Dirk skannet forsamlingen, forsøkte å være diskret og mislyktes fullstendig mens han vridde og snudde seg i setet. Han var fast bestemt på å finne bror Silas før gudstjenesten begynte. Hver søndagsmorgen stakk han hodet frem for å lete etter det hvite håret til forsamlingens eldste medlem, og hver gang sendte moren Dirk det blikket som betydde: «Sitt stille og se fremover.»
Denne morgenen trengte han ikke engang å se bak seg. To rader fra scenen fikk Dirk øye på bror Silas’ hvite hår og hans svarte vest. For Dirk var det en veldig spesiell vest. I lomma på den vesten lå noe veldig viktig. I den vestlommen var det pastiller. Lifesavers, for å være nøyaktig. Og alt en liten gutt måtte gjøre for å få en av disse pastillene var å gå bort til bror Silas etter gudstjenesten og høflig be om en. Så smilte bror Silas, rakte inn i innerlommen, trakk fram en pastill og ga den til den lille gutten.
Det var derfor Dirk flittig søkte rundt i kirkehuset for å finne ut hvor bror Silas var — slik at han visste hvor han skulle gå for å få en av de pastillene. Denne søndagen var ikke annerledes, og så snart det siste amen var sagt, klyngret en sverm av små gutter og jenter seg rundt bror Silas som meisveder ved et fuglebrett. Bror Silas delte vennlig ut pastillene etter tur, samtidig som han fortsatte å prate med mennene. Da det ble Dirks tur, sa han pliktskyldig «Takk», uten engang å tenke på hva han sa.
Dirk kastet seg ikke over pastillen, og før han visste ordet av det, var pastillen borte og han kunne gå videre med ettermiddagen og resten av uken.
Den torsdagen ringte telefonen, og da moren tok den, kunne Dirk høre at det var en innspilt melding som kunngjorde noe, for moren hadde bare lagt på og lyttet i stedet for å føre en samtale. Han tenkte ikke mye over det før senere på kvelden da han overhørte foreldrene diskutere meldingen.
«Hvilket sykehus sa de at bror Silas er på? Sa de hvor lenge de regner med at han blir? Kanskje vi bør besøke ham,» sa moren.
«Jeg tror det ville være verdt for oss å betale ham et besøk,» svarte faren.
«Kommer han til å være i kirken på søndag?» innskjøt Dirk og stanset traktoren sin i reisens iver for å høre svaret.
«Nei, jeg tror det vil gå ganske lang tid før han føler seg i stand til å være i kirken igjen. Han er veldig syk, Dirk,» sa faren. Verken faren eller moren forventet reaksjonen dette svaret forårsaket. Dirk begynte å gråte, og først ble de rørt over at han var så medfølende med bror Silas. Så begynte Dirk å mase.
«Men hva med pastillen min? Hvis bror Silas ikke er i kirken, får jeg ikke pastillen min! Han må bare være i kirken!» Han ville ha fortsatt å mase på denne måten om foreldrene hadde latt ham.
«Å, Dirk Phillips, for det første går vi ikke til gudstjenester så du kan få en pastill. Vi går til gudstjeneste for å tilbe Gud. Dessuten bør du være bekymret for bror Silas, ikke for om du får en pastill eller ikke. Hvordan ville du likt det om vennene dine bare var opptatt av noe du ga dem, uten å bry seg om hvordan du hadde det?» «Beklager. Jeg tenkte ikke på det slik,» pep Dirk og brukte ermet som lommetørkle.
«Kan du komme på noen i Bibelen som klaget da de ikke fikk det de ønsket?» spurte moren. Ingen kom Dirk i hu, selv om han var sikker på at det fantes mange eksempler i Bibelen. «Israelsfolket, Dirk. De klaget ofte, og det behaget ikke Gud,» antydet hun.
Faren ba deretter Dirk om å lese gjennom 4. Mosebok kapittel 11 og skrive ned setningene som viste utakknemlighet og hvordan Gud følte om det. Foreldrene forsikret Dirk om at de ville prøve å besøke bror Silas. De foreslo å kjøpe en pose pastiller på veien, bare til bror Silas.
Da dagen for besøket til bror Silas kom, tok faren sønnen med inn i butikken for å velge en pose pastiller. «Har du noen gang tenkt over hvor mange ganger bror Silas må gjøre dette for å holde lommene fulle av pastiller til alle dere barn?» spurte han Dirk, som fikk vidåpne øyne ved denne lille erkjennelsen.
«Nei, det har jeg aldri tenkt på. Men han måtte vel kjøpe en hel pose hver uke! Det er mange av oss barn i kirken.»
Det tok en hel måned før bror Silas følte seg bra nok til å gå på gudstjeneste igjen. Da han gjorde det, lyste Dirks øyne ved synet. Mot slutten av tjenesten trådte Dirk litt tilbake før han nærmet seg ham. For å være ærlig følte han seg litt sjenert. Men da han så de andre barna få pastillene sine og så det umiskjennelige gliset i bror Silas’ øyne mens han delte dem ut, ble Dirk mer selvsikker. Også han sluttet seg til mengden.
«Jeg er glad for at du føler deg bedre, bror Silas. Jeg savnet å se deg,» betrodde Dirk og så opp i ansiktet til den vennlige herren.
«Det er jeg også! Det er veldig godt å være tilbake. Jeg savnet å være her,» svarte bror Silas og la hånden forsiktig på Dirks skulder mens de snakket. Så rakte han inn i vestlommen og trakk fram en pastill. En Lifesaver, for å være nøyaktig. Denne gangen, da Dirk takket, var det med følelsen av takknemlighet og ikke bare ordene.
