Jeg pleide å be om solskinn,
at ingen stormer skulle mørkne himmelen.
Om kjølige briser og blomster
som kunne glede og fryde blikket mitt.
Jeg pleide å be om lykke,
om smil, glede og fred.
At alt skulle være lett,
og alt som var hardt, skulle ta slutt.
Jeg pleide å be om noen
å vandre sammen med gjennom livet.
Å elske, le sammen med og holde kjær,
og få all strid til å svinne hen.
Jeg pleide å be om at alltid
livets stier skulle være klare.
At ingen uønskede omstendigheter
skulle gjøre tilværelsen trist.
Men det virket som om bønnene mine ikke ble hørt,
for livet gikk ikke slik.
Stormene kom uten å være bedt om det,
kraftig regn gjorde mange dager mørke.
Blomstene var ikke å se,
vinden skar og rev.
Ingen fred var å finne rundt meg;
i stedet drønnet tordenen.
Ingen var der å vandre sammen med meg,
alene streifet jeg omkring på ulendte stier.
Drømmene om ro var borte,
sjelen min ropte av lengsel etter et hjem.
Da lød en mektig stemme inni meg,
«Du har søkt etter det du kan se.
Ditt hjertes sanne bønner kan bli besvart,
hvis du bare vil vende blikket mot meg.
Jeg har hørt dine behov og lengsler,
bønnene dine ble ikke overhørt.
Men jeg så at hjertet ditt trengte noe annet
enn det som gjorde livet behagelig.
Du ba om klar himmel og solskinn,
om kjølige briser og blomster som skulle spire.
Men jeg så at dette alene ikke ville gi deg
den virkelige freden du søkte i hjertet.
Jeg bestemte at du skulle følge de ulendte stiene,
ikke for å skuffe deg, men for å rense deg.
For jeg visste at sann lykke bare begynner
i hjertet som forenes med meg.»
Så falt jeg ned for føttene til min Mester
og overga meg til hans vilje og plan.
Jeg krevde ikke lenger det jeg ønsket meg,
men stolte på at han ville fullføre det han hadde begynt.
Det gikk ikke lang tid før jeg oppdaget at jeg var lykkelig;
ingen sky kunne mørkne hjertet mitt.
Selv når omstendighetene mine virket tunge,
kunne ingen storm utenfor blekne mitt indre solskinn.
De kjølige brisene av den søte hvilen i ham
stilnet alle bekymringene og fryktene mine.
Og alltid var blomstene fra løftene hans
synlige når livet fikk meg til å gråte.
Jeg oppdaget også at jeg ikke lenger vandret alene;
Den gode hyrden var der ved min side!
Med ham kunne jeg dele gleder og sorger,
og midt i enhver kamp kunne jeg søke ly i ham.
Så nå ber jeg ikke lenger
om jordisk behag,
men takker Herren for at han sender ting
som fikk meg i kne.
I stedet ber jeg om ydmykhet,
så den kan lede meg gjennom dagen.
Om blikk for å tjene og dele velsignelsene
Herren sender meg.
Jeg ber om at hjertet mitt må overgis
til berøringen fra Mesterens hånd.
At hans vilje får forandre meg
gjennom alt han har planlagt.
For jeg har oppdaget at sann lykke
ikke finnes i et problemfritt, perfekt liv.
Den finnes når vi er rotfestet i Kristus,
og ikke lar oss rokke av ild eller strid.
Hvis han råder over vårt innerste,
vil ingenting utenfor kunne forstyrre oss.
For han er det faste fundamentet,
og den virkelige kilden til det storslåtte sanne livet.
