Er det bare i hjertesorgen,
når forvirringen virvler rundt meg,
at jeg virkelig søker min frelsers armer
og vender viljen min mot ham?
Er det bare i mørket,
når jeg ikke finner veien;
eller når jeg blir spurt om noe jeg ikke vet,
at jeg tenker på å stanse og be?
Er det bare når jeg kjenner
ondskapens krefter samle seg rundt meg,
at jeg søker hans beskyttelse;
for å finne ly i armene hans?
Å, mitt tåpelige hjerte!
Hvordan kan du kalle ham din beste venn
når det bare er i prøvelsene dine
du vil sette din lit til ham?
Også i gode tider trenger du ham,
kanskje enda mer desperat;
for det er lettere å glemme å søke
når du tror du ser veien.
Selv når du ikke hører ham,
når du ikke klarer å bli ved hans side,
vil han høre deg når du roper til ham
og legger bekymringene dine på ham.
Men hvor mye bedre ville det ikke være
oppriktig å søke hans ansikt
like mye når livet går lettere,
som når det er vanskeligere!
Å søke og lete, å bli ved hans side,
å dele gleden og sorgen,
å legge det ukjente i hans hender; han vil være ved din side
uansett hva morgendagen måtte bringe.
