Puten var våt, tårene fortsatte å renne,
Å! Hvor er dagen? Natten ville ikke ta slutt.
Valgene han tok, ville han aldri glemme.
Hans kone og barn, å, for en anger!
(Du vet ikke hva du har før det er borte.)
Han grep etter flasken mens han ventet på daggry.
Dagene kom og gikk, alt virket som en tåke.
Han trengte noen svar, for å rette opp tingene.
«Gå til naboene dine», hørte han en liten stemme.
«Men han er kristen!» virket tanken absurd.
«Han har svarene, så ikke vent!»
Han bestemte seg for å gå, men ikke i dag.
Han lå på sengen, byrden var for tung.
«Gå til naboene dine, det er ennå ikke for sent!»
Kallet var så sterkt at han reiste seg fra gulvet,
Tok på seg støvlene og gikk mot døren.
Naboen var hjemme, med et så varmt smil;
Han fortalte ham om Jesus, som ville forvandle livet hans.
Det han sa, virket knapt troverdig.
Alt ble så klart! Han gråt da han brøt sammen.
Guds kjærlighet fylte den trengende sjelen hans,
Han visste uten tvil at han var blitt gjort hel.
Han ringte straks kona si.
«Å, vær så snill og kom hjem, Gud har tatt bort hatet!»
Med familien ved sin side, og syndene sine i havet,
kunne han knapt vente med å bli den Gud hadde skapt ham til å være.
