Hilsener i den verdige navnet til Herren Jesus Kristus. Når jeg ser utover det golde januarlanskapet, kan jeg ikke la være å undre meg over hva dette nye året vil bringe. Utvilsomt vil det bringe en blanding av glede og sorg, spenning og mørke, latter og tårer, og alt derimellom — noe bare en allmektig Skaper kan ordne på en måte som opphøyer Hans verdige makt og herlighet. Likevel har våre begrensede, negative sinn en tendens til å forvente alle de dårlige tingene som kan skje. Vil inflasjonen presse matprisene enda høyere? Vil utstrakt kamp bryte ut i Midtøsten? Hva vil skje i valgene? Vil det tapende partiet ty til protester og opptøyer?
Jeg antar at slike fryktdrevne tanker har streifet menneskers sinn ved begynnelsen av hvert år siden menneskets fall. Likevel, som det så treffende påpekes av forfatteren av artikkelen «Gods trofasthet manifesterer seg selv også i forbannelsen», har Gud vennlig sørget for menneskeheten siden tidens morgen. Når vi ser tilbake på Guds trofasthet mot mennesket gjennom århundrene, har vi ingen grunn til å tvile på at Gud vil gjøre det samme for oss i 2024.
Til tross for Guds trofasthet mot oss, er følgene av menneskets fall fortsatt tydelige. Familiemedlemmer blir syke, kamp i kirke og nære relasjoner fratar oss søvn, bankkontoen tørker ut, barna krangler og gråter, og kravene i timeplanen får oss til å løpe fra det ene arrangementet til det andre. Og noen ganger virker det som om alle disse ulykkene rammer oss samtidig. Kroppene og sinnene våre er ikke skapt for å takle dette. Vi blir trette. Beinslitte. Utslitte til det punktet at selv å tenke gjør vondt. Vi møter utbrenthet. I dette nummeret leder «Et ord fra doktoren» oss gjennom livets labyrint og gir oss praktiske og bibelske løsninger for å unngå eller komme seg etter utbrenthet. Han skriver: «Jesus kjenner våre begrensninger. Han ønsker at vi skal ha balanse, leve på en måte slik at vi ikke bare har styrke for i dag, men også for i morgen, neste uke og neste år — til Han kommer igjen.»
Kanskje en god kur for å redusere livets stress ville være å ta en sykkeltur. Men vi må være forsiktige og unngå å komme inn i et sykkelritt slik de to guttene gjorde i dette nummerets barnehistorie. Vi kan ende opp med mer stress enn vi hadde regnet med.
Til tross for våre beste anstrengelser for å leve stressfrie liv, møter vi fortsatt det uventede. Forrige uke rengjorde jeg kyllingskurene våre i forberedelse til en ny flokk. Jeg lente meg over traktorens skjerm for å dytte en delvis åpnet dør til side. Da jeg reiste meg, traff foten min ved et uhell hydrostatpedalen, traktoren rykka fram og kastet meg ut av balanse. Fotbladet mitt ble på en eller annen måte sittende fast under pedalen, og i et øyeblikk fryktet jeg at jeg ville falle rett foran bakhjulet. I et siste desperat forsøk kastet jeg meg bort fra traktoren. Foten gled ut av skoen, og jeg landet uskadd på bakken. Traktoren kjørte rolig av gårde med skoen min fortsatt kilende under pedalen. Alt endte godt, og noen leksjoner ble lært. Det var intet annet enn Guds forsyn som hindret en merkelig hendelse fra å bli en alvorlig ulykke. Sannelig er jeg enig med Salomo: «For HERREN skal være din tillit, og han skal bevare din fot fra å bli tatt» (Ordspråkene 3:26).
Når vi navigerer gjennom dette året, la oss slutte oss til salmeskribenten i tilbedelse, hvor han skriver:
Når alle dine barmhjertigheter, o min Gud,
Min oppvoksende sjel betrakter,
Fører synet meg i ekstase, jeg blir tapt
I undring, kjærlighet og pris.
Det er bare ved barmhjertighetene til en allkjærlig Gud at vi har liv og pust. Må vi gi alt til Ham og til Hans rikes arbeid i hjertelig takknemlighet for Hans ubeskrivelige gave.
Velsignelser til alle,
Edward Martin
