Moses gjette hjorden til sin svigerfar Jetro, presten i Midian. Han førte hjorden til ødemarkens bakside og kom til Guds berg, til Horeb – 2. Mosebok 3:1.
Ødemarkens bakside har lenge vært forstått som Guds skole, der han har undervist mange av sine tjenere, med Moses som den fremste. I sin beste alder, 40 år gammel, var han …opplært i all egypternes visdom og var mektig i ord og gjerninger. Og da han hadde fylt førti år, fikk han i hjertet å besøke sine brødre, Israels barn – Apg. 7:22-23.
Jeg tviler ikke på at Gud kan bruke, og faktisk bruker, menn med store evner, stor kapasitet og grundig opplæring, men åndelig lederskap krever en ingrediens som ikke kommer av å gjøre, oppnå og utrette. Den nidkjæres bane er ofte for liten tillit til Gud og for stor tillit til kjødet. Denne stoltheten og rastløsheten blir ikke behandlet ved et teologisk seminar, og blir normalt heller ikke utryddet gjennom årvåken tjeneste. Hos mange av Guds tjenere blir dette trukket ut av sjelen på ødemarkens øde sandgrunn. Denne tørre og forlatte marken, som ser ut til å være uten liv og fruktbarhet, er stedet der mange tjenere lærer å legge ansiktet i støvet og bøye seg for det som kan synes å være uvirksomhet, ufruktbarhet og avvisning.
Moses’ liv kunne deles i tre avsnitt. Han brukte sine første førti år til å lære Egypts visdom, de neste førti som gjeter i Midian, og de siste førti som Israels hyrde. Vi kan tenke oss at den første tredjedelen av hans pilegrimsferd var fylt med enorm aktivitet, framgang og store prestasjoner. Det hadde utvilsomt blitt fortalt ham gang på gang at han ved sin fødsel …var usedvanlig vakker og ble fostret opp i sin fars hus i tre måneder – Apg. 7:20.
Den mirakuløse redningen fra elven ved faraos datter ville tjene som en bekreftelse på at han var bestemt til å være et redskap i Guds guddommelige plan. Som midtpunkt for nasjonens oppmerksomhet er det helt forståelig at denne mannen, som …var mektig i ord og gjerninger – Apg. 7:22, var full av tillit til sin egen evne til å utføre Guds befaling.
Etter dagens målestokk ville Moses bli ansett som den ideelle kandidaten til menighetsledelse. Han var på alle måter kvalifisert. Han stod over sine landsmenn i utdannelse, og han hadde naturlige evner, økonomiske ressurser og åndelige gaver langt over det vanlige. Han hadde kommet ut av Egypts «universitet» som en mann mektig i ord og gjerning, og han hadde et åpenbart kall fra Gud over sitt liv. Han var en konservativ mann som valgte …heller å lide trengsel sammen med Guds folk enn å nyte syndens gleder for en tid – Hebreerne 11:25.
Likevel var han, midt i alle sine gode kvalifikasjoner, ennå ikke tilstrekkelig utrustet for det arbeidet Gud hadde kalt ham til. Derfor førte Gud ham på tjenlig vis inn i landet Midian for å innskrive ham i en annen skole, der han skulle leve av de bitre urtene av skuffelse og avvisning, ubemerkethet og ensomhet, og uoppfylte drømmer og lengsler. Mens hans tidligere ambisjon var frivillig å slutte seg til Guds folk, ble dette kapittelet i hans liv til under tvang.
Vi lærer av beretningen i 2. Mosebok at den siste tredjedelen av hans liv var fylt med innviklede oppgaver og omfattende tjeneste. Utgangen fra Egypt er spennende lesning og gir stor innsikt, men de fleste av oss kan ikke ærlig kjenne oss igjen i den mektige Moses og hans dynamiske samarbeid med Gud. Det er snarere i den begivenhetsløse midtre perioden på 40 år at mange av oss befinner oss. Selv om bare noen titalls vers omtaler disse fire tiårene av hans liv, antar vi at det var en grundig skolering som innprentet stor tålmodighet, selvransakelse og kanskje en smule frustrasjon.
For oss representerer dette en periode da tidens uttørkede sand omkring oss ikke synes å frembringe noe mer fruktbart enn en avsløring av vårt tørre, tilskorpede hjerte – innskrumpet og tæret av følgene av våre nederlag og tidligere synder. I slike tider kan troen vår svikte, ikke slik at vi bebreider Gud for omstendighetene, men slik at vi begynner å se våre liv som nytteløse og hver dag som lik den foregående. Kanskje begynner vi å gå rundt i en visjonsløs døs – gjennom en tåke av åndelig depresjon – mens vi famler etter oppmuntring og en påminnelse om at Gud ikke har glemt oss. Til tider virker det til og med som om bønnene våre treffer taket og spretter tilbake, ler og lyver for oss med dyster hån om at vår nytte i Guds rike er forbi. Under langvarige prøvelser kan vi føle oss forlatt. Vi kan til og med forestille oss at Gud har vendt seg mot oss. Vi ser opp mot himmelen og spør: «Hvorfor, Herre?» Vi vil aldri erfare avvisning og forlatthet i samme omfang som Herren Jesus, men når vi opplever dette i vår egen ubetydelige lille verden, synes det å tappe oss for all åndelig styrke og kraft. Vi tenker… Hvis Herren skulle kreve førti år med dette av oss, ville det ikke bli tid igjen i våre liv til å dra nytte av det vi har lært. Men Guds timing er fullkommen. Derfor bør vi ikke være så opptatt av hvor lenge skoleringen varer, men heller bli grundig kjent med budskapet fra Midian. Mens noen mottar Midians bitre slag og trekker seg tilbake for å stå kynisk på sidelinjen, må vi riste av oss ørkenstøvet og reise oss med en forståelse av…
Guds hensikt
Gud har en hensikt med hver detalj i våre liv. Han kan plassere oss i en vanskelig stilling for å forme et nytt kall i oss. Det var alene i Midian at Moses lærte om sin egen stolthet, selvtillit, mangel på tro og den fullstendige dårskapen hans egne hender hadde vært med på. Her i sitt Midian var han alene og likevel ikke alene; tallrike andre hellige har sluttet seg til ham der. Jakobs sønner og Potifars kone sendte en annen livskraftig tjener dit – Josef. Det ville raseriet til en sjalu konge sendte en begavet ung harpespiller dit. Selv en gammel og tåpelig konge som nektet å la seg belære, befant seg i en ødemark og åt gress som en okse inntil han gav avkall på sin stolthet.
Gjennom historien har utallige hellige innsett at «jo mørkere dalen var, desto mer lærte jeg å be». De kommer til terskelen av den nye dagen fulle av overstrømmende begeistring, men blir snart avkledd i en gjennomgripende forvandling og kommer til slutt ut med ingenting annet enn Guds stav i hendene. Borte er dagene da de var raske til å tale, raske til å handle og sene til å høre. I Midian lærer eleven å flytte sitt fokus fra «Jeg vil gjøre store ting for Gud» til «Hva vil du at jeg skal gjøre?»
Skjelvende og forundret sa han: Herre, hva vil du at jeg skal gjøre? Og Herren sa til ham: Reis deg og gå inn i byen, så skal det bli sagt deg hva du må gjøre – Apg. 9:6. De nyankomne i Midian har mange svar, men de fleste av dem innebærer et enakterstykke med dem selv i hovedrollen. De uteksaminerte går ut stille og alvorlige, for de har gjennomgått den krevende prosessen med å skille kjødet fra ånden, en prosess som ble gjennomført ved…
Guds rensing
Smeltedigelen er for sølv og ovnen for gull, men Herren prøver hjertene – Ordspråkene 17:3. Da Moses gikk gjennom Midians porter, var det første Gud stilte fram for øynene hans, en urett ved en brønn. Presten i Midian hadde sju døtre… – 2. Mosebok 2:16, som ble drevet bort av en flokk uforskammede gjetere. Men Moses hadde fått grundig opplæring i alle sider ved det egyptiske rikmannsveldet, noe som ville ha omfattet alle former for militær ekspertise og verdslige lederegenskaper. Da han grep inn for å hjelpe de hjelpeløse gjeterjentene, ville han derfor ha vært fullt i stand til det. Døtrene til presten i Midian satte pris på hjelpen og fortalte sin far at …en egypter reddet oss fra gjeternes hånd, og han øste også opp nok vann til oss og vannet hjorden – 2. Mosebok 2:19. Da deres far Reuel hørte dette, ble han så imponert at han gav Moses en velkomst, en jobb og en kone… alt i ett vers. – se 2. Mosebok 2:21.
…Dere vet at de som regnes som herskere over hedningene, utøver herredømme over dem, og deres stormenn bruker makt over dem – Markus 10:42. Selv om Moses’ søken etter rettferdighet kan ha vært edel, var hans tilnærming bare hedensk. Dette kan fungere for å etablere rangordenen i et hønsehus, men det er dømt til å mislykkes når Guds folk skal ledes fram. Men … den som vil være stor blant dere, skal være deres tjener. Og den av dere som vil være den fremste, skal være alles tjener – Markus 10:43-44.
Denne læren var fremmed for Egypt og også for Moses. Mange gode og talentfulle menn kan drive en bedrift med hell ved å bruke hedensk autoritet, men det fungerer sjelden i hjemmet deres, og det er enda mer nytteløst i en menighet. Dermed flyttet Gud sitt utvalgte kar fra kongehuset til proletariatet (arbeiderklassen), nesten over natten. Deretter fikk han en jobb som var avskydd av folket som hadde lært ham opp – …for enhver gjeter er en avsky for egypterne – 1. Mosebok 46:34. Denne smeltedigelen er ikke bare til for å gi oss en sårt tiltrengt lærdom, men for å lede oss inn i…
Guds forsyn
De ydmyke vil han lede i det som er rett, og de ydmyke vil han lære sin vei – Salme 25:9. Gud vil aldri forlate oss på ødemarkens bakside; i stedet skreddersyr han våre livsomstendigheter for å føre oss inn i sin fylde. Hvis vi motstår fristelsen til å innta en sint holdning, vil Gud kunne lære oss sine veier. Men for Moses fortonte situasjonen seg slik at Guds guddommelige ledelse var det siste han ville ha trodd foregikk.
Foregikk…? Det virket som om ingenting skjedde. Ukene gled over i måneder, månedene i år og årene i tiår, mens den begavede Moses hele tiden forble en gjeter som ikke fikk utnyttet evnene sine. Noe av det vanskeligste vi strever med, er «å vente». Nesten enhver kristen vil møte en lang tid med trengsel, og vi blir fortalt: …undre dere ikke over ildprøven som skal prøve dere, som om det hendte dere noe merkelig – 1. Pet. 4:12. Men vi bør ikke bedømme Guds virkemidler ut fra vår svake forstand, for i mellomtiden forbereder ventingens underfulle virkning oss på…
Guds opphøyelse
38, 39, … 40 år. Kom derfor nå, så vil jeg sende deg til farao, for at du skal føre mitt folk, Israels barn, ut av Egypt – 2. Mosebok 3:10.
Kanskje er Gud betatt av tallet 40, men mer sannsynlig var dette tiden det tok før Moses kom dit at han gav opp sitt eget. Hans selvfølelse er blitt fullstendig utslukket, og han spør ydmykt: …Hvem er jeg, at jeg skulle gå til farao og føre Israels barn ut av Egypt? – 2. Mosebok 3:11.
Moses var ikke mindre kvalifisert enn han hadde vært førti år tidligere, men overmotet hans hadde fordampet i ørkensolens hete. Erfaringen han hadde høstet på de karrige beitemarkene med de sta sauene, hadde fått ham til å forstå at dette ville være en nesten umulig bedrift. Men intet gudgitt kall blir gitt uavhengig av…
Guds løfte
…Sannelig, jeg vil være med deg. Og dette skal være tegnet for deg på at jeg har sendt deg: Når du har ført folket ut av Egypt, skal dere tjene Gud på dette fjellet – 2. Mosebok 3:12.
Ikke at Moses hadde nådd fullkommenhet, for allerede i neste kapittel finner vi at Moses vekker Guds vrede – Og Herrens vrede flammet opp mot Moses… – 2. Mosebok 4:14. Kort tid etter er han igjen direkte i veien for Guds sverd – Og det hendte underveis på overnattingsstedet at Herren møtte ham og søkte å drepe ham – 2. Mosebok 4:24. Likevel, selv om karet hans fortsatt er av leire, har det gjennomgått en brenning som har gjort ham rede til Herrens tjeneste, og heller ikke for oss vil Gud tilbakekalle sine løfter når våre luner skifter som vinden. Slik har den store JEG ER DEN JEG ER – se 2. Mosebok 3:14, lagt den veldige og evige oppgaven å lede sitt folk på menneskers skuldre. Men dette oppdraget skal ikke utføres uten…
Guds kraft
Hva var den egentlige foredlingen som kom ut av Moses’ tid i ørkenen? Vi legger merke til hans overilte vilje til å svinge sverdet før han kom dit, men da han dro derfra, bar han bare en stav i hånden. Med sverdet hadde han overvunnet en egyptisk overgriper, men med staven overvant han hele Egypts styrker. Guds stav brakte fram vannet i ødemarken. Det var Guds stav som, løftet høyt av svake hender, sikret seieren over Amalek. Hva er Guds stav? Før sine dager i Midian visste han knapt at den fantes. Førti år senere finnes det knapt en scene uten den.
Staven er Guds kraft til frelse. Den er Guds visdom, Guds sannhet og Guds vitnesbyrd, men mer enn alt dette er den Guds tukt. Uten den tar mennesket verken imot eller forstår Guds kjærlighet, for uten den er mennesket ikke knyttet til Gud. For den Herren elsker, tukter han, og han pisker hver sønn som han tar imot. Hvis dere holder ut tukten, behandler Gud dere som sønner. For hvilken sønn blir ikke tuktet av sin far? Men hvis dere er uten tukt, som alle får del i, da er dere uekte barn og ikke sønner – Hebreerne 12:6-8.
Denne samme Moses, som en gang var villig til å utøve herredømme (hedensk autoritet) over Guds folk, finner nå seg selv i bønn til Gud, der han holder Guds vrede tilbake fra å ødelegge dem. Folket som anklaget Moses for å føre dem ut for å drepe dem, og som på et tidspunkt til og med var klare til å steine ham, står nå i sentrum for hans hjerte og kjærlighet, selv om de er årsaken til at han ikke fikk komme inn i det lovede landet. Dette er Kristi kjærlighet. Men hvor lærer man dette om ikke under Guds stav, på ødemarkens bakside, i Egypts fangekjellere, i Adullams huler, i Arabias trengsler og i den stille ensomheten på sidelinjen, der Gud har bestemt at mange av hans folk skal være inntil de lærer å …lære av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for deres sjeler – Matteus 11:29. Det var sannelig der Moses fikk den karakteren som bibelkjenneren kjenner ham for: den ydmykeste mannen som har vandret på jorden. Sannelig finnes det ikke noe sted på jorden som virker mer motsatt av det man skal lære, enn lidelsens skole.
Og så skal også vi bli her, for at vi …må kjenne ham og kraften i hans oppstandelse og fellesskapet med hans lidelser, idet vi blir gjort lik ham i hans død – Filipperne 3:10.
