The Sands of Time Are SINKING

Det er utrolig for meg å se hvordan Gud gjennom historien bruker sitt folk for å gi ære til sitt navn. Han bruker de svake ting til å tilintetgjøre de vise; de lave ting til å gjøre jordiske vismenns visdom til ingenting. Gud bruker fysisk svakhet, vanskeligheter, tap, sorg, slit og smerte for å øke våre åndelige skatter og bygge sitt rike her på jorden!

Denne salmen ble kjær for min familie og meg for flere år siden mens vi ventet fødselen av vårt fjerde genetisk utfordrede barn. Vi visste at hun ikke kunne bli hos oss lenge. Hun døde bare tre dager gammel. Etter å ha undersøkt denne salmen, ble jeg forbauset over å finne ut at mannen hvis historie hadde inspirert denne salmen hadde mistet åtte av sine ni barn.

Historien om denne mannen er bemerkelsesverdig. Hans 61 år på jorden var preget av sorg og tap, forfølgelse og fengsling. Likevel var hans hengivenhet til Kristus enestående, og hans glød for Gud og iver etter å forkynne evangeliet falmet aldri før hans siste dag.

Samuel Rutherford, sønn av en velstående bonde, ble født i år 1600. Hans liv begynte i den lille landsbyen Nisbet i Skottland. Når vi skuer inn i hans liv, legger vi merke til Guds hånd i Samuels tidlige år. Bare tre år gammel lekte han med vennene sine da han falt ned i byens brønn. Hans søster og venner løp for å hente hjelp. Da de kom tilbake, fant de en våt Samuel sittende på gresset ved brønnen. De spurte ham hvordan han kom seg ut, og han svarte: "A bonny white man came and drew me out of the well." Hans familie trodde at Gud sendte en engel for å redde ham den dagen.

Så vidt vi vet hadde Samuel to brødre og en søster. Han ble sendt på skole da han var liten, og han ble en svært flittig elev. Han lærte latin og gresk så godt at han til slutt ble professor. Han giftet seg med Eupham Hamilton rundt 1624, kort tid etter at han begynte å undervise ved Universitetet i Edinburgh. På dette tidspunktet var Samuel ennå ikke omvendt og brydde seg bare om å forfølge sine akademiske mål.

I 1626, i en alder av 26, kom Samuel til en klar og frelsende tro på Herren Jesus Kristus. Han sa: "O but Christ hath a saving eye. When He first looked on me I was saved. It cost Him but a look to make hell quit to me." Fra det øyeblikket ble han fylt med en lidenskap for å forkynne og å tale om sin Frelser. Denne livsendringen skapte slik oppstandelse ved universitetet at Rutherford endte med å si opp sin professortjeneste.

I 1627 tok Samuel sin kone og to små barn med til Galloway i Skottland, hvor han begynte som pastor for den lille kirken i Anwoth. Da han begynte sin tjeneste der sa han: "I have received the commission from the royal and princely Master, my Lord Jesus, to preach Christ to the people." Hans lidenskap var for folkets omvendelse, og det sies at han syntes å være alltid bedende, alltid forkynnende, alltid besøke de syke, alltid lærende og instruerende, alltid skrivende eller studerende. Den iveren han forkynte med og hans omsorg for menighetens velferd hadde stor effekt på dem. Ikke bare dem, men folk kom fra omkringliggende byer og landsbyer for å høre hans forkynnelse. En venn rapporterte en gang: "Many times I thought he would have flown out of the pulpit when he came to speak of Jesus Christ."

Samuel var ikke fremmed for sorg og vemod. I 1631, bare fire korte år etter at han begynte som pastor, døde hans kone. Hans to barn ble også syke og forlot denne verden. I 1636, etter ni år med forkynnelse, ble han landsforvist til Aberdeen, hvor han ble forbudt å forkynne evangeliet. Dette var en svært vanskelig tid for ham, da han savnet sin kone og sine barn samt sin menighet, kirken i Anwoth. Denne perioden i hans liv er faktisk en grunn til at han er så godt husket, for han begynte å skrive brev tilbake til sine menighetsfolk og venner. Av de 365 brevene han skrev, ble 220 av dem skrevet i løpet av disse 22 månedene i landsforvisningen.

Regjeringen skiftet etter hvert hender, noe som ga mer frihet til de ikke-konformistiske Covenanters. Dermed vendte Rutherford raskt tilbake til sin elskede flokk i Anwoth. Omtrent ett år senere, høsten 1639, forlot han igjen motvillig Anwoth, men denne gangen for å tiltre en stilling som professor i teologi ved St Mary's College i St. Andrews. Denne forandringen var vanskelig for ham, da han igjen savnet menigheten dypt. Han skriver: "My removal from my flock is so heavy to me, that it maketh my life a burden to me, I had never such a longing for death. The Lord help and hold up this sad clay."

Etter fem måneder i sin nye stilling og etter å ha vært alene i nesten ti år, giftet 40 år gamle Samuel seg med Jean McMath. Sammen fikk de sju barn. Tragisk nok døde seks av dem i sped- og tidlig barndom. Bare en datter ved navn Agnes overlevde til voksenalder.

Rutherford fortsatte å være en innflytelsesrik leder i den ikke-konformistiske bevegelsen i Skottland de neste 20 årene fram til 1660. Med Cromwells død tok ikkeveldet slutt, og Karl II ble gjeninnsatt ved makten. Nok en gang falt monarkiets vrede over Samuel. Han ble innkalt for å møte dommeren og ble anklaget for høyforræderi mot regjeringen for å ha forkynnet sannheten. Han ble satt i fengsel i påvente av henrettelse. Før kongen imidlertid rakk å sette ham i døden, ble Samuel ganske syk. Han sa: "I have a summons already from a superior Judge, and I behoove to answer my first summons and when your day arrives I shall be where few Kings and great folks come."

Sent på ettermiddagen den siste dagen av sitt liv, som svar på spørsmålet: "What think ye now of Christ?" svarte han slik: "Oh, that all my brethren in the land may know what a Master I have served, and what peace I have this day! I shall sleep in Christ, and when I awake, I shall be satisfied with His likeness. This night shall close the door, and put my anchor within the veil, and I shall go away in a sleep by five of the clock in the morning. Glory! glory to my Creator and my Redeemer forever! I Shall live and adore Him. Oh, for arms to embrace Him! Oh, for a well-tuned harp! Glory! glory dwelleth in Immanuel's land!" Disse ord ble hørt av hans kone, datter og venner, og han var virkelig hos sin Herre klokken fem om morgenen.

Nesten to århundrer senere ble Annie Ross Cousin, en skotsk poet og salmedikter og kone av en prest, inspirert av livet og skriftene til Samuel Rutherford. Hun oppsummerte hans liv i en biografisk salme, "The Sands of Time are Sinking". Denne salmen ble først publisert i 1857 i Christian Treasury. Av de nitten opprinnelige versene er det bare fire som brukes i våre salmebøker. (i fet skrift kopi)

Den fine komplementære melodien til denne teksten ble komponert tidlig på 1800-tallet av en fransk musiker, Chretien D`Urhan. Den passer godt til salmeteksten—dens høytidelige tempo matcher ordens alvor. Den stigende melodilinjen i siste frase matcher perfekt den forventede gleden uttrykt i refrenget—"And glory, glory dwelleth in Immanuel's land."

Når vi avslutter denne salmehistorien, la oss fortsette å undre oss over Guds forsyn i livet til dem som har gått foran oss. Må vi følge Kristus av hele vårt hjerte og være kar som er klare for Mesterens bruk! Ett siste sitat av Samuel Rutherford å ta med oss. "They lose nothing who gain Christ."

Informasjonen til denne artikkelen er hentet fra 101 Hymn Stories, A Treasury of Hymns, Crichbaptist.org.