Herren engel leirer seg rundt dem som frykter ham, og frelser dem –Salme 34:7.
«Fortell en historie, bestemor,» ba to ivrige barn mens de samlet seg rundt gyngestolen hennes.
«Jøss, dere barna liker å høre historier, gjør dere ikke?» svarte bestemor med et glimt i øyet. «Greit, jeg skal fortelle dere om en gang da jeg var omkring åtte år gammel, og søsteren min Lori var ni.
Vi bodde på en gammel gård, tilbake langs en liten grusvei. En morgen ropte mor oss inn fra lekene våre og sa at hun var tom for sukker. Hun ba oss gå til fru Brightbill for å høre om hun hadde litt sukker til låns. Forstår dere, vi hadde ikke telefoner da jeg var liten, så hun kunne ikke ringe naboen og spørre. Naboer delte ofte med hverandre fordi vi heller ikke dro og handlet i butikken særlig ofte. Så mor ga oss en beholder, og vi la i vei på vår lange tur mens mor ropte etter oss og minnet oss på å ikke dvele underveis.»
«Hvor langt var det til Brightbill-familien?» spurte Sharon.
«Åh, det var omtrent en halv mile (half a mile) til vår nærmeste nabo, Rhine-familien, og så omtrent en kvart mile til Brightbill-familien,» svarte bestemor.
«Åh, det er langt. Mor vil ikke at vi skal gå på veien i det hele tatt,» la Micah til.
«Det har du sikkert rett i,» sa bestemor. «Og jeg håper dere aldri går på veien uten foreldrenes tillatelse. Men ting var mye annerledes da jeg var liten. Vi gikk også hver dag til skolen, som var ganske mye lenger enn til Brightbill-gården. Så den lille ærendet vi var ute på den morgenen for mor virket som moro. Det var bare ett problem. Rhine-familien hadde en gammel mann som bodde i sommerhuset sitt. Han het Pierce, og han hadde en veldig sint hund; i det minste oppførte den seg veldig sint! Den ble holdt bak et høyt gjerde av tråd som var festet til et gammelt skur.
Hver dag da vi gikk til skolen, skremte den hunden oss fryktelig med sitt kraftige bjeffing og knurring. Men mor minnet oss alltid om å be og huske bibelverset som sier: Når jeg er redd, skal jeg stole på deg –Salme 56:3. Likevel skyndet vi oss forbi så fort bena våre kunne bære oss.
Lori og jeg la i vei gladelig på ærendet for mor. Vi hoppet av sted og så støvet virvle under føttene våre på den varme sommermorgenen. Alt virket usedvanlig stille da vi gikk gjennom ravinen, over den porlende bekken, og opp den bratte bakken rett før naboskapet til Rhine. Der foran oss var det gamle skuret, og på den andre siden var det høye gjerdet som holdt Pierces slemme hund inne. Hjertet begynte å banke fort. «Kanskje den slemme hunden ennå ikke hadde sett oss,» tenkte jeg takknemlig mens jeg hvisket til meg selv igjen, «jeg vil stole og ikke være redd.»
Plutselig ble luften sprengt av den voldsomme bjeffingen fra den slemme hunden da han sprang rundt hjørnet av det gamle skuret! Lori og jeg frøs til stedet! Da den sinte hunden raste mot oss, skrek Lori. I neste øyeblikk skjønte jeg at hun hadde falt og satt midt i grusveien, med hendene bak seg på det hardpakkede gruslaget, føtter og ben i været, sparkende og sparkende, snurrende rundt mens den sinte hunden sirklet rundt henne, hoppet inn mot henne og nappet i føtter og ben! Jeg var så redd. Jeg stod bare frosset på stedet. Jeg husker ikke om jeg skrek, eller om jeg ba. Men plutselig hørtes et rop! Det var Pierce, med en pisk i hånden. Han kom løpende rundt skuret og ut på veien. Han pisket og pisket den hunden og fikk ham endelig bort fra Lori og tilbake innenfor gjerdet der han hørte hjemme, mens Lori og jeg sto der og skalv og gråt av lettelse.»
«Oi!» utbrøt Sharon. «Det var skikkelig skummelt, ikke sant?»
«Måtte Pierce kvitte seg med hunden sin?» spurte Micah.
«Ja, Sharon, det var veldig skummelt,» svarte bestemor. «Og nei, Micah, Pierce gjorde ikke seg av med hunden. Vi barna måtte fortsatt stole på den gode Herren for å holde oss trygge hver dag.»
«Jeg husker ikke hva som skjedde etter at Pierce fikk hunden bort den dagen, eller om vi noen gang fikk mors sukker, men jeg vil aldri glemme hva som skjedde den dagen.
Det var et under at Lori og jeg ikke ble skadet. Det er et vers i Salmene som sier: Frels meg fra løvens gap… –Salme 22:21. Hvor takknemlige var vi ikke for å bli frelst fra hundens gap! Jeg liker å tro at Herrens engel hadde sitt sverd trukket foran hundens gap hver gang han sprang mot min kjære søster.»
