Nå er det vinter; den falne snøen
har gjort himmelen kaldt og klar;
gjennom bladløse greiner blåser de skarpe vinder,
og hele jorden ligger død og øde.
Og likevel er ikke Guds kjærlighet borte;
hans liv i den bitende luft ånder;
hans skjønnhet maler daggryets røde skjær,
og kler hver kvist med glitrende kranser.
Og selv om ute de skarpe vindene blåser,
og himmelen er kald, og frostene biter,
hjemmet trekker nå sin sirkel nærmere,
og varmere gløder lyset der inne.
O Gud, du gir vinterens kulde,
liksom sommerens glade stråler,
du innhyller oss varmt i din kjærlighet,
og bevarer oss gjennom livets vinterdager.
