Joel hadde et alvorlig problem med å ta ting som ikke tilhørte ham. Noen ganger snek han seg til å ta nybakte småkaker fra kakekrukken, eller så tok han Nathans tusjer uten å spørre om å få bruke dem. For å gjøre saken verre løy Joel eller kom med unnskyldninger når han ble tatt. Mamma og pappa måtte straffe Joel mange ganger. De fortalte ham at hvis han fortsatte å ta småting uten å spørre om lov, kunne det føre til at han begynte å stjele større ting etter hvert som han ble eldre.
Og Gud hater tyveri!
En dag tok mamma med seg Joel og Nathan til Weaver’s Country Store for å kjøpe sko. «Se, mamma,» sa Joel begeistret og pekte på de blanke lommeknivene på disken. «Kan du være så snill å kjøpe en til meg?»
«Nei, Joel,» svarte mamma. «Du må vente til du blir eldre før du kan få en lommekniv.»
«Greit,» svarte Joel nokså skuffet.
Senere, mens mamma prøvde sko på Nathan, gikk Joel tilbake til lommeknivene foran i butikken. Han så lengselsfullt på dem. «Den hvite er virkelig fin,» tenkte han. «Å, om jeg bare kunne få den! Mamma skjønner bare ikke at jeg er gammel nok til å ha en. Alle de andre guttene på min alder har lommekniver.» Akkurat da dukket en annen stygg tanke opp i hodet hans. «Jeg tror jeg bare tar den hvite. Ingen kommer noensinne til å få vite det.» Joel kastet et blikk mot den bakerste delen av butikken, der Mr. Weaver hjalp Nathan med å prøve sko. Ingen så på, så han strakte seg raskt opp, tok den hvite lommekniven fra esken på disken og stakk den i lommen.
Joel snudde seg nervøst og gikk oppover midtgangen igjen. Hodet begynte å hamre, og hjertet slo så hardt at han var redd alle kunne høre det. Han håpet mamma ville bruke lengre tid på å prøve sko på Nathan. Da ville hun kanskje ikke legge merke til hvor varm og rød han ble i ansiktet. Mamma så alltid ut til å merke det når noe var galt.
Men denne gangen merket ikke mamma noe, og snart var de på vei hjem. Etter flere dager oppdaget Joel at det ikke var morsomt å ha en stjålet lommekniv. Han kunne nesten aldri bruke den, for han var redd for å bli tatt. Det meste av tiden måtte han holde den godt gjemt!
Flere uker gikk. Så kom Nathan en kveld inn på kjøkkenet, der Joel og mamma holdt på med oppvasken etter middagen. «Se, mamma! Jeg fant denne lommekniven under sofaputen. Jeg lurer på hvor den kommer fra?»
Hjertet til Joel begynte å hamre vilt mens han så på at mamma undersøkte lommekniven. Han ønsket at han kunne løpe ut og forsvinne. Han hadde nettopp gjemt lommekniven under sofaputen den kvelden, da mamma uventet hadde kommet inn i stuen og sagt at middagen var klar. Han hadde aldri trodd at noen ville finne den der.
Plutselig skjønte han at mamma så på ham. «Joel, vet du hvor denne kommer fra?» spurte hun.
«Å! Eh – vel – altså – jeg tror fetter Mike har en hvit en som ligner,» stammet Joel. «Den – altså – den falt sikkert ut av lommen hans den kvelden de var her på besøk.»
«Jeg skjønner … Vel, jeg må spørre tante Eva om dette,» svarte mamma rolig mens hun la lommekniven på vindushyllen.
Joel følte seg elendig. Det var som om mammas triste øyne fulgte med på alt han gjorde. Å, som han ønsket at han aldri hadde stjålet den lommekniven! Hver gang han så på den der den lå på hyllen, virket det som om den ble større og større! Han bestemte seg for å legge seg tidlig, men da han lukket øynene, så han bare den stygge, hvite lommekniven, som gliste hånlig mot ham fra vindushyllen!
Dagen etter ropte mamma Joel bort til seg. Hun holdt den hvite lommekniven. «Jeg ringte tante Eva i dag, og hun sa at Mike ikke har noen lommekniv. Nå, Joel, fortell meg … hvor fikk du denne lommekniven fra? Og husk at det ikke lønner seg å lyve,» sa mamma bestemt mens hun la hånden under haken hans og løftet det hengende hodet hans så han så henne i øynene.
«Jeg – altså – tok den fra Weaver’s Store,» stammet Joel.
«Skjønner du at det var å stjele?» spurte mamma.
«Ja, det gjør jeg, og jeg – jeg er lei for at jeg løy om det også. Jeg skal aldri gjøre noe sånt igjen. Jeg – altså – jeg har følt meg så fryktelig siden jeg stjal den,» hikstet Joel mens kroppen skalv av gråt.
«Det er godt å høre deg si det, Joel,» sa mamma. «Pappa og jeg har bedt Gud om å hjelpe deg med dette problemet med løgn og tyveri. Når pappa kommer hjem i kveld, må du fortelle ham alt om det. Så skal pappa og jeg bestemme hva straffen din skal være. Etterpå tar vi deg med tilbake til butikken, og du kan gi lommekniven til Mr. Weaver. Og siden du har brukt kniven, må du betale for den med dine egne penger.»
Joel gruet seg veldig til å møte pappa og Mr. Weaver, men etterpå, da alt var over, følte han seg så mye bedre. Den dagen lærte Joel en lekse han aldri glemte.
