Som unge kvinner er vi skapt med et behov for følelsesmessig tilfredsstillelse. Selv om ønsket om ekteskap er en gave fra Gud, har Herren også gitt rikelig nåde til å leve lykkelig uten en livspartner, i så mange eller få år som Han måtte velge. I denne perioden som ugift ønsker Herren at vi skal finne sann frihet i å tilhøre Ham helt og fullt og overgi oss til Hans enestående kjærlighet. Disse årene rommer også en unik mulighet til intens åndelig vekst og tjeneste.
På grunn av sitt potensial er denne spesielle perioden i livet et mål for fienden. Hvis satan kan gjøre en sjel til slave i ungdommen, lykkes han med å stjele mange dyrebare gaver av evig verdi: et seirende kristenliv, nærhet til Herren og en salvet tjeneste. Ungdomsårene våre er en tid da mange viktige kamper utkjempes og livsmønstre legges. Ofte er disse kampene og valgene så formende at vi som følge av dem lever voksenlivet enten i trelldom eller frihet. Som ugifte unge kvinner ligger kanskje vår største kamp i å bevare et rent hjerte og holde følelsene Gud har gitt oss, under kontroll. Jeg tror personlig at det vi gjør – eller mer presist, hvem vi er – i denne spesielle perioden av livet, er umåtelig viktig.
I bunn og grunn ser jeg to muligheter. Trelldom eller frihet. Trelldom under følelsesmessige lengsler etter romantisk tilfredsstillelse. Eller frihet til å leve med glede og tilfredshet og elske Herren av hele vårt hjerte.
På grunn av kjærligheten og kraften til min Herre Jesus Kristus har jeg kjent denne søte friheten. Den har vært så vakker, givende og tilfredsstillende at jeg ikke klarer å holde gleden for meg selv. Sannhetene jeg har oppdaget på min vandring med Herren, har et så stort potensial til å forandre liv at jeg ikke kan tie.
Derfor er mitt ønske med denne artikkelen først og fremst å lovprise min Elskede. Han har åpenbart sin kjærlighet for meg og vunnet mitt hjerte. Hans løfter har ikke slått feil.
Deretter vil jeg dele min visjon om følelsesmessig frihet. En klok person sa en gang: «Visjon uten handling er en drøm. Handling uten visjon er et mareritt. Men handling med visjon skaper en vakker virkelighet.» Det jeg deler her, er noen av visjonene mine. Men for meg er det mer enn det. Det er en vakker virkelighet; det er mitt vitnesbyrd. Fordi en visjon må følges av handling for å bli virkelighet, har jeg tatt med noen praktiske ting vi alle kan gjøre for å oppnå følelsesmessig frihet. Men først det viktigste.
Vi må ha visjonen
For dere som lever i frihet, vil mange av sannhetene jeg deler, ikke være nye. Jeg ønsker å oppmuntre dere; bli ikke trette av å gjøre det gode! Må Gud fortsette å gi dere seier. Og vær så snill å be for meg og mitt forhold til Gud.
Men min nød gjelder særlig dere som ikke lever i seier. Noen av dere er kanskje bundet av følelsene deres og kjemper en kamp dere taper. Dere håper at dere bare kan «komme dere gjennom» årene som ugifte. Dere kjenner en tung byrde, en intens, uoppfylt lengsel. Dere kjenner ikke Jesu Kristi vidunderlige, tilfredsstillende kjærlighet. Dere er ikke lykkelige. Dere er ikke frie. Å, mens dere leser denne artikkelen, la tro og håp vokse fram i sjelen deres: Dere kan bli satt fri til å elske Herren Jesus helt og fullt! Gud vil gjøre et stort verk i dere. . . og Han er i stand til det! Må dere kjenne Sannheten, Jesus Kristus, Han som vil sette dere fri. Og «Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.» (Johannes 8:36)
Skritt mot seier
Som på alle områder av kristenlivet kan vi ikke vinne seier i egen kraft. Våre egne anstrengelser vil vise seg å være nytteløse og frustrerende. Vi trenger guddommelig nåde, ønsket og kraften til å gjøre Guds vilje. Når vi kommer til Herren i ydmykhet og overgir hjertene våre til Hans varetekt, tar Han imot vår innvielse. Den eneste måten vi virkelig kan bevare hjertene våre følelsesmessig rene på, er ved faktisk å gi dem til Herren Jesus og betro dem til Hans varetekt. Som den gode hyrde mister Han aldri eller forlegger det som er betrodd Ham. «. . . for jeg vet hvem jeg har satt min lit til, og jeg er overbevist om at han er mektig til å bevare det jeg har betrodd ham, til dagen kommer.» (2. Timoteus 1:12)
Et skritt vi kan ta etter den første innvielsen, er å ikke gi kjødet noen anledning. «Mine kjære! Jeg formaner dere som fremmede og utlendinger til å avstå fra de kjødelige lystene, som fører krig mot sjelen.» (1. Peter 2:11) Det er vanskelig nok å håndtere våre egne følelser og ønsker uten i tillegg å utsette oss for fristelsene fra verdslige videoer, musikk og bøker som vekker følelsene våre! Slike ting hindrer kjærligheten til Jesus, skaper misnøye og gjør vårt åndelige syn uklart. La oss gjøre en radikal innsats for å fjerne all skadelig påvirkning fra livet vårt. Når vi renser oss for disse byrdene, blir vi fri til å løpe løpet vårt.
Vi trenger kloke råd fra vår himmelske Far og våre jordiske foreldre for å vite hvordan vi skal ha rene forhold til unge menn. Gud har også gitt oss sunn fornuft. Hvis vi virkelig ønsker å bevare hjertene våre rene, vil vi ikke gjøre ting som vekker følelsene våre unødvendig. «. . . og gi ikke kjødet rom, så lystene vekkes.» (Romerne 13:14) Hjertets renhet er for dyrebar til å sette på spill. Unngå usunne situasjoner. Dette omfatter å utvikle særlige vennskap med andre unge menn. En jente som er helt og fullt viet til Jesus, bør behandle alle unge menn likt, uten å vise noen spesiell vennlighet mot én bestemt person. Det er bibelsk å behandle dem som brødre i Herren – men særlige, nære vennskap (utenfor et hellig kjæresteforhold med tanke på ekteskap) er farlige og skaper unødvendige kamper.
Å håndtere følelsene
Et helt grunnleggende aspekt ved følelsesmessig frihet er å overgi alle konkurrerende følelser til Herren. En konkurrerende følelse er en følelsesmessig lengsel eller romantisk tiltrekning som hindrer lydighet mot og kjærlighet til Jesus. Uansett sivilstatus krever Kristus og fortjener å ha førsteplassen i hjertene våre. Følelsesmessig frihet betyr imidlertid ikke at vi mangler et ønske om ekteskap eller er likegyldige overfor unge menn. Det er derimot en frihet til å elske Herren helhjertet og uten distraksjoner. Dette prinsippet finner vi i 1. Korinter 7:35.
Det er viktig å forstå at følelsesmessig tiltrekning til unge menn ikke er ond. Det er heller ikke kjærlighet; det er bare en følelse av å like dem. Dessuten trenger ikke følelsene våre å være noe vi forakter, som en «hindring» eller et «problem». De blir først et problem når de ikke er på sin rette plass, når de styrer oss. Guds hjerte er å bruke kampen for følelsesmessig renhet til å gjøre oss inderlig avhengige av Ham. Når vi følger Hans ledelse som hyrde, vil nettopp det som driver oss på kne, bli brukt til å gjøre oss til gudfryktige kvinner. Da kan vi forstå hvordan også denne kampen til slutt kan føre til et liv (og en evighet) fylt av det gode.
Hva vi gjør med følelsene våre, avgjør om vi lever i frihet eller trelldom. Hvis en ung kvinne velger å holde fast på ønskene sine, nære dem og holde dem hemmelige, vil sjelen hennes bli slave av dem. Det rette å gjøre når vi kjenner en følelsesmessig dragning mot en bestemt ung mann, er straks og fullstendig å overgi den til Herren. For «. . . de som hører Kristus til, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster.» (Galaterne 5:24)
I 1. Mosebok leser vi at Gud, den evige ekteskapsformidleren, lot Adam sovne mens Han gjorde i stand en livspartner til ham, Eva. Da Guds tid var inne, våknet Adam og ble ett med Eva, Guds «perfekte valg». For meg er denne beretningen om det første ekteskapet et bilde på hva Gud ønsker å gjøre i livene våre. Gud kan og vil gi hjertene våre sann hvile. Følelsesmessig sett «gir han sine kjære søvn». (Salme 127:2) Men mens vi hviler i Faderens armer, kan vi være trygge på at Han ikke sover! Han gjør i stand den perfekte livspartneren for oss, slik Han gjorde for Adam. Med disse sannhetene i tankene kan vi grunne på disse ømme løftene fra Gud: «. . . han som bevarer deg, skal ikke slumre . . . ikke sove. . . Herren er din vokter. . .» (Salme 121:3~5) Når Gud «vekker» oss til den fastsatte tiden, måtte vårt vitnesbyrd være: «Jeg la meg ned og sovnet; jeg våknet, for Herren holder meg oppe.» (Salme 3:5)
Herren har også gitt oss menneskelige autoriteter, vanligvis foreldrene våre, som kan hjelpe og veilede oss gjennom disse spørsmålene. Gud vil at vi skal «gi» hjertene våre til foreldrene våre og holde en åpen dialog med dem om de følelsesmessige kampene våre. Deres omsorgsfulle oppfølging er en vidunderlig velsignelse! Det hjelper oss svært mye å være ærlige overfor både far og mor. Selv litt uærlighet vil i betydelig grad hindre et liv i seier. Jo ærligere og mer åpne vi er overfor både Gud og autoritetene våre, desto større frihet vil vi oppleve. Til å begynne med kan det være flaut eller vanskelig å snakke med foreldrene dine om gutter og ønsket om å gifte seg. Men for meg blir det bare lettere med tiden.
Noen ganger opplever vi en sterkere følelsesmessig dragning mot en ung mann, særlig etter hvert som vi modnes til kvinner. Med «sterk» mener jeg at dette ikke bare er et innfall som går over. Kanskje føler du virkelig at du ønsker å gifte deg med en bestemt person, og du klarer bare ikke å «riste av deg» den følelsesmessige dragningen du kjenner. På mange måter er svarene de samme: Overgi ønsket til Gud, og vær åpen og ærlig overfor autoritetene dine. Vi må være enda mer årvåkne når det gjelder å vokte hjertene våre og oppførselen vår overfor en person vi føler en særlig dragning mot.
Men det er ikke nok. Tillitsfull underordning under Faderens plan vil gi oss seier over følelsene våre. Underordning er en viljeshandling under Guds Ånds kontroll. Kanskje føler vi ikke straks at noe har forandret seg. Ofte er det avstand mellom følelsene og viljen vår, men la ikke det gjøre deg forvirret.
Når vi trenger det, kan vi rope til Herren og utøse hjertene våre for Ham i full oppriktighet. «Gud, jeg må bare fortelle deg hvor sterkt jeg føler for ‘den og den’. Jeg føler at jeg ønsker dette forholdet, Herre. Men jeg ønsker virkelig din vilje enda mer. Så godt jeg kan, overgir jeg meg og gir dette helt til deg. . . selv om du ikke gir meg det jeg ønsker. Hjelp meg!» Og Han vil hjelpe. Han kommer det ydmyke, sønderbrutte hjertet nær og fyller det med sin egen nåde.
Denne situasjonen minner meg om det David sa da han ble tilbudt materialer gratis til et offer for Herren: «Kongen sa . . . Jeg vil ikke ofre brennoffer til Herren min Gud av noe som ikke koster meg noe. . .» (2. Samuelsbok 24:24) Mange ganger er det et offer som virkelig koster. Eller i det minste føles det slik.
Jeg ønsker et høyere perspektiv på overgivelse. Jeg ønsker å være så bevisst på hvem Herren er og hva Han har gjort for meg at jeg fritt kan ofre til Ham. . . uansett hvor vanskelig eller smertefullt det føles. Det er fryktsom mistillit, et jordisk sinn eller egenrådighet som gjør overgivelse vanskelig. Overgivelse blir en glede når vi har en urokkelig, barnlig tro på Faderens fullkomne godhet og kjærlighet. Men som den gamle salmen sier: «. . . vi får aldri erfare gledene ved Hans kjærlighet før vi legger alt på alteret; for den gunst Han viser og den glede Han gir, er for dem som vil stole på og adlyde.» (John H. Sammis, «Trust and Obey»)
La oss derfor med glede ofre til Herren også det som koster. La oss brenne for at Guds vilje skal skje i livene våre. La oss gladelig overgi oss til Ham nå, i stedet for å gjøre det med sorg senere. En dag i herligheten vil hvert offer svinne hen i gleden over Hans nærvær.
Tilfredsstilte lengsler
Hvis vi vokter hjertene våre årvåkent uten å få dekket behovet for kjærlighet og trygghet, vil vi bli tomme og rastløse. Derfor er følelsesmessig frihet ikke fullstendig uten et nært forhold til Frelseren. Som Oswald Chambers sa: «Menneskehjertet må bli tilfredsstilt, men det finnes bare ett vesen som kan tilfredsstille menneskehjertets siste smertefulle avgrunn, og det er vår Herre Jesus Kristus.»
Mange mennesker, også kristne, søker forgjeves lykken hos mennesker eller i jordiske ting. I forsøket på å finne tilfredsstillelse er vi jenter særlig tilbøyelige til å se på ekteskapet som livets endelige mål. Tanker som «Når jeg først er gift, blir jeg virkelig lykkelig» kan prege tankegangen vår, selv ubevisst og på en subtil måte.
Det er selvsagt mye lykke og tilfredsstillelse i ekteskapet – Gud skapte det slik! Men faren ved å gjøre ekteskapet til en avgud er at vi ser til mennesker etter noe bare Gud kan gjøre. Denne feilen legger grunnlaget for skuffelse senere. Hvor fantastiske ektemenn enn er, er de mennesker. De svikter, de har sine begrensninger, og de lever ikke evig. Jeg er overbevist om at det er helt nødvendig å være trygt grunnfestet først og fremst i Guds kjærlighet. Hvis vi dessuten tror at ekteskapet er kilden til grunnleggende tilfredsstillelse, antar vi feilaktig at de Gud kaller til sølibat, ikke kan oppleve sann helhet, og at de på en eller annen måte går glipp av den høyeste lykken. Verst av alt sier vi da at Gud rett og slett ikke kan dekke behovene våre.
Men dette stemmer ganske enkelt ikke. Som vår Skaper er Jesus Kristus fullt ut i stand til å tilfredsstille hjertene våre. Dette er en tjeneste Han har forbeholdt seg selv, selv om Han også gir oss sine gaver gjennom menneskelig kjærlighet. Det er vår Fars vilje at vi skal være tilfredse nå, med Ham alene. Jeg er sikker på at også de gifte vennene våre og mødrene våre villig vil vitne om at Gud er grunnlaget for sann glede, og at ingenting og ingen andre noensinne kan tilfredsstille sjelens dypeste lengsler.
Faktisk mener jeg at det å finne tilfredsstillelse i Kristus er en av de beste måtene å forberede seg på ekteskap på! Når vi setter vårt håp til Gud, blir all kjærligheten og gleden i ekteskapet som glasuren på kaken. Et virkelig lykkelig ekteskap er et der hver av ektefellene først og fremst elsker Jesus og finner sin tilfredsstillelse i Ham. Men først må vi komme dit at vi ikke trenger romantikk. . . at vi er så tilfredse i Gud at alt annet Han gir, tas imot med overstrømmende takknemlighet som en ekstra velsignelse.
I motsetning til jordiske ekteskap vil forholdet vårt til Jesus vare i all evighet. Derfor er det vel verdt innsatsen å utvikle forholdet vårt til Ham. En viktig måte å komme nærmere Jesus på er å tilbringe tid sammen med Ham. Samtale gjennom å lese Guds Ord og svare i bønn er grunnleggende måter å komme nær Hans hjerte på. Nærhet til Herren er spontan og vedvarende, ikke alltid strukturert og formell. Å vandre med Gud går lenger enn den stille morgenstunden. Han vil at vi skal være nær nok til å bringe Ham all hjertesorg og glede mens vi går gjennom hverdagen.
Siden jeg var 15 år gammel, har jeg hatt som mål å finne nærhet og tilfredsstillelse hos Herren Jesus Kristus. Jeg har lagt romantikken til side til den tiden Gud har fastsatt, og vendt det følelsesmessige fokuset mitt mot Herren. Med glede kan jeg vitne om at Han har oppfylt, og fortsatt oppfyller, løftet Han ga meg: «For han metter den lengtende sjel og fyller den sultne sjel med godt.» (Salme 107:9)
En av de største velsignelsene ved denne følelsesmessige friheten er stabiliteten og tilfredsstillelsen Jesus gir. «Et håp som drøyer, gjør hjertet sykt, men et oppfylt ønske er et livets tre.» (Ordspråkene 13:12) Kristus er vårt håp som ikke drøyer. Hjertet trenger ikke bli sykt når vi elsker Jesus! Det er helt unødvendig å oppleve voldsomme følelsesmessige opp- og nedturer og intense, uoppfylte lengsler. Selvfølgelig kan det være dager da vi føler oss nedfor og strever mer. Men alt i alt kan vi finne en stabilitet og tilfredsstillelse i Kristus som gjør at vi kan leve ugift i seier og glede.
Jeg sier ikke noe som bare er en stor drøm: Dette kan bli virkelighet for hver og en av oss! Du kan være så fri som du ønsker å være! Du får så mye av Kristus som du ønsker! Han lønner dem som søker Ham oppriktig. Jeg har full tillit til at Han kan gjøre det: Han mangler ikke det som trengs for å dekke våre dypeste behov!
Brennende elskere av Jesus Kristus
Amy Carmichael er en jeg beundrer høyt, på grunn av hennes nære forhold til Jesus. Hennes brennende hengivenhet til Kristus og tjenesten hindret henne i å bli offer for misnøye. Men det var en bestemt tid i livet hennes da Gud talte til henne på en særskilt måte og ga henne styrke til å leve som ugift for Herren. Dette fortalte hun til et av familiemedlemmene i Dohnavur: «På denne dagen for mange år siden dro jeg alene til en hule i et fjell som heter Arima, i Japan. Jeg kjente på mye frykt for framtiden. Det var derfor jeg dro dit. Jeg ville være alene med Gud. «Djevelen fortsatte å hviske: ‘Det går bra nå, men hva med senere? Du kommer til å bli veldig ensom.’ Og han malte bilder av ensomhet. Jeg kan fortsatt se dem.
«Da vendte jeg meg i en slags desperasjon til min Gud og sa: ‘Herre, hva kan jeg gjøre? Hvordan kan jeg holde ut til enden?’ Og Han sa: ‘Ingen av dem som setter sin lit til meg, skal bli forlatt.’ (Salme 34:22)
«Dette ordet har vært med meg siden, og nå gir jeg det videre til deg. Det er blitt oppfylt for meg. Det vil bli oppfylt for deg. Lev bare for Ham som har løskjøpt deg, og stol på at Han skal ta vare på deg, så vil Han gjøre det.»» (Candles in the Dark, av Amy Carmichael, s. 17)
Vitnesbyrdet hennes gir meg nesten frysninger når jeg tenker på den fantastiske betydningen av det hun sa: «. . . Det er blitt oppfylt for meg. Det vil bli oppfylt for deg.» Og det vil bli oppfylt for oss hvis vi også våger å tro at Gud holder sine løfter. Stoler vi på at Kristus vil elske oss nært . . . opprettholde oss . . . tilfredsstille oss? Må det skje oss etter vår tro.
Amy Carmichael er et eksempel på det jeg kaller en «elsker» av Jesus. Hun elsket Ham med vilje, med et ønske om søt nærhet. En gang skrev hun noen ord som blottlegger lengslene i hjertet hennes: «Du vil, tror og stoler jeg på, bli mer og mer forelsket i en korsfestet Frelser. Han ønsker seg elskende. Å, så lunken kjærligheten er hos så mange som kaller seg ved Hans navn. Så lunken er vår egen – min egen – sammenlignet med lavastrømmene i Hans evige kjærlighet. Jeg ber om at du må bli en brennende elsker, en slik elsker som setter andre i brann.» (Amy Carmichael, Candles in the Dark, s. 107)
Mitt hjertes dypeste ønske er å være en av Herrens sanne elskende, slik apostelen Johannes var, og slik Maria var, hun som satt ved føttene Hans. Jeg vil ikke bare være nær Ham; jeg vil også at livet mitt skal få andre til å søke Ham. Jeg ønsker å være en slik brennende elsker som setter andre i brann. Jeg stoler på at Herren vil gjøre meg slik og fortsette verket Han har begynt. Jeg håper at Herren vil si til meg når Han en dag kaller meg hjem: «Din kjærlighet til meg var underfull.» (2. Samuelsbok 1:26)
Til slutt . . .
Det er gripende å tenke på hvor ren og livskraftig en ung kvinne kan være når hun er følelsesmessig fri. Når hun elsker Jesus og finner sin tilfredsstillelse i Ham, smitter den strålende gleden hennes. Hun bærer Kristi duft, som får andre til å søke Ham. Men vi vet at et så vakkert vitnesbyrd ikke oppnås ved ønsketenkning. Det begynner med valg om å vandre i frihet, overgi ønsket om ekteskap, elske Herren av hele vårt hjerte og tro at Kristus fullt ut kan dekke behovene våre.
Jeg lurer på hvor mange av dere som vil ta disse valgene. Vil dere velge følelsesmessig frihet? Hvem av dere vil om ett år kunne vitne om at dere er sanne elskere av Jesus? Vil dere kjenne den fulle gleden som finnes i Hans søte nærvær? Hvor mange av dere vil høre Ham si: «Din kjærlighet til meg var underfull»? Valget er deres. Det er tydelig at dette valget får uante følger for liv utover deres eget. Før eller siden vil verden rundt dere få vite hvilket valg dere tok.
Jeg håper og ber om at dere vil følge Hyrden til «høydene» i Hans kjærlighet. . . til det overstrømmende livet i glede og frihet. Hans kjærlighet er som et uutømmelig hav, og løftene Hans er sikre nok til å bære oss gjennom. Vi trenger bare å ta én dag om gangen. Med rolig tillit til Ham som leder . . . la oss glede oss over vandringen.
