Vi har alle en historie. Noen føler seg som Job iblant. Noen har mistet foreldre, ektefelle eller partner, barn, søsken eller venner. Noen lider av alvorlig sykdom. Noen vil aldri bli friske igjen. Våre kjære kan ha en dødelig sykdom. Kanskje er en ektemann eller forelder voldelig eller utro. I likhet med Job kan vennene våre ha vendt seg mot oss. Kanskje er det problemer i menigheten som virker umulige å løse. Det kan være noe som en baby med kolikk eller et hyperaktivt barn. Kanskje er vi bare forkjølet og føler at alt går galt. Listen er endeløs. Vi kan kjenne oss igjen i ordene i denne sangen.
Til stormen har passert
I midnattens mørke har jeg ofte skjult mitt ansikt,
mens stormen hyler over meg, og det ikke finnes noe skjulested.
Midt i tordenens drønn, kjære Herre, hør mitt rop,
hold meg trygg til stormen har passert.
refreng:
Til stormen har rast over, til tordenen ikke lenger lyder,
til skyene for alltid har drevet bort fra himmelen;
hold meg fast, la meg stå i din hånds hulning,
hold meg trygg til stormen har passert.
Mange ganger hvisket Satan: «Det er ingen grunn til å prøve,
for sorgen tar aldri slutt, og det finnes ikke håp i vente.»
Men jeg vet at du er med meg, og i morgen skal jeg stå opp
der stormene aldri formørker himmelen.
Når den lange natten er over og stormene ikke lenger kommer,
la meg stå i ditt nærvær på den lyse, fredfulle stranden;
i det landet der uværet aldri kommer, Herre, måtte jeg
bo hos deg når stormen har passert.
– av Mosie Lister
Da jeg var liten jente, trodde jeg at forfatteren siktet til tordenvær. Jeg var redd for tordenvær. Nå forstår jeg at han siktet til livets stormer som vi går gjennom. Den 14. juli 2013 havnet jeg plutselig på sykehuset med et livstruende hjerteinfarkt forårsaket av en spontan disseksjon av en kransarterie. For et sjokk for en 40 år gammel mor. Stormen ulte, og tordenen drønnet. Det fantes ikke noe skjulested fra faren, for den var inni meg. Jeg hadde bare ett hjerte, og jeg kunne ikke stole på det. Hva om det skjer igjen? Ville jeg dø? Da ville barna mine bli morløse.
Denne sangen var en jeg ba med ordene fra da jeg lå våken i midnattens mørke og frykten truet med å overmanne meg. Herrens nærvær var svært virkelig for meg. Jeg kom gjennom denne stormen med en større forståelse av hvordan Gud åpenbarer seg for oss på en dypere måte når vi går gjennom vanskelige tider. Vi må velge å overgi oss helt til ham og si: «La ikke min vilje skje, men din.»
Da disiplene var ute på sjøen i stormen, var Jesus med dem. Han er også med oss. Vi kan stole på ham. Ingenting vil skje som ikke er etter hans vilje. Vi forstår ikke alltid hvorfor ting skjer, men det er greit. En gammel predikant pleide å sitere:
«Ikke nå, men i årene som kommer,
kanskje i det bedre landet,
skal vi forstå meningen med tårene våre,
og en dag der skal vi forstå.»
Det er så viktig at vi godtar det Gud tillater i livene våre. Å godta betyr ikke at vi ikke gjør noe med det. Vi går til legen om nødvendig. Vi søker trøst og råd hos andre. Vi kommer fortsatt til å ha alle slags følelser, men vi bør ha fred. Vi kan ikke velte oss i selvmedlidenhet og ha en «stakkars meg»-holdning. Og vi vet at alle ting virker sammen til det gode for dem som elsker Gud, dem som er kalt etter hans hensikt – Romerne 8:28. Det tror jeg på. Jeg ser ikke alltid det gode, men Gud gjør det.
Livet er vanskelig iblant, men sangen forteller om tiden da den lange natten er over, og stormene ikke lenger kommer. Kjære søstre, la oss forbli trofaste og støtte oss fullt og helt til Herren gjennom livets stormer.
Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. Og jeg, Johannes, så den hellige byen, det nye Jerusalem, komme ned fra Gud, fra himmelen, gjort i stand som en brud som er pyntet for sin brudgom. Og jeg hørte en høy røst fra himmelen si: «Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud. Og Gud skal tørke bort hver tåre fra øynene deres, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte.» Åpenbaringen 21:1-4.
