, og åkrene ble liggende urørte i flere år. På midten av 1600-tallet inviterte den lokale fyrsten, kurfyrste Ludwig, de eksilerte sveitsiske brødrene til Pfalz for å hjelpe til med å bygge opp gårdene igjen, på grunn av deres rykte som dyktige jordbrukere og jorddyrkere.
Det var tre offisielle kirker anerkjent av tyskerne: katolsk, luthersk og reformert. Selv om de sveitsiske brødrene var økonomisk nyttige og deres tro ble tolerert, ble deres menigheter ikke anerkjent. Det var begrensninger på hvor mange av dem som kunne møtes samtidig, og ofte ble de nektet å kjøpe gårdene de forbedret fordi de ble regnet som fremmede.
De sveitsisk-drevne gårdene blomstret etter hvert, delvis på grunn av deres bruk av et overlegent vekstskifte, som hjalp dem å føde flere melkekyr, og som igjen gjorde dem i stand til å produsere melk gjennom vintrene. En annen stor forbedring var innføringen av belgveksten kløver. Dette kom fra frø som de nederlandske mennonittene ga dem. Etter omtrent 50 år var forskjellen de sveitsiske innvandrerne hadde gjort i jordbruket synlig nok til at noen frustrerte tyske naboer anklaget dem for å «ferhexing» (Pennsylvania‑dutch uttrykk for heksekunst) jorden (hvilket selvsagt ikke var sant). Så livet i Pfaltzland ble ikke enklere for de sveitsiske brødrene.
I året 1708 opplevde de en bitterlig kald, lang vinter. Så kald at noen av deres lagrede rotgrønnsaker frøs i de kalde kjellerne. Noen år etter dette fikk William Penn og kvakerne høre om de sveitsiske anabaptistenes nød. I 1682 hadde William Penn fått tildelt kolonien Pennsylvania og ønsket å gjennomføre det han kalte «Det hellige eksperiment». Han så for seg et land hvor alle raser og religioner kunne bo sammen i fred. Han hadde spesiell interesse for de gruppene som ble forfulgt av de europeiske statskirkene. Som kvaker hadde han også lidd forfølgelse fra Englands statskirke. Han ønsket velkommen kvakere fra England, hugenotter fra Frankrike, mennonitter fra Nederland, tyske baptister, schwenkfeldere og pietister fra Tyskland, samt sveitsiske brødre og jøder fra hvor enn de oppholdt seg og/eller led.
Det er bakgrunnen for vår beretning om Hans Graeff (Groff) som levde ca. 1661–1746. Hans hadde blitt omvendt til troen til de sveitsiske brødrene, men hans kone, Anna (Bare) Graeff, hadde blitt værende i den protestantiske statskirken. Da døren åpnet seg for å pionere i Pennsylvania, var Hans interessert i å dra, men Anna var det ikke. Muligens planla de at han skulle slå seg ned der borte først og så komme tilbake for henne. Hans kom først til Pennsylvania i 1696. Senere endte Hans opp med å lede en liten gruppe av de sveitsiske brødrene (Hans & Christian Herr, Martin Meylin, Jacob Muller, Martin Kendig, Martin Oberholtzer, Wendell Bowman & Funk-familiene for å nevne noen) til Germantown, omtrent sju miles (ca. 11 km) nord for Philadelphia på den tiden, som var den første permanente bosetningen av anabaptistene i den nye verden. Mange av de første nybyggerne var fra Holland og Sverige og tilhørte mennonittkirken i Nederland. De sveitsiske immigrantene tilbrakte vinteren 1709 i Germantown—kvinnene spant for de mange veverne i Germantown, og mennene reiste til en ny anabaptistbosetning ved Skippack, hvor de lærte mange av ferdighetene som trengtes for å dra til grensen. Det ser ut til at det var her de sveitsiske brødrene først ble kjent som mennister eller mennonitter.
I 1710 flyttet gruppen opp til Conestoga‑dalen hvor Hans Groff tidligere hadde identifisert noen meget rike og godt vannede landområder, 60 miles (ca. 97 km) vest for Germantown og sivilisasjonen. Livet ville virkelig bli vanskelig. Ulver, bjørner, pantere, gauper og andre rovdyr var tallrike. Det fantes også elg, skogbison og hvithalehjort i overflod (som gjerne spiste det nybyggerne plantet). Store valnøtt-, hickory-, kastanje-, lønnetrær, hvitfuruer og eiketrær, noen seks fot i diameter og over 100 fot høye, dekket mye av deres nye land (bortsett fra noen åpne enger etter urbefolkningen og våtmarker). Disse enorme trærne måtte felles for hånd med økser og tosmanns sager. Den nærmeste lege, apotek, jernvare- eller kolonialbutikk var 60 miles unna (ca. 97 km). Det ville være krevende og farlig arbeid, men de var frie! Frie til å følge sin samvittighet. Frie til å praktisere sin religion. Frie til å eie jord i denne vakre villmarken. Frie til å elske og vitne for sine naboer—Conestoga‑stammen og franske handelsmenn. De mottok et jordbrev på 10 000 acres (omtrent 4 047 hektar) for sine familier og andre som kanskje kom senere.
Dels på grunn av hard forfølgelse flyttet en gruppe sveitsiske brødre i 1710 til Mannheim‑området i Tyskland. Syv år senere, i 1717, foretok de reisen over Atlanteren. Det var mer enn 60 familier som kom til Conestoga‑dalen høsten det året, inkludert mine forfedre, Hans og Magdalena Hess og deres tre barn (de ble til slutt velsignet med totalt 11). Man kan si at derfra åpnet slusene seg, og mengder av anabaptister flyktet fra Europa til «Penns lovede land». Fra 1730 og utover, etter hvert som denne villmarken ble temmet, kom det også mange lutheranere, reformerte og katolikker fra Tyskland for å finne bedre økonomiske muligheter, og fylte denne delen av Pennsylvania med mange tysktalende dialekter.
Jeg satte stor pris på å snakke med den kjente Anabaptist‑historikeren fra Lancaster County, Amos Hoover, mens jeg skrev denne artikkelen. Han gav mange innblikk og detaljer, men vi var begge enige om at det er utfordrende å sette sammen alle fakta og detaljer fra så lenge siden. Ut fra et par forfatteres beretninger går historien omtrent slik:
Misforståelse
Noen år etter å ha vært i Penns skoger et antall år, fikk Hans Groff beskjed om at hans kone, Anna (Bare) Groff, hjemme i Europa, hadde gått bort. Han ble dypt bedrøvet og sørget, siden han ikke visste det og ikke var der for å begrave henne. Etter noen år giftet han seg med Susanna Kendig. De bodde først i Strasburg‑området, og bygde senere et betydelig hjemsted i området som nå kalles Groffdale. Dette ekteskapet ble velsignet med ni barn.
År senere dukket en kvinne opp i menigheten og introduserte seg som fru Hans Groff. Hun hadde blitt anabaptist i Europa og hadde gjort den farefulle reisen over Atlanteren for å finne sin mann. Ifølge henne var en person med samme navn som henne død, og ordet som var gitt til Hans om hans første kones død var ikke sant. Hans ble forferdet, selv om han var uskyldig i forbindelse med sitt andre ekteskap. Han hadde ingen ønsker om å være polygamist eller å begå ekteskapsbrudd. Grensekantens kirkeledere rådslåtte og kom med en anbefaling—den yngre pionerkonen med så mange små barn trengte at mannen forsørget dem. Det sies at Hans ikke følte seg klar for å bli hos noen av dem, men han støttet begge sine koner og deres barn økonomisk. Han var kjent som en utrøttelig reisende, ridende til Philadelphia med pelsverk og så tilbake ut til den vide grensen med tepper, kobberkjele og andre byttevarer for de innfødte. Hvis du har hørt eller lest denne beretningen med andre detaljer, så har jeg det også. Bare evigheten vil avsløre alle disse detaljene nøyaktig.
Medisin
Hans’ første kone valgte å leve som en ugift søster i den kirkesamfunnet. I stedet for å bli bitter mot sin mann, sin Gud og sine omstendigheter, valgte hun et liv i tjeneste for sine naboer. Hun bodde i et lite hus, med en liten låve (muligens bygget av Hans for henne) på toppen av en bratt høyde med utsikt over Farmersville, kalt «Cat’s Back Hill». Ruinene av dette tidlige 1700‑talls huset og låven var fortsatt synlige for mindre enn 50 år siden. Tilsynelatende var hun jordmor før hun kom til dette landet, og fortsatte i dette yrket etter at hun kom hit. Hun hadde mye erfaring med å dyrke urter og lage urtepreparater. Hun var muligens den nærmeste man hadde til en lege i mange mils omkrets. Så vidt jeg kan finne ut, brukte hun sin tid på å være en velsignelse for lokalsamfunnet med sin medisinske kunnskap og visdom, sine hjemmelagde urtelegemidler og sitt jordmoryrke. Mange av våre forfedre i Lancaster County ville kanskje ikke ha overlevd det harde pionerlivet hvis det ikke hadde vært for denne kjære søsterens tjeneste og medisinske kunnskap. Interessant nok dro en av Hans’ sønner fra den andre kona, David Groff, senere bort for å studere medisin. Da studiene var fullført kom han tilbake som lege og hjalp sin fars første kone med å tjene de mange nybyggerne i det raskt voksende Lancaster County.
Denne historien gir et glimt av noen av de interessante detaljene som omga livet til konservative anabaptister rett før og under etableringen av kolonial‑America. Det var vanskeligheter knyttet til religionsfrihet og gudstjeneste i deres hjemland i Europa, men deres reiser til, og det daglige livet i, et nytt fritt land var også forbundet med utfordringer. En oppmuntring vi kan se i denne beretningen var villigheten hos disse menneskene til å la Guds prinsipper veilede dem hvert skritt på veien.
