En dag går du kanskje langs en strand. Du ser deg tilbake og ser fotsporene dine forsvinne med neste bølge av skummende vann. Du liker den beroligende lyden av bølgene som skyller inn. Du skuer utover den vakre strandlinjen og det glitrende havet helt ut til horisonten. Livet er godt.
Plutselig skyller en enorm bølge inn og løfter deg opp fra bakken. Du kjemper og fektar for å få fotfeste igjen. Eller bølgen kan til og med føre deg lenger inn og slenge deg mot en steinvegg, slik at du blir omtåket og gisper av smerte.
Denne bølgen kan kalles sorg, slik det kommer til uttrykk i følgende vers fra sangen av Mary A. Baker.
Mester, i åndens smerte
Bøyer jeg meg i sorg i dag;
Dypet i mitt sørgmodige hjerte er urolig;
Å, våkn opp og frels meg, ber jeg!
Syndens og smertens strømmer
Skyller over min synkende sjel!
Og jeg går under! Jeg går under, kjære Mester;
Å, skynd deg og ta kontroll.
Det siste året har mange av oss mistet noen vi er glad i. Kanskje var det en barndomsvenn, noen i menighetsfamilien vår eller til og med i vår nærmeste familie. Avhengig av hvor nær vi sto dem, kjente vi dråper, skvulp eller til og med tidevannsbølger av sorg.
Sorgen vår springer ut av forholdet vi hadde til hverandre. Vi har investert i hverandres liv, i større eller mindre grad. Vi har elsket, men nå har den kjærligheten ingen steder å gå. Vi kan si at sorg er kjærlighetens pris.
En enke beskrev sorgen slik: «Da mannen min døde plutselig og altfor tidlig, ble jeg overveldet av sjokk, vantro og til og med panikk, da jeg som 51-åring sto overfor en usikker framtid uten ham. Når jeg ser tilbake, skjønner jeg hvor nådig Gud er som lar oss være i en slags nummenhet og sjokk i en slik stund, slik at vi langsommere kan ta inn over oss det som har skjedd.»
Hvordan mestret hun det? Hun sier: «Jeg er også fylt av ærefrykt over hvordan Han gir nåde og styrke til å komme gjennom vanskelige ting i livet som vi aldri trodde vi skulle måtte møte. Han går sammen med oss gjennom sorgens dal, så vi aldri går alene. Sorgreisen er ikke den samme for alle. Den er ikke over på noen få måneder. For min del gråt jeg fortsatt et år senere. Det tok lang tid før smerten avtok og livet fikk mening igjen. Men Gud være lovet, den tiden kommer! Det er best å ikke se for langt fram i tid. Vi går én dag om gangen sammen med Jesus, i visshet om at det beste ennå ligger foran oss.»
Her er flere erfaringer fra dem som har vært gjennom det:
- «Jeg lærer fortsatt at når vi sier: ‘Det er greit, Herre’, må vi la det bli der, ved Jesu føtter.»
- «Sørgende mennesker er svært ensomme, men det finnes også en ensomhet som kommer av ikke å ha et sted å høre til. Du kan være i et rom fullt av mennesker og likevel føle deg helt alene, fordi du har mistet følelsen av å høre til, eller fordi stedet du hører til har forandret seg.»
- «Det kan være vondt for andre å være sammen med en sørgende person. Det minner dem om at ‘vonde’ ting kan skje. Derfor blir de noen ganger ikke invitert, og det gjør vondt. En sørgende person ønsker å bli invitert, men når de blir inkludert, kan de igjen kjenne på at de ikke hører til, og tenke at de burde ha blitt hjemme. Ofte kan det være vanskelig for dem å føre lett samtale når verden deres er blitt rystet voldsomt. Hjertene deres er tunge mens andre er i lett og muntert humør, og det gjør at de føler seg enda mer nedtrykte. Det er forståelig at mange ikke vet hva de skal gjøre når de ser andre sørge, så de ender med å ikke gjøre noe og går sin vei. Mange vennskap går tapt etter et dødsfall, og det gjør enda vondere.»
- «Gud var så nær. Han var alltid der. ‘Under oss er de evige armer’, og jeg kjente dem.»
Gud kan bruke sorg og smerte til å lære oss det vi kanskje ikke lærer i lykkeligere tider. Vi lærer å være avhengige av Ham. Vi tenker over hvor alvorlig livet er. Vi lærer å omfavne evige verdier og se fram mot himmelen. Vi blir motivert til å verdsette dem vi fortsatt har hos oss, når vi hører utsagn som dette: «Når jeg ser tilbake, skulle jeg ønske at vi ikke hadde tatt tiden vi hadde sammen for gitt. Jeg skulle ønske jeg hadde sett personlighetstrekkene hans som styrker i stedet for ting som irriterte meg.»
De som mister noen de er glad i, havner ofte en tid i rampelyset. Mange vil vite hvordan de takler det, særlig når dødsfallet skjer under uvanlige omstendigheter. Tenk på Elizabeth Elliot og de fire andre som ble enker i 1956 da ektemennene deres ble drept av jungelkrigere i Ecuador. Eller tenk på Marie Troyer, hvis ektemann John ble drept av geriljasoldater i Guatemala i 1981, eller mødrene til jentene som ble drept i Nickel Mines i Pennsylvania i 2006.
Disse kvinnene befant seg i skinnet fra et søkelys som nesten hele verden rettet mot dem. Deres største mulighet til å vise Guds styrkende nåde kom sannsynligvis på et tidspunkt da de minst ønsket det. Men reaksjonene deres, preget av tilgivelse, uselviskhet og tillit til Gud, forbløffet verden, i hvert fall med tanke på hvor mye oppmerksomhet de fikk i mediene. Sannelig, En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules –Matteus 5:14.
Selv om verken vi eller dem vi kjenner sannsynligvis vil bli utsatt for en slik grad av oppmerksomhet, har også vi en unik plattform der vi kan vise Guds nåde. Vi får kanskje aldri en bedre mulighet til å berøre harde hjerter eller hjerter som søker, enn i vår egen sorgens stund.
Når vi hører at mennesker virkelig er blitt dratt til Gud gjennom dødsfallet til en vi er glad i, kan det være en kilde til trøst og mening. Dette dødsfallet var ikke en meningsløs tragedie; det skulle bringe Gud ære. Med andre ord, Gud lar ikke sorgen vår være forgjeves.
Det minner oss om Jesu ord om Lasarus, da han sa: …Denne sykdommen er ikke til døden, men til Guds ære, for at Guds Sønn skal bli herliggjort ved den –Johannes 11:4. Jesus er vårt fullkomne eksempel på hvordan vi skal møte dem som sørger. Han kom til Maria og Marta og lyttet. Han gråt sammen med dem, selv om Han visste at Han kunne forandre hele situasjonen og så gjorde det ved å vekke Lasarus opp fra de døde.
Hvordan kan vi hjelpe?
Hva kan vi gjøre for å hjelpe en sørgende søster med å ære Gud midt i situasjonen sin? Tenk over disse tankene fra noen enker:
- «Det som hjalp, var at en kjær søster satt sammen med meg og sa at hun brydde seg. Og i stillheten hennes kunne jeg kjenne at kjærligheten hennes var ekte.»
- «Sorg er overraskende og uventet. Personen kan ha en god dag, helt til hun hører en sang, kjenner en bestemt duft eller ser et kjent klesplagg som vekker et minne, fulgt av en flom av tårer. Hvis det skjer mens du er sammen med henne, er det helt greit. Det er greit å gråte. Tårer heler. Bli værende og hjelp henne gjennom det. Gå inn i det; sørg sammen med henne. Det er bedre å gjøre noe enn å la være. Du forstår det kanskje ikke. Det er greit. Du trenger ikke selv å ha opplevd et tap for å vise at du bryr deg.»
- «Sorg er utmattende og svekker evnen til å tenke klart. Så ikke bare spør hva du kan gjøre; se etter et behov hun kan ha, og prøv å dekke det. Du kan for eksempel si: ‘Jeg vil gjerne komme innom tirsdag kveld og fikse kranen din’, eller ‘Vi vil gjerne komme med et måltid, hvis du orker det.’»
- «Noe som betydde mye for meg, var når folk delte hyggelige minner om den vi hadde mistet, eller fortalte hva de satte pris på ved ham. Selv nå, nesten nitten år senere, blir jeg fortsatt varm om hjertet når folk gjør det.»
- «Det var alle kortene som kom hver dag de første to månedene etter at mannen min døde. Jeg gledet meg til dem hver dag, og den første dagen uten kort var tung.»
- «Det som virkelig hjalp meg, var at noen ba meg rette oppmerksomheten mot velsignelsene mine; at de ba for meg og brydde seg. Eller at de inviterte meg med, selv om gruppen da var et oddetall. En annen ting var at de stakk innom på kaffepausene eller sendte en melding.»
- «Enker trenger oppmuntring på bryllupsdagen og på årsdagen for dagen mannen deres døde. Det betyr mye hvis noen ‘faktisk’ husker det! En middag for enker er hyggelig. Det er også fint å ha en hemmelig søster. Det hjalp når noen lyttet og var der for å hjelpe til med arbeidet og de små barna. Framfor alt visste jeg at folk ba for oss.»
Hva skal vi si?
Vi kan streve med å finne ut hva vi skal si til en sørgende venn. Vi vil jo ikke være som Jobs kone eller vennene hans, som bare gjorde lidelsene hans større med ordene sine. Her er noen perspektiver:
- «De trenger ikke fortelle oss at vi er alene nå. Det vet vi allerede.»
- «Sorg kan virkelig ryste noens tro på Gud og lamme dem for en stund, særlig hvis de ikke har opplevd mye motgang før. Selv om de lengter etter å stole på Gud og godta den nye virkeligheten i livet sitt, tar det noen ganger tid bare å komme seg gjennom sjokket og klare å snakke med Gud igjen. Det er greit. De vil sannsynligvis finne helbredelse og få en dypere tro, men gi dem rom til å streve, kjempe og sørge dypt. Lytt, og prøv å la være å ‘rette opp’ troen deres med ord som ‘Alt virker sammen til det gode …’ eller ‘Du har i det minste …’»
- «Å spørre en sørgende person hvordan det går, kan sette dem i en vanskelig situasjon. Det er kanskje ikke best å spørre når de er sammen med en gruppe mennesker. Det er kanskje best å la være å spørre, med mindre du virkelig vil vite det og er villig til å ta deg tid til å lytte.»
- «Det er vanskelig å tenke rasjonelt de første tunge månedene. Jeg satte ikke pris på at folk spurte meg i de første månedene hva jeg skulle leve av. Først måtte jeg bearbeide sorgen. Jeg prøvde også å hjelpe de unge døtrene mine, som var knust over å ha mistet sin kjære pappa. Den avgjørelsen kunne vente.»
Disse utdragene viser andre utfordringer som følger med sorg:
- «Alle sørger forskjellig; det finnes ingen riktig eller gal måte. Og sorgen forsvinner aldri, selv om livet til alle vennene mine fortsetter som normalt, noe som er svært vondt å se på. Høytider er veldig tunge. Det er nesten umulig å delta i bryllup. Dette er en verden for par, og det er bare ved Guds nåde det er mulig. Faktisk er ukene før årsdagen hvert år tyngre enn selve dagen.»
- «Noe jeg skjønte svært raskt, var at vi lever i en verden som i svært stor grad er lagt til rette for par. Når man mister ektefellen sin, blir man stående og prøve å finne ut hvor man passer inn. Jeg setter stor pris på at noen prøver å få meg til å føle meg inkludert og ikke som den eneste som skiller seg ut, når jeg er i en gruppe der det både er enker og enslige.»
- «Du kan ikke sette noen tidsfrist for sorg. Den er forskjellig for alle. Man ‘kommer seg ikke over det’, slik at det ikke gjør vondt lenger. Hvis man sørger på en god måte, er såret ikke like rått lenger, og det blir til et arr. Det er som å venne seg til å leve uten en arm eller et bein. Man tilpasser seg at det ikke er der, men savnet forsvinner aldri.»
- «Det er vanskelig å forestille seg hvor tungt det er å miste noen i familien eller ektefellen sin før man opplever det selv. Jeg skulle ønske vi hadde fått mer støtte fra menigheten. Guttene våre trenger en farsfigur å følge, en som kan lære dem det en far ville ha lært dem.»
- «Barna våre gjør feil, slik andre barn gjør; de trenger oppmuntring, ikke kritikk. De kunne også trenge en hjelpende hånd med arbeidet sitt. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde måttet la det yngste barnet mitt være så mye alene når jeg dro på jobb. Mer enn én gang begynte jeg å svette når jeg lurte på hvor pengene til regningene skulle komme fra, men jeg takker Herren for at de alltid var der.»
Hvordan kan vi huske å støtte de sørgende etter de første dagene og ukene? Vi kan merke av fødselsdagene deres, bryllupsdagene og dødsdagen til den de har mistet i kalenderen. Deretter kan vi sette av en bestemt ukedag til å gjøre noe for dem. Hvis vi legger en plan, er det mer sannsynlig at vi gjennomfører de gode intensjonene våre.
Til slutt bør vi også huske «enkene som ikke er det». Noen ganger finnes det blant oss mennesker hvis liv er preget av en sorg som er verre enn sorgen etter et dødsfall. Kanskje har de opplevd svik, forlatthet, fengsling eller selvmord på livsveien sin. De kan nesten misunne det rene såret til en «vanlig» enke. Eller de kan streve med skyldfølelse i tillegg til sorgen.
Disse situasjonene ligger ofte langt utenfor komfortsonen vår. Det finnes ingen enkle svar på hvordan vi skal håndtere dem. Men la oss ikke holde oss på avstand fra en slik søster hvis vi har mulighet til å hjelpe. Gud vil hjelpe oss å finne en måte å vise at vi bryr oss på, hvis vi ber Ham om det.
Når vi og dem vi er glad i fortsetter å vandre med Gud, må vi gjerne gjenspeile scenen i det siste verset av sangen som ble nevnt tidligere:
«Mester, redselen er over, elementene hviler stille;
Jordens sol speiler seg i den rolige innsjøen,
Og himmelen er i mitt bryst.
Bli hos meg, du velsignede Frelser,
Forlat meg aldri mer;
Og med glede skal jeg nå den velsignede havnen,
Og hvile på den salige kyst.»
La oss avslutte med et sitat fra en enke:
«Gå sammen med dem til de kan komme ut av hulen og kjenne solskinnet igjen. Det kan kreve hardt arbeid, og noen ganger må man tåle å bli skitten, men for dem vil du være Jesus ‘med hud på’. Du er ikke ansvarlig for at de blir helbredet; det kan bare Jesus gjøre. Men du kan føre dem til Ham.
Husk vennene som bar den lamme mannen til Jesus og firte ham ned gjennom taket. Og se, de kom til ham med en lam mann som lå på en seng. Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: Sønn, vær ved godt mot! Syndene dine er tilgitt … Og Jesus, som visste hva de tenkte, sa: Hvorfor tenker dere ondt i hjertene deres? Hva er lettest å si: ‘Syndene dine er tilgitt’, eller å si: ‘Stå opp og gå’? Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har myndighet på jorden til å tilgi synder, sa han til den lamme: Stå opp, ta sengen din og gå hjem! Og han sto opp og gikk hjem. Da folkemengden så det, ble de grepet av ærefrykt og priste Gud, som hadde gitt slik myndighet til mennesker –Matteus 9:2-8.
For et vakkert bilde! På samme måte kan du bære din ‘sorg-lammede’ venn til Jesus. Se dem bli helbredet, bære sorgens byrde på skulderen og så gå videre mot sitt himmelske hjem. Når vi ser at Gud gjør et verk i hjertet deres, kan vi alle prise Gud sammen!»
~I denne artikkelen er avsnittene i anførselstegn delt med forfatteren av flere anonyme enker.
