«Adrianna, hva er temperaturen ute?» spurte Asher. Han og Adrianna satt ved bordet og gjorde skolearbeid med søsknene sine, Emily og Kianna.
«Sannsynligvis rundt femti.» Adrianna kastet et dovent blikk på termometeret. «Hei, det er 65 grader! Mamma, kan vi spise lunsj ute?»
Mamma så opp fra vasken. «Hvis dere gjør en god jobb med skolen til da, får dere det,» sa hun. «Og hvis dere blir ferdige med skolen før lunsj, kan dere leke ute en stund i ettermiddag.»
Asher utbrøt et jubelrop og begynte å skrive raskt. Jentene smilte til hverandre og tok opp blyantene.
Alle arbeidet flittig til lunsjtider. Så laget Adrianna smørbrød mens Asher puttet kjeks i poser, Emily samlet poser med chips, og Kianna løp ned i kjelleren for å hente noen epler. De pakket hver sin lunsj i en handlepose og gikk ut til piknikstedet, en stor, flat stein i en lysning i skogen.
De spiste raskt, så foreslo Adrianna: «La oss padle kajakk på dammen!»
«Det kunne vi vel,» sa Asher langsomt. «Men sa ikke mamma at Emily og Kianna er for små til å klare kajakkene?»
«Åh, ja, det sa hun vel. Vel, de kan leke i huskene eller noe,» trakk hun på skuldrene.
«Jeg synes vi bør leke noe alle kan være med på,» sa Asher. Han vendte seg mot Emily og Kianna. «Hva vil dere gjøre?»
«La oss lage et lekehus!» foreslo Kianna.
«Ja, la oss!» sa Emily. «Du kan lete etter ting for oss,» sa hun til Asher.
«Og Adrianna kan være mamma!» sa Kianna.
Adrianna stilte seg med et surt uttrykk. Lekehus, virkelig! Hun var altfor gammel til det! «Jeg skal padle kajakk,» kunngjorde hun. «Dere kan bare ha lekehuset deres.» Hun tok opp handleposen, la smørbrødene og kjeksposene i den. Hun kastet epleskrotten til hundene og gikk mot huset.
«Adrianna, kan du være så snill å ta våre også?» ba Emily. «Du skal jo uansett til huset.»
«Dere kan ta dere av tingene deres selv,» ropte Adrianna tilbake, sint. Hun slapp handleposen på benken i håp om å stikke ut av huset før mamma så henne.
Hun hørte morens stemme. «Vent, Adrianna, hva er galt? Ansiktet ditt ser ut som et tordenvær!»
Adrianna sukket. Hun hadde ikke vært rask nok. «Jeg ville padle kajakk, men Asher vil ikke,» knurret hun.
«Vel,» sa mamma langsomt, «jeg tror Asher husker at de andre jentene ikke kan håndtere kajakkene ennå. Hva driver de med?»
«De bygger et lekehus. Jeg er altfor gammel til det!» utbrøt Adrianna.
Mamma smilte, « Hva får deg til å tro det?»
«Jeg er sikker på at ingen jenter på min alder gjør slike ting med sine små søsken.»
«Er du sikker på at du ikke er egoistisk?» spurte mamma. «Noen ganger må vi gi opp det vi vil for at andre skal bli glade.»
Adrianna trakk på skuldrene og gikk ut til skuret for å hente en kajakk. Hun løftet den blå kajakken av stativet og slepte den ned til dammen. Hun satte sammen pagajen, hoppet i setet og dyttet kajakken ut på det glatte vannet. Hun sukket av fryd. Dette var mye bedre enn å bygge et lekehus i skogen! Hun tok noen runder rundt dammen før padetaket begynte å gå tregere. På en eller annen måte var det ikke så morsomt denne gangen. Hun hørte Asher og jentene le og rope mens de lekte. Kanskje mamma hadde rett, tenkte hun. Kanskje jeg ville være lykkeligere hvis jeg ga opp det jeg vil, så vi alle kan leke sammen. Sakte padlet hun mot kanten av dammen. Hun gikk ut av kajakken, dro den opp av vannet og veltet den for å tørke. Beslutsomt gikk hun ut av beitet for å finne Asher og jentene.
«Hei! Her kommer Adrianna!» ropte Emily fornøyd da Adrianna kom gående.
Adrianna gliste, «Det ser ut som dere har huset nesten ferdig,» sa hun oppmuntrende. «Hva trenger dere for å gjøre det ferdig?»
«Vi trenger fortsatt en ovn, og noe til benkeplate,» sa Kianna.
«Jeg kan hjelpe dere å finne noe,» sa Adrianna til dem. Sammen lette de i skogen og i skuret etter planker og stokker for å fullføre huset. Da det ble tid for kveldsmat og de gikk inn for å spise, var Adrianna veldig glad. Mamma hadde rett, tenkte hun. Det er morsommere å gi opp min måte og gjøre det alle andre vil.
