Bønn tar tak i Guds plan og blir lenken mellom Hans vilje og dens oppfyllelse på jorden. Forunderlige ting skjer, og vi får privilegiet å være kanalene for Den Hellige Ånds bønn.
—Elisabeth Elliot
I mai 2001 velsignet Gud familien vår med en jente. Nyheten spredte seg som ild i tørt gress, og alle ble oppglødde. “Har du hørt at Ivan har fått en jente?” Hennes eneste søster var 14 år gammel, og de fem siste babyene hadde vært gutter. En så spesiell baby fortjente et spesielt navn. Vi ga henne navnet Judith Irene etter bestemoren hennes, og kalte henne kort og godt Judy.
De første 24 timene etter fødselen knurret og klynket Judy nesten uavbrutt. “Hun er misfornøyd med å ha blitt født,” spøkte jeg. Etter den første dagen falt hun inn i en normal babyrytme uten tegn til noe unormalt.
En morgen da Judy var omtrent 18 måneder gammel, satt jeg i stuen og hadde mine personlige andakter. Hun var på kjøkkenet ved siden av da vi hørte en merkelig lyd—en rytmisk klore-thump. Jeg så undrende på Ivan. “Hva er den lyden?” Han trakk på skuldrene med hevede øyenbryn. Da lydene fortsatte, ble jeg nysgjerrig nok til å komme meg opp fra gyngestolen og gå mot lyden. En urolig mistanke reiste seg i bakhodet mitt og vokste for hvert skritt. Da jeg kom inn på kjøkkenet lå Judy på gulvet og rykket rytmisk. Jeg hadde aldri sett noen få et anfall før, men på en eller annen måte visste jeg bare. Hun får et anfall!
“Skal vi ringe 911?” Ivan gikk mot telefonen. Jeg nølte. Siden Ivan var brannmann, hadde vi en nødradio i huset. Etter å ha hørt utallige oppdrag gjennom årene og visst at ambulansen noen ganger kunne bruke en stund, følte jeg meg ikke rolig ved tanken på å vente hjemme mens datteren vår hadde anfall.
“La oss kjøre henne inn.” Jeg var ikke villig til å sitte der og vente til hjelp kom.
Judy rykket fortsatt. Ivan løftet henne opp fra gulvet og ga henne til meg mens han hentet nøklene. Jeg holdt Judy tett inntil meg og styrtet mot døren. “Ta med skoene mine,” ropte jeg over skulderen mens jeg hastet, bare iført sokker, ned trappene og mot pick-upen som sto parkert i nedre innkjørsel. Ivan var raskere, åpnet døren for meg og løp rundt til førersiden. På den korte, bratte bakken gled føttene mine i morgenskrånet, og jeg landet halvveis under bilen med det ene benet framover og det andre bøyd bak under meg. I et øyeblikk trodde jeg jeg hadde brukket beinet, men etter et forbløffet sekund eller to kom jeg meg på beina, samlet min dyrebare byrde og krøp inn i bilen. Judy rykket fortsatt, og enda verre — hun pustet ikke normalt. Spytt samlet seg i munnvikene og ble til skum. Å, min baby! Hva er galt med henne? Kommer hun til å dø?! Det er forbløffende hvor mange tanker som kan løpe gjennom hodet i en slik situasjon. Hvorfor, å hvorfor kjører ikke Ivan fortere? Hun puster ikke! Jeg kikket på speedometeret. Nå lå pilen hardt til høyre. Åh, han kjørte fort. Med hele min kropp og sjel ønsket jeg at vi skulle være på sykehuset.
Vi hadde en rett strekning til sykehuset, og Ivan kjørte helt inn til akuttinngangen. Jeg hoppet ut av bilen med babyen, ropte over skulderen at han skulle ta skoene mine med inn, og løp mot akuttinngangen. En sykepleier kom rundt hjørnet, og jeg kastet nærmest min dyrebare baby i armene hennes. “Hun får et anfall!” fikk jeg fram. Sykepleieren kastet et blikk på Judy, snudde seg og hastet ned korridoren med meg hakk i hæl. Da vi kom inn på et rom, hadde Judy endelig sluttet å rykke. Mens hun lå på båren, halvt i koma, fikk hun et annet, mildere anfall.
Da hun kom ut av det andre anfall og ting roet seg, ga legen noen prøverordrer. Etter å ha gjennomgått prøveresultatene konkluderte legen med at hun hadde hatt et feberkrampeanfall, et anfall som kommer av at kroppstemperaturen stiger eller synker for raskt. Han sa at slike anfall var vanlige hos babyer og små barn og virket ikke altfor bekymret. Mine morsinstinkter satte spørsmålstegn ved diagnosen, men jeg var jo ingen lege, så vi fulgte det han sa.
Dette var vår innføring i anfallsverdenen. Noen uker senere fikk hun enda et anfall. Og så et til. Foreldrene våre oppmuntret oss til å få en second opinion. Denne andre legen mente Judy burde ta en MR, selv om den første legen fortsatt mente det bare var feberkramper og ikke hadde hastverk med MR-undersøkelsen. Flere uker gikk før de fikk henne inn i timeplanen. Dagen etter MR-en fikk vi en telefon fra legekontoret. En time hos en nevrokirurg var blitt satt opp to dager senere. Situasjonen hadde gått fra «ingen hast» til «du skal møte opp, uten spørsmål». Nevrokirurgen sa Judy hadde en AVM og forsøkte å forklare hva det var, men mesteparten landet langt utenfor mitt forståelsesområde. En angiografi ble planlagt, og forklaringer om prosedyrer og hva som krevdes av oss som foreldre la seg som mer informasjon i mitt yrende hode. Mens jeg prøvde å fordøye all informasjonen fra én telefonsamtale, innså jeg at de forberedte oss på muligheten for kirurgi.
Våre bønner ble stadig mer inderlige mens vi gjennomgikk EEG (hjerneundersøkelse for å lete etter anfallsaktivitet) og flere legebesøk. Vi ønsket helbredelse for vår baby, at hun skulle få leve et normalt liv. Vår tro på Gud kom i spill mens vi prøvde å underordne oss Hans vilje. Venner, familie og bekjente sto sammen med oss i bønn.
Vi drev en butikk for pakkevarer, og mange i lokalsamfunnet, også ikke-mennonitter, kjente oss. Vi hadde blitt gode venner med noen kristne fra en lokal kirke. Da de hørte om situasjonen spurte de om de kunne holde et bønnemøte for å legge hendene på Judy og be om hennes helbredelse. Selv om kirken vi gikk i vanligvis ikke gjorde dette, satte vi pris på deres oppriktighet og tro på Gud, så vi sa ja.
Den kvelden samlet vi oss i deres kirke sammen med pastoren og noen medlemmer som kjente oss. De tok turvis å be og proklamerte Guds helbredelse over Judy fordi de “visste” at det var Hans vilje å helbrede henne. De ba spesielt om at legene ikke skulle finne noe da de tok angiografien. Så ba de oss om å be. Selv om vi ikke var vant til å be høyt, særlig foran andre, hadde vi tillit til at Gud kunne helbrede vår baby og ønsket å gjøre vår del. Vi ba om Guds vilje og uttrykte vår aksept for hva Han enn valgte.
Dagen etter kjørte vi halvannen time til Madison Children’s Hospital for angiografien. Hensikten med testen var å identifisere hva som forårsaket anfallene og finne nøyaktig plassering. Etter testen dro vi hjem og ventet på svarene.
Jeg ville ikke at min mangel på tro skulle blokkere datterens helbredelse, og jeg visste at Gud kunne helbrede henne, men hvem var vel jeg til å fortelle Ham hva Han skulle gjøre? Mens jeg strevde med dette, ventet vi på nyheter fra legen.
To dager senere ringte legekontoret. Sykepleieren fortalte at angiografien ikke hadde vist noe! Det virket å forundre dem. Det var slett ikke hva de hadde forventet, og de forsto ikke hvorfor de ikke fant problemet. Lovet være Gud! Vi undret oss over miraklet Han hadde gjort.
Da vi tok Judy med til neste time hos nevrokirurgen, spurte jeg ham hva problemet hadde vært siden angiografien ikke hadde påvist noe unormalt. Han sa det så ut som om hun hadde en liten blødning i hjernen, men at vi ikke trengte å bekymre oss for det. Det syntes jeg var en av de mer merkelige uttalelsene jeg hadde hørt. Jeg hadde alltid trodd at blødning i hjernen var svært alvorlig og ikke noe man bagatelliserer. Men jeg var ganske sikker på hva som hadde skjedd og fortalte legen om bønnene. Hans svar var nonchalant, og jeg kunne ikke tyde hva han egentlig tenkte.
De planla en ny konsultasjon og MR for Judy om seks måneder, noe jeg syntes var litt rart, ettersom de ikke mente det var noe galt med henne. Jeg hadde ikke tenkt at vi kom til å trenge den MR-en eller avtalen, for jeg trodde Gud hadde helbredet henne.
Den sommeren trapper vi henne av anfallsmedisinene, og hun virket frisk. Seks månedene nærmet seg slutten, og vi trodde problemene var over.
Så, en uke før den planlagte MR-en fikk hun et anfall. For et sjokk! Hvordan kunne dette skje? Var det ikke Gud som hadde helbredet henne?? Hva foregikk? Jeg følte meg sviktet. Alt jeg kunne spørre var: “Hvorfor?” Og nå hva skulle vi gjøre?
Slik emosjonell omveltning og samvittighetsprøvelser! Jeg følte meg skuffet og rystet i troen. Jeg hadde trodd på Gud, og det var til slutt der jeg havnet hver gang jeg strevde. Som en klippe midt i all uro var sannheten at Gud er, og Hans veier er langt over min forstand. Innerst inne fant jeg et trygt sted i min tro på Gud, der Han vet og har mitt beste for øye. Og den planen kan godt ikke omfatte det jeg ønsker i mitt begrensede jordiske perspektiv.
Hva om Hans plan var høyere? Hva om det var noen vi skulle møte gjennom vår medisinske vandring som trengte å se Kristus i oss? Var vi villige til å være Hans vitne på bekostning av vår egen komfort og et enklere liv?
Vår dyrebare lille jente endte opp med å få hjernekirurgi da hun bare var tre og et halvt år gammel. Å håndtere anfall, operasjon og utallige prøver gjennom årene ga oss ikke lite stress, men Gud hadde og har en plan, og de “hvorfor” vi spør om blir kanskje ikke åpenbart før vi ser Ham ansikt til ansikt.
Så, svarer Gud alltid på bønn? Jeg sier ja, det gjør Han. Noen ganger sier Han «Ja», og vi får det vi ber om; noen ganger er svaret «Nei», og vi får ikke det vi ønsker. Noen ganger hvisker Han «Vent», og i Sin tid og på Sin måte gir Han oss hjertets begjæring. Som et barn som stoler på sine foreldre, vil jeg legge svarene på mine bønner i hendene på Almektig Gud og stole på at Han vet hva som er best for mitt liv.
